STOFF PÅ SØNDAG 18: GLASSHUSET KOMMER NÅ!! TRACKLIST OG INFO HER!

 

Det har vært stille her på bloggen ei lita stund. Det er IKKE fordi det ikke har skjedd så mye her. Snarere tvert om. Og nå!

TIDEN ER UPRUNDIN, som den islandske kunstneren sa på starten av Tungtvann-albumet «Folket bak nordavind» (den med tidenes styggeste cover): ENDELIG skal jeg få slippe «Glasshuset: Morgengry», det første langspiller- resultatet av at jeg de siste par årene har flydd opp til Bodø for å henge ut i Hønsehuset sammen med Darkside of the Force-legenden Salvador Sanchez. At den heter «Glasshuset: Morgengry» indikerer at det ikke er den siste «Glasshuset»-plata. Det er det ikke. Vi har sykt mye materiale liggende, men NÅ handler det om «Morgengry».

 

Denne uka skal vi feire slippet av den med to fester: en på Krøsset her i Oslo på torsdag, og en på Dama di i Bodø på lørdag. Den er (mer eller mindre) UTSOLGT (Krøsset er ikke langt bak). På begge festene blir det mulig å teste den eksklusive GLASSHUSET-ølen som gutta i Bådin har produsert for anledningen (blir også i salg i/på utvalgte butikker og utesteder). Ølet er ankommet Bodø også!

MED ANDRE ORD ER DET ELLEVILT GOD STEMNING HER I GÅRDEN. På onsdag kommer Salvador ned til Oslo og fra da til vi tar turen opp til Oslo på lørdag blir vi å se og høre rundt omkring i diverse media.

Og hei! Vi får VINYL til festene (SIER DE), og t-skjorter. Begge disse åpner vi forhåndsbestilling på i morra, mandag. T-skjorte har logo fremme og tracklistinga til albumet bak. Det ser sånn her ut…..

joddski t-skjorte glasshuset

SAKLIG SØNDAG 7: GUTTA BOYS VIDEO, TAAKE VS. TALIB PÅ SUPERSTARS

Denne uka fikk vi endelig sluppet musikkvideoen til den femte låten ute fra mitt og Salvador Sanchez sitt prosjekt “Glasshuset”, i samarbeid med YLTV. Videoen har vært på gang LENGE, men når du ser den skjønner du hvorfor. Skrullipop, som har regissert og tegna, har bokstavelig talt tegna rundt 1000 bilder i Paint. Det tar tid. Min gode og gamle venn Kyrre Krunk har bistått med manus og resultatet er noe i alle fall jeg synes er den morsomste musikkvideoen i år. Eller på lenge. First things first, for dere som ikke kjenner Skrullipop: ville dere seriøst ikke ha kjøpt en bruktbil av denne mannen?

Hvis du har Avisa Nordland-abbonement kan du lese mere om videoen her, og den var også med her. 

For ikke å snakke om hos YLTV.

Lik og del, som de sier. Og Skrullipop 4 Prez. Om du har lest helt hit er du forresten første person som finner ut at Skrullipop & Di Nådeløse spiller support for oss på Sinus 21.12, når Joddski-sirkuset inntar byen. Sett “Sexterrorist”?

SUPERSTARS: TAAKE OG TALIB!

Ukas Superstars kan du høre i reprise på NRK P13 i kveld fra 2200-0000, eller når du vil her. Laster du ned NRK-appen (gratis) kan du høre oss (gratis) når du vil på den mobil. Kult? kult.

Vi tar selvsagt for oss ukas heite potet, nemlig debatten om Talib Kweli og Taake. For de som har vært på ferie under ei steinrøys i en annen galakse, så avlyste nemlig Talib Kweli konserten sin som skulle finne sted på Rockefeller sist mandag samme formiddag. Dette fordi han oppdaga at Taake skulle spille samme sted ved en senere anledning. Han kalte de et nazi-band, og Rockefeller, samt all fans som var sure pga avlysningen for nazi lovers. Bakgrunnen var at Taake-vokalisten opptrådte med et hakekors malt på brystkassa i Tyskland for ti år siden. Dette har han beklaget i ettertid, men den beklagelsen var noe tynn, og han fortsatte hånet ved å bruke “Untermensch” og “Suck A Muslim.”  I ettertid dukket det også opp et bilde av han der han poserer backstage med profilerte nynazister. Ikke bra.

Var det riktig av Kweli å skuffe fansen sin? Var det galt av Rockefeller, eller rettere sagt Infernofestivalen å booke Taake? Er no platforming veien å gå? Hvor går skillet mellom kunst og kunstner? Kan spillesteder nekte folk å spille på grunn av budskap? Blir vi nazi av å høre på Taake? Og kan de ikke for Guds (no pun, eller jo, litt) skyld ikke bare spille med åpne kort? Taakefyrster, si.

Jeg har lenge etterlyst en debatt rundt ideologiene som mye black metal er tuftet på, først og fremst fordi jeg selv er fan av sjangeren reint musikalsk, og har nok hørt mere på Taake enn Talib de siste ti årene. Men black metal som sjanger har mye grums i seg reint politisk. MYE. Det er vanskelig å vite hvem som har sitt “på det reine” (om man ser bort fra tenkende manns alternativer som fantastiske Enslaved), og hvem som er skap-nazier. Det er også en fryktelig vanskelig knivsegg å balansere, nettopp fordi black metal er basert på satanisme og anti-religion. Da vi begynte å digge sånn musikk, på 80 -og 90-tallet, var hatet mot statskirka en drivende kraft. Kirker ble brent, og “Drep de kristne”-skjorter solgt i merchbutikker.  I 2018 er det å trakke på eller harselere med andres religion en helt annen sak, og kan føre mye faenskap med seg. Men er det greit? Og hvor går grensa mellom å være anti-religion, som Taake er når de snakker om å være anti-islam, og det å være rasist eller nazist? Jeg hadde håpa at Kweli-situasjonen kanskje skulle sette i gang en skikkelig debatt her i Norge. Det virker som om mange ikke har tenkt over hva som har ligget i bånn i sjangeren. Hvordan kan de ikke det? Black metal starta på 80-tallet! Holdningene i musikken har ikke akkurat vært forsøkt skjult. Men som sagt: det er en annen verden nå, enn da. Men faktum er vel at vi siden i hvert fall årtusenskiftet som nasjon har fronta svartmetall som vår fremste musikalske eksportartikkel, i det minste frem til Kyrre fra Bergen og hans generasjon tok over stafettpinnen for noen år siden. Har vi da bare blitt så vant til elefanten i rommet at vi forer den peanøtter og later som ingenting?

Dessverre virker det som debatten er over. Mye på grunn av total uvillighet fra metallsiden til å diskutere dette i annet enn apologetiske vendinger, og for den andre siden å rope NAZISVIN så høyt at det til slutt bare ble brøling, som ingen gadd å forholde seg til. Vi får ta opp tråden igjen neste gang noen gidder å ta et offentlig standpunkt som affekterer nok folk til at det blir en snakkis. I mellomtiden kan du høre oss prate om det på Superstars, og se dokumentaren “Until The Light Takes Us Under”. INGEN NAZISTER I VÅRE GATER!

 

https://www.youtube.com/watch?v=BatEGC1dMxM

SAKLIG SØNDAG 6: WYCLEFS WILLE WERDEN, SKRIVEKURS PÅ ØRNES

Først og fremst, gratulerer til RSP & Thomax med utsolgte hus i både Harstad og Tromsø. Driv er svært, så den er imponerende. Selv tilbringte jeg helga i hjembygda mi, Ørnes, hvor jeg holdt skrivekurs for ungdom og fremførte skoleforestillinga mi “Full sirkel” for lokalbef0lkninga. Ei forestilling som også handler om hvor stigmatisert man kunne være som hiphopper på nettopp Ørnes på 90-tallet, så det var litt spesielt, men jævlig kult. 1000 takk til Meløy Kommune og Joker´n Kommunale Fritidsklubb, stedet hvor jeg selv begynte karrieren min for nærmere 30 enn 20 år siden! Litt flere bilder her fra helt nederst.

Fredag spilte Wyclef Jean for et fullsatt The Edge i Tromsø, og jeg benyttet sjansen til å dykke dypere  i katalogen til den uforutsigbare tusenkunstneren fra Haiti. Den leser du her. Anmeldelsen til iTromsø leser du her. Jeg skjønner hva hun mener, men Wyclef har bakgrunn fra, og har sitt eget soundsystem, og det er vel det han sklir ut i litt inni konserten. Det kan man elske eller hate, men at han gir full valuta for pengene er det ingen tvil om. Skulle likevel tro at han kunne hatt råd til å ta med seg ei enkel kordame når han selger langt over 1000 billetter. For et eksempel på hvor rå Cleff Richard er live, sjekk under her.

JA, publikum er ikke helt ekstatiske kanskje, men dette er Sting-festivalen på Jamaica. Jeg var der selv året før (eller noe sånt), og det er kanskje verdens mest notoriske publikum. Om de ikke liker det du gjør klapper de deg av scena UMIDDELBART. Egentlig pleide de å kaste flasker, men det er ikke like utbredt lenger. Og Wyclef har baller til å ta med seg GITTAREN sin, og kjøre noe heeelt annet. Respekt. Det der hadde ikke mange gjort etter.

Paak. Anderson (som jeg velger å kalle han) slapp den etterlengta “Oxnard” på fredag, som selvsagt er gjort hos Dr. Dre, og kan trygt sies å være høstens mest etterlengta albumslipp. Er det også det beste? Don Martin virker å synes det i alle fall, selv har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i den. I mellomtida kan du høre oss snakke om den, og det nye albumet til min favoritt Z-Ro under fredagens episode av Superstars, som du enten kan høre i reprise i kveld 22-00, eller når som helst på denne linken her.

Her er et par til bilder fra helgas skriveholloj på Ørnes!

SAKLIG SØNDAG 4: ROCKERAP GONE BAD, MID-TERM ELECTIONS, WESTSIDE GUNN

 

ROCK OG RAP, BLIR SAMMEN CRAP

Denne uka har jeg gått igjennom et personlig lite Dantes inferno. Jeg har nemlig lyttet meg igjennom tonnevis med rockerap, altså rappere som enten har samarbeidet med, eller jobba med rockere -og ikke de av det hyggelige slaget. Resultatet er en lett PTSD, og en rockefot som foreløpig har gått i koma. Resultatet av dette kunne du lese i fredagens iTromsø/Feedback -OG HER- det var ikke en lett jobb, altså, så denne gangen har jeg spart dere for Spotify-liste. Ingen trenger å høre alt dette. Et par klarer vi, dog. Disse kom ikke med på lista, men lå rett under, og fortjener ingen videre kommentar.

KORN & NAS.

SWIZZ BEATZ, JA RULE & METALLICA

CYPRESS HILL & MIKE SHINODA

SUPERSTARS

I ukas utgave, Superstars med Joddski & Don Martin #9, på P13, som du alltid kan høre på denne linken, eller i reprise i kveld fra 22 til midnatt, tok vi for oss tung, tung politisk rap i forbindelse med at amerikanerne har mid-term elections til uka. Vi overrasket selv oss selv med president-kunnskapene våre, og spilte president-relaterte favoritter, fra The Honey Drippers sin “Impeach the President” (som handlet om Richard Nixon) til Mike Deans “Grab ´Em By The Pussy”.

Vi kunne jo ikke akkurat gå gjennom amerikanske presidenter og musikk om dem uten å komme inn på Don Martins gamle band Gatas Parlament, og deres Kill Bush-kampanje, som gjorde at Martin selv ble etterlyst av PST. Hør Martins versjon på sendinga, og les om den her, hentet fra Gatas-boka fra noen år tilbake.

Martin er jo ikke snauere enn at han lagde en avskjeds Fuck You-tape til Georger´n, da han gikk av for ti år siden. Sjekk den ut her.

WESTSIDE GUNN OG CONWAY

Neste uke skal vi kun spille ny musikk. Vi tar gjerne i mot tips, for det er jo nesten kul umulig å få med seg alt som kommer. Noe som har gjort at jeg har sovet, og sovet tungt på rapperen Westside Gunn, frem til nå nylig. Det er jo helt krise, jeg vet, men man kan da ikke få med seg alt. Westside Gunn og broren Conway har sakte men sikte bygd seg opp til superstjernestatus, og signa med Eminems Shady Records i fjor.

WG selv høres ganske Ghostface Killah ut, men det har jo funket for andre rappere før, og han har en særegen stemme og en nerve i den som gjør han til den mest interessante gaterapperen fra østkysten i manns minne. Broren Conway, som er lam i halve ansiktet etter å ha blitt skutt i det, er kanskje bedre på punchlines og sånt, men WG er min mann. De rapper utelukkende over skranglete og skitne soulsamples, a la det Ghostface har gjort til sitt varemerke, og rapper stort sett om krim, gateliv, merkeklær og totalt jævla mørker. Det er mye i den sjelfylte gangsterrapen som minner meg om mine favorittrappere The Jacka og J. Stalin fra vestkysten. Tenkende manns G shit, liksom, med Scarface som gudfar.

Du kan si at dette er arvtakerne til nevnte spøkelsesfjes, Raekwon og Mobb Deep. De har også kjørt gamet sitt 100% independent og kompromissløst fram til de signa med Shady, og det er så jævla digg å se noen som ikke firer en tomme på noen ting. Griselda Records, med brødrene og rapperen Benny The Butcher i sentrum, er synonymt med kvalitet.

Shady-signeringen har garantert gitt dem mere økonomisk stabilitet i bunnen til å gjøre som de vil, men det høres ikke på musikken, eller vises på videoene. Det er fortsatt 3000 prosent knallhardt. Westside Gunn slapp “Hitler Wears Hermes 6” nå på fredag, og den er om mulig enda mindre tilgjengelig enn sommerens nær perfekte “Supreme Blientele”. Sjekk også ut “Hitler´s Dead”, ei samling av hans tidligere mixtapes, og debutalbumet “Flygod” fra 2016. Perfekt musikk nå som vinteren, mørket og kulda nærmer seg.

 

Et par videoer:

 

SAKLIG SØNDAG 1: VELKOMMEN, SUPERSTARS, PHILLY PÅ 80-TALLET.

I siste liten før klokken slager midnatt lanserer jeg SAKLIG SØNDAG her på Joddski-sida. Jeg publiserer mye artikler og stoff rundt om kring, og her skal jeg forsøke å samle dette opp for dere… HVER SØNDAG. For hvilken dag er ikke bedre til å døse på sofaen med elektronisk duppeditt i fanget, og fortape seg i god musikk og sånt? Ingen for de av dere med fast jobb, i hvert fall.  Repriser, anbefalinger, oppfølging av ukas obsession: litt av hvert. Det dere ikke kan forvente er “Heia bloggen”-innlegg. Vi holder oss til fakta og journalistikk, og litt oppdateringer på hva som skjer.

OPPDATERING: 

Denne uka kan du høre meg som hovedgjest på Selskapssjuk på P13, HER kan du høre meg prate om det nye albumet mitt “Glasshuset”, samt mimre litt fra barndommen.

I tillegg spilte jeg konserter i Harstad (med Blvck Twinz) og i Tromsø (med Viljar Broks) – sistnevnte også med et sjeldent (for meg) under 18-show også. Bilder og sånt herfra (BEGGE VAR VILT FETE) finner du snart på FB-pagen min. Å ja, jeg slapp jo den nye singelen min “Gutta Boys” på fredag. Sjekk den på Spotify, Tidal og iTunes.  Og ja, faen, denne re-capen fra John Dee-konserten min. PS: VIDEO til “Gutta”: i løpet av et par uker.

 

SÅ LA OSS PRATE SAK, DA. 

Alle som følger med på Sirkus Joddski har vel fått med seg at jeg har fått meg radioprogram på NRK P13: Superstars med Joddski og Don Martin, som går hver fredag fra 1900 til 2100, sånn sett et slags vorspiel til ungdomskanalens National Rap Show. Etter seks sendinger begynner jeg og Romsås-raddisen å finne en slags form. Vi har snakket om Superstar-skoen vi er oppkalt etter, Polo Ralph Laurens innflytelse i hiphop, tatt for oss historien om LoopTroop Rockers og mye mer. Jeg kommer til å lage litt bonusmateriale til det vi gjør her på sida.

 

UKAS SUPERSTAR

Det eneste faste innslaget så langt er Ukas Superstar. Dette er ei spalte hvor en av oss får velge seg en person, et plateselskap, en gjeng, et band, et ikon, et klesmerke, en rapper, en dj, ja hva som helst egentlig, som fortjener utmerkelsen “UKAS SUPERSTAR”.  Dette er folk som har vært innflytelsesrike, viktige for oss, og for musikken generelt. Det er folk som har holdt flagget høyt heva lenge -og gjerne gjennom flere epoker -uten å egentlig få den plassen i historien som de fortjener…. før nå! Mine tre har vært Schoolly D, (Kid) Frost og Cocoa Tea. Disse hører du i program 1, 3 og 5, henholdsvis.

Og for de som lurer på det. Man trenger ikke DAB for å høre på P13, bare internett. Hvis du går hit, så kan du lytte til alle programmene våre, når du vil, og ja, inkludert musikken. Last ned NRK sin radio-app til telefonen eller nettbrettet ditt så kan du gjøre det samme der og.

 

PHILLY RAP PÅ 80-TALLET.

Philadelphia var en slags rampete lillebror for New York-rapen på 80-tallet, og ga oss noe av den beste og mest innovative rapmusikken: eksentrikeren MC Breeze -med den første rapen til å bli sensurert på radio, Lady B -den første kvinnelige rapperen på plate (tror jeg), DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince -gladgutter, med en av tidens beste dj-er i ryggen på det som da var en av de morsomste og beste storytellerne i rap, og nå er mest opptatt av å redde jorda på storskjerm. Eller hva med Steady B og Cool C, som soner livstid, men ga ut noen knallsterke album, Three Times Dope, Malika Love, Tuff Crew. Du finner mye av dette i Spotify-lista mi basert på Schoolly D-kapitlet i boka mi Full sirkel: Her . 

Schoolly er et av mine største idoler. Jeg har hatt æra av å møte han flere ganger: arrangere konsert med han,  være hjemme hos han i Philadelphia, og i studio. Dette er grundig dekka i Full sirkel. Under her er Ukas søndagstitting: En fantastisk dokumentar fra 80-tallets Phildadelphia, hvor vi møter mange av rapperne jeg har nevnt. PERFEKT for de av dere som ikke har tatt kvelden etterpå. SNAKKES PÅ SØNDAG!

 

Tromsø vs Bodø – en konstruert konflikt

Hele greia bunner i et mindreverdighetskompleks. Eller snarere to.

Jeg er vokst opp på Ørnes, kom til min rett som rapper i Bodø og bor i Oslo. Den konflikten jeg nå ser utspille seg i avisene i nord er pinlig lesning.

Sist uke kom to artikler. Den ene fikk meg til å gremmes over å freelance i herværende avis. Den andre gjorde meg sjeleglad for jeg kan gjemme meg bak tittelen ørnesværing, når det blåser som verst rundt Keiservarden.

Av en eller annen grunn har nemlig godt voksne, presumptivt utdannede (i motsetning til undertegnede og en viss Fauske-ramp) journalister i Bodø og Tromsø en slags uimotståelig trang til å bruke spaltemetervis på en slags fotballhooliganvirksomhet i debattform, som om de skulle være toppscorere på henholdsvis Bodø Glimt og TIL.

Fotballspillere er dog sjeldent gode med ord.

Bodø Nu. 09.01.2018: Torgeir Grubstad har vært i Tromsø og feiret jul. Dette kvalifiserer visst til en kronikk med den hardtslående overskriften «De klager ikke, Tromsøværingene. Det kan være for at de er pussa halve døgnet».

Her går han hardt inn for å fornærme den innbyggertallmessig overlegne byen. For han har det vært viktig å «følge med i avisene på den evige pissekonkurransen mellom de to fylkes- og bykommuner». Han om det.

«Vi har da herjet der oppe etter det», sier han. Etter at kompisen hans i 1970 fikk seg en på trynet etter å ha vært brautende i taxikøen. Tromsøinnbyggerne er pussa? Mon ikke han skal feie for egen dør, og begynne å skrive kommentarer i edru tilstand. Han rakker ned på Tromsøs evne til å tjene penger på turister.

Vi har jo også Nordlys. Ja, det har «vi», og med et snev av kremmerteft hadde turistene kommet til Bodø også. Det er jo akkurat slike ting vi prøver å få til, men ikke klarer. Men ifølge Grubstad er det fordi vi er så kred. Vi vil ikke.

«Tromsø skal ha alt, og unner ikke en bodøværing en dritt». Dette er et klart motsatt ekko av avisa Nordlys’ politiske redaktør Skjalg Fjellheims stadig gjenvendende konspirasjonsteori om at hele resten av Nord-Norge er ute etter å ta Tromsø, fordi de føler folket der er besnærende og snobbete.

Hva med å bare ikke være det, da? Folk flest der oppe er jo ikke det, hvorfor insisterer politikere og debattanter på å fremstå sånn?

iTromsø 10.01.2018: «Buktafestivalen finner tilbake til seg selv», ifølge iTromsø-redaktør Stig Jakobsen. Dette har de gjort ved å booke to nylig gjenforente band som hadde sin storhetstid på slutten av 90-tallet, rundt da jeg mistenker Jakobsen gikk på journalisthøyskolen, og sang med på «I Got Erection» på Blårock.

Jeg har heller ikke vært på Bukta, så jeg kan ikke si noe om volumet på fulle folk kontra artistene. Bukta skal ha for å ha holdt en viss profil, selv om deres anti-hiphopholdninger alltid har fremstått bakstreversk, noe retrorock fra nittitallet også er for meg.

Men i følge Jakobsen er Buktas publikum musikalske feinschmeckere, mens Parken er fylt opp av bønder som skråler og lurer på om ikke Åge kommer og tar den derre «Rai Rai» snart. Jeg regner med at Stig Jakobsen og vennene hans holder gladelig kjeft på lørdagen under Buktafestivalen når Sondre Justad står på scena og knuser småpikehjerter.

Parken har etter hvert måttet innse at Bodø er litt for lite til at byens store folkefest kan baserer seg på kredbookinger. De må tilby litt til alle. Og det klarer de på ofte mesterlig vis, selv om det betyr et noe spredt og spaltet program, som gjør at det er vanskelig for alle å henge med hele veien.

Dessuten, folk kjøper billettene før de vet hvem som spiller fordi de har tiltro til bookingene. Men disse pro og anti-argumentene har jo ingenting med saken å gjøre.

Hvis man skal måle, har nok begge to enorme, eller skikkelig korte peniser, for en mann med en godt fungerende, middels stor arbeidskuk ville aldri vært så opptatt av størrelse.

Er det pissekonkurranse vi snakker om, så kan dere jo skrive navnene til deres norske favorittband (sikkert henholdsvis Bols og 126), og så kan jeg kjøre et av mine: Morten Jørgensen og spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa.

Men hva i alle dager er vitsen? Hele greia bunner i et mindreverdighetskompleks. Eller snarere to.

Tidligere skreiv jeg for AN. Mye om Parken og lokal musikk. Men jeg følte ikke behov for å skrive nedsettende om Bukta hver gang Parken gjorde en fulltreffer, eller for den saks skyld Cazadores hver gang Kråkesølv ga ut noe bra.

Det er jo denne idiotiske evnen til å ikke ville andre godt som gjør at vi ikke kan stå samla sterke mot søringan. Om det skulle være noe poeng.

«Så hva har vi felles, om noget?», koketterer Grubstad. Byene Bodø og Tromsø har ganske mye til felles, men mest av alt har de til felles en gjeng med middelaldrende til aldrende journalister, som strever med å fylle opp kommentarspaltene sine, og heller velger skolegårdstaktikker fremfor å faktisk skrive om noe reelt.

For utover fotballbanen, og krangling om arbeidsplasser, er dette en konstruert konflikt, fra den gang verden var mye mindre og avstanden fra Nord-Norge var så uoverkommelig at man brukte tida på å måle lemstørrelse innad.

Se original artikkel her

 

NRK.no: “Joddski fullfører rapsirkelen”

Jeg vil fortelle om hvordan det var den gang du fikk juling fordi du hørte på rap, sier Jørgen «Joddski» Nordeng.

Som i sin kommende bok «Full sirkel» (Cappelen Damm) skildrer den merksnodige veien som undergrunnsrap tok fra de dypeste, indre kjernene av amerikanske storbyer til et 1.700 sjeler stort eks-fiskevær i Nord-Norge.

Jeg så breakdance på Karl Johansgate som seksåring i 1984. Da jeg kom hjem, fant jeg ut at faren min allerede hadde rapskiver hjemme, sier Joddski (39) om det som skulle bli starten på en musikkarriere viet sjangeren.

Les resten her