STOFF PÅ SØNDAG 16: «Mañana», Ukas Superstar, Behemoth, Ruben

Jeg skal virkelig skjerpe meg, og prøve å få ut de her PÅ FETTE SØNDAG. Men det er vanskelig når ukene går i ett som de gjør nå. Bare vent, vi har flere nyheter rett rundt hjørnet. Forrige uke: andre runde med ungdommer oppe i Hedmark, og siste på en liten måned. Det ser sånn her ut, når jeg og Jan Steigen cruiser rundt på forlatte landeveier, og har skrivekurs og konsertforestillinger for ungdomstrinnet.

 

RUBEN RIP

Torsdag tømte vi ut litt øl for P3s kredmesige flaggskip og hjørnestein, Ruben, på Blå. Stjernefotograf var selvsagt til stede og knipset et par blinkskudd. Ruben har vært den siste bastionen til kvalitativ musikkjournalistikk på ungdomskanalen (hvis man ser bort fra NATIONAL RAP SHOW -som vi håper ALDRI blir tatt av), og man har alltid kunne oppdage ny musikk hos han. Intet unntak her, både Jezebel, Company Inc. og Pom Poko var knall, men siddisene i Urbanoia slo meg tyngst av alle. Knalltøff punk, og en vokalist men en attityd av de sjeldne.. bad ass!

 

På Superstars denne uka hadde blant annet Martin sett Killer Mike sin nye Netflix-serie «Trigger Warning». Den kommer vi også tilbake til neste uke. Har du ikke sett den, gjør det for guds skyld.

Ukas Superstar var Kool G Rap. Han var også med i boka mi Full sirkel, og her har jeg ei spilleliste dedikert til mannen! 

Som tidligere lovet har jeg nå også laget en egen spilleliste, med alle artistene vi har hatt frem til nå: og for en herlig bukett av artister det er. Fra 70-talls roots reggae med Linval Thompson, til tungtvekterbars fra Freddie Foxxx: HER ER LISTA, den oppdaterer jeg etter hvert som vi legger til nye, så det er bare å følge den!!

Mañana

Tidligere på dagen slapp jeg siste smakebit fra «Glasshuset», «Mañana» med El Axel og Salvador Sanchez. For de som ikke har fått den med seg. hør den her.

Er vel ikke til å legge skjul på at den her er noe jeg er inni helvete stolt av: EL AXEL!!!! SALVA PÅ NORSK!!!! Orker ikke prate så mye om den her, det blir det nok av når plata kommer 15. mars (mer om dette til uka)!

PRESSESKRIVET kan du lese her hos Avisa Nordland, eller les om den på Disharmoni.   Selv 730 likte den!

666 PÅ ROCKEFELLER! (Foto: Stjernefotograf)

 

Søndag var jeg på metalbonanza på Rockefeller. Utsolgt. Og inn i helvetes (no pun!) bra. Først ut var

WOLVES IN THE THRONE ROOM (USA! USA!) 

Deres nydelig introverte variant av svartmetall innbyr ikke til voldelige moshpits og wall of death, men jeg er jævla glad i yankeene, og deres 3 (haha) låter satt som et skudd (alle fra siste plata tror jeg), en perfekt start på kvelden.

AT THE GATES (S) derimot….

Gøteborgerne regnes ofte som gudfedrene til det svenske melodiske death metal-soundet som band som In Flames gjorde til en eksportvare å regne med, men ærlig talt, er ikke det bare god, gammeldags thrash metal (på litt for mye Møllers Tran, kanskje)??? Hva er egentlig den store forskjellen? Deres debutplate «Slaughter of the Soul» er en milepæl, om du kaller det thrash eller death, og etter at medlemmene hadde vært hvert til sitt i band som The Haunted og Skitsystem i godt over ti år, var det store forventninger knyttet til comebacket. Ingen fare! De har virkelig ikke funnet opp kruttet på nytt, men de leverer bunnsolid thrash som passer perfekt til å svinge seidler og brøle med til av full hals. Det perfekte festivalbandet, det er fest fra start til slutt, og vokalist Tomas Lindberg jobber virkelig for pengene. For en frontfigur. Dødsbra oppvarming til fuckings RAGNAROKK.

Fordi om BEHEMOTH (PL) er det stort sett en ting å si:

Snakker om perfekt konsert. Behemoth, med den polske realitystjerna og folkehelten Nergal i front, er kanskje det råeste jeg har sett på årevis. Deres høypotente death metal-infiserte svartmetall er også psykotisk bra egnet for konsertsettinga, og de balanserer mellom folkelig apell (i den grad et svartmetallband kan ha det), gjennomarbeida produksjon og kredibel rock, med et aldri så lite element av fare og galskap. Satt i et skikkelig østtysk system. For det er ikke en tone, ikke et ord, ikke en bevegelse som er overlatt til tilfeldighetene. Dette hadde jeg forventa, fordi Behemoth med de to siste platene (eller med alle egentlig), virkelig har levert en så inni granskauen gjennomført pakke, ikke bare musikalsk, men videoene, grafikken, tekstene -alt, at noe annet ville vært rart. Men jeg hadde vært fornøyd med langt mindre, KUUUUUURWA så bra det var. Det er nesten så jeg vil reise for å se dem en gang til.

Elohim! – I shall not forgive!
Adonai! – I shall not forgive!
Living God! – I shall not the forgive!
Jesus Christ! – I forgive thee not!

 

 

 


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *