SAKLIG SØNDAG 9: LEO I STUDIO, ARBEIDSKUK I SPEKTRUM, MEEK I ITROMSØ

foto: Don Martin

Denne uka har jeg vært på metalkonsert, hatt Norges største raplegende med meg på radio, og anmeldt Meek Mill.

Fredag hadde vi besøk av Leo Fossen aka Jayski aka The Kwan aka Floyd 1 +++ i Superstars med Joddski og Don Martin. Hør sendinga her, eller sjekke 2200 når den går i reprise. For de som ikke vet (seriøst???) hvem Leo er, kan du starte med forrige ukes blogpost. Vi hadde egentlig planlagt å spille mye mere musikk, men det var rett og slett så mye å prate om at det nesten ble som en podcast i stedet. Men: det er ikke ofte Leo kommer til orde for å fortelle historien sin, så det er bare på sin plass. Ekstra gøy for min del var det å prate om jungle, som på mange måter kan kobles sammen med den britcore-stilen som B.O.L.T. Warhead representerte. Om du bare skal høre en eneste Superstars-sending…

Vi var også inne på folk fra Leos generasjon som fortsatt holder på: DJ Supreme fra Hijack er, i motsatt til sin ex-makker og Sure-Jonas Kamanchi Sly, aldeles oppadgående, og har sluppet noen fantastiske låter de siste årene. Sjekke “RIP” her, hvor QRoc, som starta i Gunshot før han starta Son of Noise på tidlig 90-tall. Etter det “Arctic II” med UK-veteran Icepick og Ice-T, som signa Hijack til sitt Rhyme Syndicate rundt 1990.

Følg oss forresten på Facebook, vi kommer til å begynne å poste spillelistene våre der.

Fredag var også anmeldelsen min av Meek Mill på trykk i iTromsø. Jeg trilla 5 på terningen og var stort sett jævlig fornøyd. Neste uke i iTromsø anmelder jeg Gucci Mane og XXXtentacion.

 foto: Stjernefotograf

ARBEIDSKUK I SPEKTRUM

Torsdag var det duket for “årets metallbegivenhet” i Oslo Spektrum, og som gammal thrash-fan hadde jeg ikke noe annet valg enn å troppe opp! Det de fleste bandene hadde til felles var at de hver for seg er en skikkelig god arbeidskuk. Hverken Slayer, Lamb of God eller Obituary utfordrer hverken seg selv eller publikum, men det er vel neppe det som er meningen. Vi fikk det vi ville ha: groovebasert thrashmetall med riff herifra til Dronning Mauds Land.

foto: Stjernefotograf

Obituary har aldri vært favorittbandet mitt. De spiller vel egentlig en slags thrash metal med death/growlevokal? Eventuelt er de dødsmetallens Motörhead. Det er rimelig enkle saker i alle fall (IKKE AT DET ER NOE GALT I DET), men effektivt som ville helvete i en livesetting. Derfor tok jeg også turen til Spektrum allerede halv 7 en torsdags ettermiddag, og trodde jeg kanskje skulle være nesten alene om det. Der tok jeg feil, for publikummet i kveld var ikke der bare for Slayer, de var der i stor grad for hele pakka. Jeg overdriver neppe om jeg sier at over halve salen besto av bønder som meg, som hadde flydd/kjørt/toget inn for anledningen, og så på dette som årets juleblot. Mange av disse tipper jeg ikke husker stort lengre enn Lamb of God, men det er jo sånn det er på blot! Alle utenom Slayer hadde fått utdelt rimelig lite spilletid, så Obituary var over nesten før det hadde begynt, seff med “Slowly We Rot” som største allsangøyeblikk.

Mine favoritter i kveld var blasfemisk nok Anthrax, og det av reint nostalgiske årsaker. Da jeg var 9 år, i 1987, var jeg sykelig opptatt av både rap, som LL Cool J og Run-D.M.C., og thrash metal, som Metallica og Celtic Frost. Da “Among The Living” dumpa ned i postkassa på Ørnes, var det en aldri så liten revolusjon. Sammen med sideprosjektet S.O.D. ble Anthrax mine ledestjerner. Scott Ian spilte i Public Enemy-skjorte, de gjorde rap-pastisjen “I´m The Man”, og selv om vokalen til Joey Belladonna var mere klassisk rock og metal, hadde de islett av NYHC i de mere rappete delene av vokalen. Tekster mot rasisme, inspirert av Stephen King, eller om å moshe gjorde det ikke mindre perfekt. Selv om jeg seinere solgte S.O.D.-plata mi i harnisk over det jeg trodde var et rasistisk tittelspor. Anthrax blir ofte avfeid som lettvekterne av de store thrashbandene, men vil alltid være mine favoritter. Da er det så jævlig rått å se at de er såpass i slaget som de er. Dette er tredje gang på kanskje fem år jeg ser dem live, og de har levert 110% hver gang. Med kun en halvtime til rådighet gikk det fort i svingene: de åpnet med “Caught In A Mosh”, og “Among The Living”-plata var hovedfokus. I tillegg fikk vi “Be All, End All” fra 30-åringen “State of Euphoria”, coverlåtene “Anti-Social” og “Got The Time” (som de begge har gjort til sine egne), samt “Fight ´Em Till You Can´t”, fra  femåringen “Worship Music”. De gikk på til Iron Maidens “Number of the Beast” og lurte inn litt “Cowboys from Hell” for å hylle Dimebag. Joey Belladonna er i overlegen form, og Scott Ian hadde best publikumkontroll hele kvelden!

Lamb Of God var for kids å regne i forhold til resten av gjengen på scena, så jeg må innrømme at jeg var skeptisk til responsen deres: kom det til å bli røyke/pisse/ølpause for store deler av salen, som var godt voksne i det amerikanerne debuterte rundt årtusenskiftet? Jeg har ikke særlig stort forhold til dem selv, jeg har sjekket dem ut og konstatert at de er bra, men aldri kommet tilbake til dem. Men: i dag kom de virkelig til sin rett! Groovebasert thrashmetall med islett av death, av og til som et Pantera uten Satan selv som vokalist: publikum var med fra første note, og selv ble jeg stående å nikke diskre med hodet gjennom hele settet. LOG må være tidenes mest perfekte festivalband. Det har ikke noe å si om du har hørt låtene deres før, det kjennes ut som du har gjort det uansett. Randy Blythe var også i form, og er nok ekstra glad for å være på Europaturne med den forferdelige tiden i Tsjekkia bak seg.

 

 Foto: Stjernefotograf.

Det var jo likevel Slayer sin kveld. Føltes det vemodig at dette var avskjedsturneen deres, og at dette var siste gang man fikk høre “Mandatory Suicide” og “South of Heaven” i Osl0? Ja, definitivt, selv om jeg ikke tror helt på at de kommer til å gi seg (Vi kan jo håpe på Tons of Rock?). Det vil være trist, fordi Slayer er et av de eneste klassiske bandene igjen, etter at Motörhead avgikk med Lemmy. Slayer er alltid Slayer. Verden forandrer seg, klesmote går i sirkler, politikken får nye vendinger, men Slayer er og forblir Slayer. Selv om det ikke var Dave Lombardo som slo trommer (virker ganske smålig den måten han ble skvisa ut på dog): Paul Bostaph har jo spilt et “par” ganger med Slayer før, og har også fartstid tilbake til 80-tallsthrasherne i Forbidden -som var forløperen til Machine Head, og noe jeg var glad i som liten.

https://www.youtube.com/watch?v=cLBt4AvWfi4&fbclid=IwAR1m8OU9PO3aowkla7jG-gkIF0j-sI7miSThIGlqWnKpkAtNU1pZf1FqncM

Og ikke minst, selv om Jeff Hannemann ikke er med oss lengre. Dessverre var faen ikke Gary Holt med oss en gang, han måtte hoppe av turneen et par dager i forkant grunnet sykdom. Holt føltes alltid som den perfekte erstatteren for Hannemann, han står tross alt bak Exodus, og har like lang fartstid som resten av bandet i thrashens noble sak. Phil Demme, ex-Machine Head, hoppet inn på kort varsel, og ærlig talt gjorde han en like god jobb. Slayer slo på stortromma, både med et 90 min. langt sett, som utenom at vi gæmliser kunne ønska oss et par til fra tiden “Show No Mercy”/”Hell Awaits” inneholdt absolutt alt man kan ønske seg av en Slayer-parade. Slayer har klassikere fra stort sett alle periodene sine, og låter fra “Repentless” (2015) sklei rett inn i kanonen. Slayer hadde også investert ekstra i det mest ekstravagante sceneshowet undertegnede har sett fra dem. Fire backdropskifter (den første spesielt rå) og masse sprutende flammer gjorde det til en verdig visuell avslutning også, sett i forhold til de oftest asketiske produksjonene deres. Og da “Hannemann”-logoen kom opp til tonene av “Angel of Death” var det ikke mange tørre øyekroker i salen!

Terningkast SATAN!


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *