SAKLIG SØNDAG 8: B.O.L.T. WARHEAD, D-NICE, DON MARTINS JUL!

Foto: STJERNEFOTOGRAF RUNE RULLINGS. D-Nice og meg.

 

D-NICE

Noen ganger, ja da varer helga helt til tirsdag. Så da kommer forrige ukes Saklig Søndag i dag. Sånn er det. Tid er uansett ikke lineær, hvis du trodde det. Full sirkel, baby. Kjenner du til D-Nice? Ikke? En vaskekte renessansemann, der. I helga var han og spilte sammen med Juicy-gutta på deres 14-årsjubileum på Blå. Partyet var visstnok off the heezy, og jeg fikk tatt ikke bare en -men to prater med legenden. Den ene hører du på Superstars med Joddski og Don Martin på P13 i løpet av året. Da snakka vi om hvordan han de siste 15 årene har gått fra å ha ingenting, etter å ha gitt opp rapkarrieren sin på tidlig 90-tall, til å sakte men sikkert bygge seg opp som stjernefotograf for kjente rappere og artister, samt en av de mest etterspurte Dj-ene i verden. Han spilte fast for Barrack Obama (ja, det er sant), og kom til Oslo rett fra en fest for selveste Jerry Seinfeld. Historien hans er en rags to riches to rags to riches!

Den andre praten kommer nok i en annen form seinere, og der prater vi gamle dager. D-Nice fikk sin start som en del av Boogie Down Productions-crewet til KRS-One allerede tidlig i tenåra. Han var i kulissene da de lagde den klassiske debuten “Criminal Minded”, og etter at Scott La Rock ble skutt og drept (da han forsøkte å være mekler mot noen som var ute etter D-Nice på grunn av en misforståelse), ble han gruppas DJ. Han står også bak en del av de mest ikoniske BDP-beatsene, som “Still #1” og “Jack of Spades”. Debuten sin som rapper fikk han på “Self Destruction”, en posse cut med alt som kunne krype og gå av NYC-rappere. Den kom til etter at en fan ble drept under en turne BDP var en del av, og var ment for å sette fokus på volden tilknyttet hiphop. D-Nice endte opp med å produsere den, ikke verst for en 17 år gammel gutt fra Bronx.

I 1990 ga han ut det klassiske debutalbumet sitt “Call me D-Nice”, som han i stor grad produserte selv. “My Name is D-Nice” og “Crumbs on the Table” kan man ennå høre ute på klassiske hiphop-kvelder.

https://www.youtube.com/watch?v=7qa6QmIrIP8

På oppfølgeren “To Tha Rescue” jobba han med blant andre Naughty By Nature og Too $hort. Etter denne ble det stille fra han i lengre tid. Tune inn på Superstars i løpet av jula så får du høre den historien.

 

B.O.L.T. WARHEAD 25 ÅR!!!!!!

 

Den ikoniske rapgruppa B.O.L.T. Warhead sin klassiker “The Re-Enforcement” fyller 25 år i år, men det er et faktum som har vært forbigått i media ellers. Selvsagt tar vi i Superstars på oss oppgaven å feire dette på riktig vis.

Førstkommende fredag kommer gruppas hovedrapper og frontfigur og mimrer sammen med oss live på lufta, og vi har også gitt han i oppgave å velge denne ukas Ukas Superstar. Med andre ord er det duket for et dypdykk av de sjeldne!!

Det hadde neppe vært Don Martin eller Joddski uten disse banebrytende pionerene. Under navnet A-Team ga Leo Fossen Mlonyeni aka Jayski aka The Kwan aka Floyd 1 (i B.O.L.T. Warhead) og Pål Espen Johannessen aka Cut Dominator aka Pee Jay det første norske rapalbumet “Rage” i 1991. Samtidig gikk den ikoniske hiphop-dokumentaren Vandaler Vrenger Plater på NRK, med A-Team, Tommy Tee og graffiti-legenden Raide i fokus. Denne kan på mange måter sees som startskuddet for store deler av norsk hiphop. Jeg vet i alle fall at det var da, da jeg så at det gikk an å lage hiphop i Norge, at jeg tok steget fullt ut fra fan til å prøve å ville gjøre noe selv. Og, ja Joddski-navnet er en hyllest til Jayski. Les utdrag fra Øyvind Holens bok “Hiphop Hoder” her.

Da visste vi ikke at Leo allerede hadde lang fartstid fra gruppa L.A.W., som vi ennå krysser fingrene at for skal bli tilgjengelig. I følge han selv var disse demoene nærmere det uttrykket han strevde mot, enn det A-Team var. Men hei, vi ELSKA A-Team!!!

 

Selv om låter som “Megatron” viste vei fremover, var det få som var forberedte på hva som kom da duoen fikk med seg Tommy Tee, samt Alien-1 og Rocket i et utvida konsept, strammet grepet og slapp en dystopisk og futuristisk tolkning av det knallharde britiske rapsoundet som seinere er blitt kjent som britcore. INGEN lød som B.O.L.T.  Banebrytende er bare forbokstaven. Jeg tenker vi ikke sier så mye mer her og nå -bare legger til de her videoene, og sier TUNE INN PÅ FREDAG!!!!!!!!

 

 

 

 

Min makker Martin slipper plate sammen med den svenske legenden Promoe, kjent fra LoopTroop Rockers 25. desember. Skjønner ikke hvorfor ikke folk synes at dette er en sjukt stor deal??? Hvorfor deler og prater dere ikke mere om dette? Selv er jeg sjukt jättepeppad og stokad for dette her. Det er Martin også, og sammen med YLTV har han satt i gang en aldri så liten adventskalender, med masse snacks. Følg med på den hos Martin på facern, hos YLTV eller på bloggen hans. Og sjekk ut låta “Geni”, som er låt nummer 3 ut fra albumet, og en litt mer moderne twist på soundet deres! Her er “Vafan” med en skikkelig Hollywood-produksjon av en video!

 

 

SAKLIG SØNDAG 6: WYCLEFS WILLE WERDEN, SKRIVEKURS PÅ ØRNES

Først og fremst, gratulerer til RSP & Thomax med utsolgte hus i både Harstad og Tromsø. Driv er svært, så den er imponerende. Selv tilbringte jeg helga i hjembygda mi, Ørnes, hvor jeg holdt skrivekurs for ungdom og fremførte skoleforestillinga mi “Full sirkel” for lokalbef0lkninga. Ei forestilling som også handler om hvor stigmatisert man kunne være som hiphopper på nettopp Ørnes på 90-tallet, så det var litt spesielt, men jævlig kult. 1000 takk til Meløy Kommune og Joker´n Kommunale Fritidsklubb, stedet hvor jeg selv begynte karrieren min for nærmere 30 enn 20 år siden! Litt flere bilder her fra helt nederst.

Fredag spilte Wyclef Jean for et fullsatt The Edge i Tromsø, og jeg benyttet sjansen til å dykke dypere  i katalogen til den uforutsigbare tusenkunstneren fra Haiti. Den leser du her. Anmeldelsen til iTromsø leser du her. Jeg skjønner hva hun mener, men Wyclef har bakgrunn fra, og har sitt eget soundsystem, og det er vel det han sklir ut i litt inni konserten. Det kan man elske eller hate, men at han gir full valuta for pengene er det ingen tvil om. Skulle likevel tro at han kunne hatt råd til å ta med seg ei enkel kordame når han selger langt over 1000 billetter. For et eksempel på hvor rå Cleff Richard er live, sjekk under her.

JA, publikum er ikke helt ekstatiske kanskje, men dette er Sting-festivalen på Jamaica. Jeg var der selv året før (eller noe sånt), og det er kanskje verdens mest notoriske publikum. Om de ikke liker det du gjør klapper de deg av scena UMIDDELBART. Egentlig pleide de å kaste flasker, men det er ikke like utbredt lenger. Og Wyclef har baller til å ta med seg GITTAREN sin, og kjøre noe heeelt annet. Respekt. Det der hadde ikke mange gjort etter.

Paak. Anderson (som jeg velger å kalle han) slapp den etterlengta “Oxnard” på fredag, som selvsagt er gjort hos Dr. Dre, og kan trygt sies å være høstens mest etterlengta albumslipp. Er det også det beste? Don Martin virker å synes det i alle fall, selv har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i den. I mellomtida kan du høre oss snakke om den, og det nye albumet til min favoritt Z-Ro under fredagens episode av Superstars, som du enten kan høre i reprise i kveld 22-00, eller når som helst på denne linken her.

Her er et par til bilder fra helgas skriveholloj på Ørnes!

SAKLIG SØNDAG 5: HAN FARSDAG FILM-BONANZA!

Gratulerer så masse med farsdagen, mine faderlige motherf0lkens! Og tusen takk for Han Farsdaghilsen, unge Dennis. Denne var “på trykk” i Avisa Nordland i dag.

Denne uka har jeg debutert som filmanmelder. Neida, ikke helt, men på ukas utgave av Superstars med Joddski og Don Martin på P13, som du kan høre i reprise fra 2200 og frem til midnatt i dag, eller når som helst via denne linken her. Vi skulle egentlig bare spille ny musikk, men så enkelt kunne det jo selvsagt ikke bli.

The Coup var forrige ukes Ukas Superstar, og det var fordi jeg visste jeg skulle se Coup-frontfigur og sjef Boots Riley sin regidebut “Sorry To Bother You” på Smugvisning på den nyåpna Vega-kinoen. Filmen har blitt årets store snakkis i USA, og det med god grunn. Vi hadde vel ikke venta oss noen enkle løsninger fra den kanten, og at filmens store tema er anti-kapitalisme, globalisering og de multinasjonale storselskapenes jerngrep på oss alle, er vel lengt fra noen bombe. Det som er så befriende er at Boots ikke gjør dette med tungsinn og trykkende kompleksitet. Han gjør det med en slags absurd humor, som fans av 80 og 90-talls kultfilmer vil synes er midt i blinken. Du kan se filmen (gratis) på Rockefeller førstkommende tirsdag, du må bare klikke deg inn på eventen her. Det er også planlagt en storstilt premierevisning med på følgende fæst i Vika også. Jeg anbefaler filmen på det aller varmeste!

Torsdag viser festivalen Film fra Sør “Maya Matangi M.I.A.” og den er jeg akkurat like begeistra for. For en dame! For en historie! Jeg så den på pressevisning på Cinemateket, og ble ærlig talt tatt på senga over hvor mye bra footage de hadde, og hvor rå M.I.A. rett og slett er. Skal ikke si så mye mer, bare se den. Kommer på kinoer rundt om etter hvert, tror jeg,

Andre ting som kan være kult å få med seg er den Eminem-produserte “Bodied”, skrevet av den canadiske battlerapperen Kid Twist. Kommer visst via YouTube Premium om et par uker. Ser gøy ut, no?

En sak jeg skal få med meg nå, og sikkert snakke litt om på Superstars på fredag, er denne dokumentaren om Too $hort, som kom i forbindelse med hans 20. (!!!!!) album “The Pimp Tape”, hvor han har med seg tidsriktige gjester som 2 Chainz og Joyner Lucas. Ikke sjekka den selv ennå, men har den på lista, og kommer tilbake til den. $hort er, i likhet med den andre Bay Area-kongen E-40, en av få rappere som har klart å holde seg relevante i flere tiår, og selv om det er fem år siden sist, har han nok ikke akkurat mista noen fans. Denne her redder uansett søndagen, tenker jeg.

Den bebudede Wu Tang-dokumentaren som skulle komme fredag i forbindelse med 25-årsjubileumet til “Enter The Wu-Tang” var bare på lusne 17 min. (?), men vi kan jo alltids trøste oss med at Hulu skal ha kjøpt 10 episoder av “Wu Tang: An American Saga”, som skal produseres i samarbeid med RZA.

Sist, men ikke minst. Ikke glem å få med deg Tales From The Tour Bus, sesong 2. Den første sesongen kom helt ut av det blå, og er kanskje det mest underholdende jeg har sett av dokumentarer på årevis. Mike Judge, mannen bak blant annet Beavis & Butthead tok for seg de actionfylte livene til country-helter som Waylon Jennings, Johnny Cash og… Johnny Paycheck (lol). Serien er en helt hysterisk morsom blanding av nåtidsdokumentar, arkivmateriale og flashbacks i animert form, og da han kunngjorde at sesong 2 skulle basere seg på funkens verden, var det ikke bare jeg som jubla. Eller hva med George Clinton, Morris Day fra The Time, Bootsy Collins og Rick James (som får hele to episoder)? Se trailieren under, og de to første episodene hos HBO Nordic. Ny episode hver lørdag.

https://www.youtube.com/watch?time_continue=9&v=4JzCDOaiFqM

SAKLIG SØNDAG 3: ROCKERAP BONUS, RUN-DMC OG JUDGEMENT NIGHT

På fredag hadde iTromsø på trykk en sak hvor jeg listet opp det jeg mente var de 10 beste rock/rap-samarbeidene, hvor rappere enten samplet rockere eller samarbeidet med dem. Eller rett og slett bare rocka opp rapen sin. Den kan du lese her.

Da jeg spurte på Facebooken min hva folk synes var det kuleste i sjangeren, pekte pilene mye i samme retning. Og det er grunnen til at saken kom på trykk. Nemlig dette.

I september var det 25 år siden det banebrytende «Judgement Night»-soundtracket kom ut, hvor metal og alternative rockeband ble paret med rappere, og resultatet var langt, langt bedre enn man skulle tro. Min personlige favoritt herfra er ikke uventet Faith No More og Boo-Yaa T.R.I.B.E sin episke «Another Body Murdered», men mer overraskende var samarbeidet mellom Teenage Fanclub (eh, hæ?) og De La Soul, koselige «Fallin´», basert på den der Tom Petty-låta. House of Pain og Helmet var et annet sikkerstikk, og selvsagt er Cypress Hill, eneste band med to låter, hjørnesteinen på plata. Sonic Youth-samarbeidet «I Love You Mary Jane», er ikke uventa en nedrøyka og trippy sak, og sammen med Pearl Jam serverer de «The Real Thing», den eneste Pearl Jam-låta undertegnede har klart å høre på uten å få krampe, sikkert fordi Eddie Vedder faktisk prioriterte å surfe i stedet for å joine stonerne i studio. Takk for den, Eddie. Og da har jeg ikke nevnt frikersammenkomsten til Del og Dinosaur Jr.

På denne Spotify-lista kan du høre de fleste på lista mi, samt noen av de som kom under. Og her er et par eksempler for de som kjenner det rykker ekstra i rockefoten på søndagskvelden.

 

Husk at du hører Superstars med Joddski og Don Martin i reprise på NRK P13 KLOKKA 22200 i dag, eller når som helst via denne linken. I ukas sending snakka vi så klart om denne lista mi, spilte ny musikk fra Georgia-Ann Muldrow, Husalah og Teyana Taylor, samt snakka Mo´Wax, Luke Cage og Hip Hop Evolution. Neste fredag har vi valgsending i forbindelse med mid-term elections i USA. Kanskje vi spiller «Fuck Donald Trump» da.

TOPP 10-15 KOMMER HER

  1. SCHOOLLY D «Signifying Rapper» (1988)

At Schoolly D, som talte rocken midt i mot og hadde det som kampsak på låter som  «No More Rock´N´Roll» skulle havne på denne lista er ironisk, men ikke mindre rett. Som alle tidlige rappere, var Schoolly vokst opp med 70-tallets rock, funk, og soul -som i æraen til Sly Stone og Jimi Hendrix nesten var det samme. «Smoke Some Kill»-albumet er stort sett freestylet frem i tung rus fra lett narkotika. På denne har Schoolly fått bandet sitt til å jamme på Led Zeppelins «Kashmir» (som også ble maltraktert av Puff Daddy -ironisk nok den ene Jimmy Page selv godkjente og spilte på), mens han selv fjaser seg rundt Rudy Ray Moore-klassikeren «Dolomite», igjen basert på afrikansk folklore om  «The Signified Monkey». Låta ble kjent for bermen via Abel Ferrarra-filmen «Bad Lieutenant», og resulterte i flere søksmål fra Jimmy Page og flere.

 

11. M.O.P., JAY Z & TEFLON «4 Alarm Blaze» (1998)

Kan du tenke deg noen som kunne kledd et hardtslående rifforama av støyende elgitarer mer enn disse to sertifiserte brølapene fra Brownsville, Brooklyn? M.O.P. sin mildt sagt hardtslående og aggressive stil er moshevennlig som lite annen rap, og egentlig burde de vært selvskrevne på «Judgement Night», selv om de var i sin spede begynnelse da den ble satt sammen. Denne låta sampler klisjefylt og på kanten nok Survivors «Eye of the Tiger», men igjen. Fins det noe som kan gi deg mer lyst til å bokse enn det ikoniske Rocky-riffet paret med hiphopens mest kjente utestemmer? Det at Jay Z er med blir nesten bare en liten bonus. PS: M.O.P. innså deres rockekompabilitet litt seinere i karrieren, men for all del : ikke plukk opp albumet «Mash Out Posse».

https://www.youtube.com/watch?v=SDLq0drAANk

 

12. NON-PHIXION «The C.I.A.´s Still Trying To Kill Me». (2002)

Non Phixions hovedrapper Ill Bill og hans motbydelige bror Necro, kjent som en av de største legendene i Horrorcore-sjangeren er ekstremt store fans av 80-tallets hardcore og thrash-scener. Dette har vi til felles, og derfor må de nesten nevnes. Necro har selv gitt ut masse samarbeid med folk fra Voivod, Cro-Mags, Nuclear Assault, Anthrax og Megadeth, og om du klarer den anmasende white trash-stilen hans, sjekk for all del ut «Death Rap» og «Pre-Fix For Death». Vi andre kan nøye oss med denne, der Ill Bill kompes av medlemmer fra Fear Factory og Deftones ( uff, da), og namedropper flere 80-talls thrashband enn en nyinnflytta bygdegutt som drikker øl på Kniven i Oslo.

13. NECRO «Pre-Fix For Death» (2004) 

Det var denne Necro da. Det fantes ikke en norsk rapfantast som ikke var fan av horror og pornoentusiasten fra New York rundt årtusenskiftet. Han hadde til og med egen spalte i norske Kingsize. Selv datt jeg av rundt denne plata her, og etter å ha forsøkt å intervjue han til boka mi og fått “HVA FAEN ER I DET FOR MEG?” til svar, har jeg avskrevet han fullstendig. Han er faktisk den drittsekken han sier i tekstene.

 

14. SIR MIX-A-LOT «Iron Man» (1988)

Jeg synes synd på Sir Mix-A-Lot, stakkars. Tenk å kun bli husket som han derre fyren som sto å rappet mellom to enorme rumpeballer. Stakkars Mixie var mere enn som så, det var tross alt Rick Rubin som sto bak «Baby´s Got Back»-albumet «Mack Daddy». «Posse´s On Broadway» er den jeg liker han aller best for, og den er også på samme album som denne, hvor han (spoiler alert) sampler Black Sabbaths monolitt av en låt ved samme navn.

https://youtu.be/1CGO5imNLPc

15. THE BLACK KEYS «Blackroc» (album, 2009)

Merksnodig sak som ikke helt klarer å innfri potensialet, men interessant nok til å ta med. Dette er et jamsession-aktig prosjekt hvor retro-gourmetene i The Black Keys jammer fram funky rockerap sammen med datidens (midten av 00-tallet) største rappere, fra Jim Jones, M.O.P., Q-Tip til Wu-Tang, samt Nicole Wray. Et samarbeid med Roc-A-Fella-gründer Dame Dash, som visstnok var stor fan av bandet.

 

BONUS

ANTHRAX «I´m The Man» (1987)

Denne passer ikke inn på lista, siden dette er et rockeband som rapper, ikke omvendt. Men hei og hopp og fallera så gøy den er!!!! Og jeg fikk se den live på Parkteatret for et par år siden. DET var moment, det.  

EKSTRA BONUS. Visste du at RUN-D.M.C. lagde film? Perfekt til fyllesyk søndag, den her.

https://www.youtube.com/watch?v=B4u5PYJS2_Y

SAKLIG SØNDAG 2: KPG, ADMIRAL P, HOMOSENDING PÅ SUPERSTARS

 

KARLSØY

Saaaaaklig søndag, da, del 2. Sola skinner og Trump fører oss til randen av atomkrig, alt er som det skal være. Denne uka har jeg hatt fri. Det inkluderte støttekonsert for Karlsøy Prestegård på Blitz på torsdag. Jævlig digg å spille på Blitz, det lokalet deres er undervurdert -og fet gjeng som hadde møtt opp. Karlsøy Prestegård brant ned til grunnen for et par uker siden, grunnet pipebrann. Bildet over er tatt av Ariel Joshua Sivertsen, som er vokst opp der, og spiller i Karlsøy Prestegaard sammen med pappa og KPG-general Stein! Talende for stemningen der at det eneste som står igjen er et stort hjerte, for så mye kjærlighet som fins ute på Karlsøy generelt, og spesielt på prestegården, det skal du lete lenge etter.

Vi dro utover som et bortimot intetanende Tungtvann for rundt 15 år siden, og ble overveldet av stemninga på øya og i huset. Siden har jeg spilt der kanskje 10 ganger, og er for fast inventar å regne. Stein og Berit, som bodde i huset, som har fungert som et slags hovedkvarter for Karlsøyfestivalen, og hele den alternative bevegelsen som har vært rundt øya, står på bar bakke. Om du ønsker å bidra kan du vippse eller overføre kr til knr: 1214.40.97457 tlf: 48147710.

Bandet jeg snakker om, Karlsøy Prestegaard, ga ut en klassiker innen norsk rock i 1982. Den selvtitulerte plata fins heldigvis på Spotify, for i 20 år var den kun å oppdrive på brukt vinyl i 1000-kronersklassen, før Bodø-væringene i Smart Patrol trykket opp en cd, med forord av undertegnede. Etterpå kom den på nytrykk vinyl.

Ei lita innføring i Karlsøy. Her på besøk hos Stein og Berit i 2012.

Og her er et par klipp fra den legendariske filmen fra 90-tallet: Karlsøya -Mellom Geiter, Rock & Muhammed

 

ADMIRAL P PÅ SENTRUM SCENE

På fredag spilte jeg live med Admiral P på Sentrum Scene, her er et lite klipp som Jan Steigen filma fra foran scena.

SUPERSTARS

Før dette hadde jeg og Don Martin sending, hvor vi feira at Brockhampton, hvis Kevin Abstract er åpent homofil, var det første rapbandet med et skeivt (åpent) medlem til å gå til #1 på Billboard. Norges eneste åpent homofile rapper Big Daddy Karsten var med oss i en time, og vi spilte en hel masse rap fra skeive artister. Hør sendinga her. Der var vi innom fenomenet Sissy Bounce fra New Orleans. Her er en liten dokumentar om bounce og fenomenet.

 

Diplo er en av de som har boosta dette soundet mest.

 

 

Sist men ikke minst, Ukas Superstars var Boo-Yaa T.R.I.B.E., et av mine absolutte favorittband. Som jeg nevner på showet, går de tilbake helt til starten av 80-tallet. Her er filmen de er med og danser i, “Breakin´& Enterin´”. som seinere var inspirasjon for “Breakin´”