STOFF PÅ SØNDAG 16: «Mañana», Ukas Superstar, Behemoth, Ruben

Jeg skal virkelig skjerpe meg, og prøve å få ut de her PÅ FETTE SØNDAG. Men det er vanskelig når ukene går i ett som de gjør nå. Bare vent, vi har flere nyheter rett rundt hjørnet. Forrige uke: andre runde med ungdommer oppe i Hedmark, og siste på en liten måned. Det ser sånn her ut, når jeg og Jan Steigen cruiser rundt på forlatte landeveier, og har skrivekurs og konsertforestillinger for ungdomstrinnet.

 

RUBEN RIP

Torsdag tømte vi ut litt øl for P3s kredmesige flaggskip og hjørnestein, Ruben, på Blå. Stjernefotograf var selvsagt til stede og knipset et par blinkskudd. Ruben har vært den siste bastionen til kvalitativ musikkjournalistikk på ungdomskanalen (hvis man ser bort fra NATIONAL RAP SHOW -som vi håper ALDRI blir tatt av), og man har alltid kunne oppdage ny musikk hos han. Intet unntak her, både Jezebel, Company Inc. og Pom Poko var knall, men siddisene i Urbanoia slo meg tyngst av alle. Knalltøff punk, og en vokalist men en attityd av de sjeldne.. bad ass!

 

På Superstars denne uka hadde blant annet Martin sett Killer Mike sin nye Netflix-serie «Trigger Warning». Den kommer vi også tilbake til neste uke. Har du ikke sett den, gjør det for guds skyld.

Ukas Superstar var Kool G Rap. Han var også med i boka mi Full sirkel, og her har jeg ei spilleliste dedikert til mannen! 

Som tidligere lovet har jeg nå også laget en egen spilleliste, med alle artistene vi har hatt frem til nå: og for en herlig bukett av artister det er. Fra 70-talls roots reggae med Linval Thompson, til tungtvekterbars fra Freddie Foxxx: HER ER LISTA, den oppdaterer jeg etter hvert som vi legger til nye, så det er bare å følge den!!

Mañana

Tidligere på dagen slapp jeg siste smakebit fra «Glasshuset», «Mañana» med El Axel og Salvador Sanchez. For de som ikke har fått den med seg. hør den her.

Er vel ikke til å legge skjul på at den her er noe jeg er inni helvete stolt av: EL AXEL!!!! SALVA PÅ NORSK!!!! Orker ikke prate så mye om den her, det blir det nok av når plata kommer 15. mars (mer om dette til uka)!

PRESSESKRIVET kan du lese her hos Avisa Nordland, eller les om den på Disharmoni.   Selv 730 likte den!

666 PÅ ROCKEFELLER! (Foto: Stjernefotograf)

 

Søndag var jeg på metalbonanza på Rockefeller. Utsolgt. Og inn i helvetes (no pun!) bra. Først ut var

WOLVES IN THE THRONE ROOM (USA! USA!) 

Deres nydelig introverte variant av svartmetall innbyr ikke til voldelige moshpits og wall of death, men jeg er jævla glad i yankeene, og deres 3 (haha) låter satt som et skudd (alle fra siste plata tror jeg), en perfekt start på kvelden.

AT THE GATES (S) derimot….

Gøteborgerne regnes ofte som gudfedrene til det svenske melodiske death metal-soundet som band som In Flames gjorde til en eksportvare å regne med, men ærlig talt, er ikke det bare god, gammeldags thrash metal (på litt for mye Møllers Tran, kanskje)??? Hva er egentlig den store forskjellen? Deres debutplate «Slaughter of the Soul» er en milepæl, om du kaller det thrash eller death, og etter at medlemmene hadde vært hvert til sitt i band som The Haunted og Skitsystem i godt over ti år, var det store forventninger knyttet til comebacket. Ingen fare! De har virkelig ikke funnet opp kruttet på nytt, men de leverer bunnsolid thrash som passer perfekt til å svinge seidler og brøle med til av full hals. Det perfekte festivalbandet, det er fest fra start til slutt, og vokalist Tomas Lindberg jobber virkelig for pengene. For en frontfigur. Dødsbra oppvarming til fuckings RAGNAROKK.

Fordi om BEHEMOTH (PL) er det stort sett en ting å si:

Snakker om perfekt konsert. Behemoth, med den polske realitystjerna og folkehelten Nergal i front, er kanskje det råeste jeg har sett på årevis. Deres høypotente death metal-infiserte svartmetall er også psykotisk bra egnet for konsertsettinga, og de balanserer mellom folkelig apell (i den grad et svartmetallband kan ha det), gjennomarbeida produksjon og kredibel rock, med et aldri så lite element av fare og galskap. Satt i et skikkelig østtysk system. For det er ikke en tone, ikke et ord, ikke en bevegelse som er overlatt til tilfeldighetene. Dette hadde jeg forventa, fordi Behemoth med de to siste platene (eller med alle egentlig), virkelig har levert en så inni granskauen gjennomført pakke, ikke bare musikalsk, men videoene, grafikken, tekstene -alt, at noe annet ville vært rart. Men jeg hadde vært fornøyd med langt mindre, KUUUUUURWA så bra det var. Det er nesten så jeg vil reise for å se dem en gang til.

Elohim! – I shall not forgive!
Adonai! – I shall not forgive!
Living God! – I shall not the forgive!
Jesus Christ! – I forgive thee not!

 

 

 

SAKLIG SØNDAG 12: ROCK, ROCK, ROCK: 1978 + 2018

DÆVEN DETTE ER EN LANG POST. MEN: Du har jo fette fri, og å ligge med Mac-en på magen og surfe seg gjennom masse rockestas er en HERLIG måte å tilbringe årets første/største hangover på!!!

Denne uka på Superstars tok vi for oss året 1978, året både jeg og Don Martin ble født. Lengre ned hyller jeg litt av den beste rocken som kom ut da. På sendinga, som du hører i reprise i kveld klokka 2200, eller her bestandig, er full av artister som ble født samme år som Martin og meg, og soul, funk og disco fra samme år.

Men først:

ÅRETS ROCK ROCK ROCK 2018

Jeg har holdt meg til utenlandske plater her, norske kommer sikkert seinere. Dette er et lite utvalg metallplater som har fulgt meg mer eller mindre dette året. Som metallentusiast er jeg nærmere konsument enn synser, men jeg vet djevelsk (høhø) godt hva jeg liker. Det er sånt som dette. Jeg har på ingen måte fullstendig oversikt over alt som rører på seg -og et par av disse oppdaga jeg ikke før årslistene begynte å komme. DET GJØR DE IKKE MINDRE KULE!

12. ZEAL & ARDOR «Stranger Fruit»

Visst faen er det en gimmick, men den holder seg bra! Knall gig på Pstereo i sommer og.

11. HERE LIES MAN «You Will Know Nothing»

GØY! Eh, jammete afrobeat-inspirert psychrock med skumle undertoner, kan det være en slags label? Sabbath på syretripp med Fela Kuti og Cream? Vet ikke, men det er herlige saker.

10. IVAR BJØRNSON & EINAR SELVIK «Hugsjá»

Ikke metall, men vikingegroove-sideprosjektet til Enslaved-gitaristen er faen så jævlig deilig.

9. UNCLE ACID & THE DEADBEATS «Wasteland»

Vi har vent oss til Norgesvennene, men jaggu leverer de varene igjen.

8. CLUTCH «Book Of Bad Descicions»

Når skal egentlig Clutch gi ut ei dårlig plate? Kan de komme til Rockefeller snart?

7. IMPERIAL TRIUMPHANT «Vile Luxury»

Usikker på om det kanskje egentlig bare er masete, men denne blandingen av jazz og ekstrem metall er så original og morsom at jeg i det minste anbefaler alle å la den spinne en runde eller to.

https://www.youtube.com/watch?v=Kmx9TS9VSBg

6. VOIVOD «The Wake»

Noen band blir bare bedre med årene, Voivod er et av disse. Jeg falt pladask for den uortodokse gjengen da jeg som liten gutt ble bitt av thrash-basillen (ca rundt bildet øverst i saken). Voivod ble plassert i denne boksen, men de har vel egentlig aldri spilt thrash. Nærmest kom de kanskje på den tekniske klassikeren «Killing Technology». Jeg er fristet til å kalle de thrashens Nomeansno, for likhet med sine canadiske landsmenn har de laget sin egen sjanger. Hardcore og punk har alltid vært en del av det store bildet, sammen med en god dose skitten og underfundig prog. Deres største crossover-hit er også en cover av Pink Floyd. Da gitarist Piggy døde for noen år siden trodde man ikke de skulle kunne fortsette. På samme måte som Jane´s Addiction, Led Zeppelin eller Life But How To Live It var Voivod et band som var skapt av musikere som alle var helt særegne. Og Spesielt Piggy. «The Wake» tar et steg litt av gårde fra Sonic Youth-lallingen (positivt ment) forrige gang, og legger til litt litt, tja, funky spillopper som høres ut som et voksent Primus, eller litt Gang of Four? Og DET er mye kulere enn du skulle tro. Postpunk, prog, poppete toner: alt man kan ønske seg!

5. WINDHAND «Eternal Return»

 Dette her, dette er skikkelig hipstermetall. Indierock og Sonic Youth-tendenser blandet med black metal er det nye store i USA, såkalt «treehugger»-black metal. Windhand er vel i utgangspunktet et doomband (jeg kjenner de ikke så godt), men på deres fjerde album beveger de seg langt inn i en slags grunga indieverden. Ser helt feil ut på papiret, som smør i ørene. Produsert av Jack Endino, kjent fra blant annet Nirvanas herlige debut «Bleach». Hei, du bloggemann som gjorde meg oppmerksom på dette bandet, jeg skylder deg en hasj. En skikkelig stor hasj. I USA, så klart, der det er lov. Og beklager på forhånd om jeg har misforstått noe.

4. BEHEMOTH «I Loved You At Your Darkest»

Polske Behemoth er noe for seg selv. Hvor høyt opp går det an å dra ekstremmetall? Sånn uten å måtte droppe ekstrem-prefikset?  Så langt. Kanskje ikke like gjennomført gåsehud som «The Satanist», men det betyr ingenting. Konseptuelt, mørkt som faen, og i en egen liga. Spiller på Rockefeller i Januar, sammen med hipsterne Wolves in the Throne Room og svenske At The Gates.

3. HIGH ON FIRE «Electric Messiah», SLEEP «The Sciences»

 Matt Pike er en maskin. Ikke bare slapp han comebackalbumet til stonerlegendene i Sleep, rett etter slo han oss i hodet med det åttende studioalbumet til primaltrioen High On Fire. Et av deres beste album, og et must for fans av klassisk metal og hardrock. High On Fire er et superpotent brygg basert på Motörhead, Black Sabbath, Venom, Sodom, tidlig Slayer, litt Clutch og et par heftige doser sludge og doom. Alltid kvalitet, og om du får sjansen til å se de live, ikke nøl! Produsert av Converges Kurt Ballou, noe som kan se ut som et litt merkelig valg, men det funker fjell! Sleep på sin side: 15 år siden «Dopesmoker», 10 år til siden «Holy Mountain», begge klassiske stonerskiver. Selv om Pike visstnok er på vannvogna har det ikke gjort noe med følelsen av å bli nedrent av et helt kobbel med rusa elefanter i sakte film.

 

2. YOB «Our Raw Heart»

Når det kommer til doomete sludge som er tyngre enn hele Boo Yaa-T.R.I.B.E. etter julemiddagen, kan du ikke gjøre det bedre enn Yob. Vokalist Mike Scheidt gikk gjennom en nær døden-opplevelse med en skummel sykdom, og kom ut på andre siden med sitt mest inderlige, suggerende og blytunge album til nå. Oregon-gjengen er synonymt med seig, seig, seig kvalitet.

1. NECROS CHRISTOS «Domedon Doxomedon»                                                                                        Å, som jeg krysser fingrene for at ikke disse gutta her har noe nazisympatier. De er nemlig verdens tøffeste metallband. Jeg har hørt på «Nine Graves», det forrige albumet til Berlin-gjengen, til jeg kunne den utenat, og ventet forgjeves på nytt album i fire år. Dette skal visstnok være deres siste utgivelse, flaks da at det er 112 minutter med messende, repetitiv og mørk, mørk, mørk ondskap.

 

1978:

 

Denne uka på Superstars feira vi som sagt 40-årsjublieumene til oss selv, og andre artister som ble født i 1978. Vi gikk også inn i litt reggae, disco og soul/funk som kom ut i det herrens året. Men jammen var det ikke et herlig år for god, gammeldags rock!

 Hvis vi begynner på den tradisjonelle delen av skalaen:

VAN HALEN «Van Halen»

Debutplata til Los Angeles-bandet er bindeleddet mellom Aerosmith og hårrocken som tok over noen år seinere, og er et av de mest livsglade rockealbumene noensinne. Både David Lee Roth og gitaren til Eddie Van Halen høres ut som de holder på å le seg i hjel!

 


RAINBOW «Long Live Rock´n´Roll»

Da Ritchie Blackmore stakk av fra Deep Purple, og hentet inn den tidlige Elf-sangeren Ronnie James Dio for å starte Rainbow, kom det er par klassiske album på rappen. «Rising» er kanskje aller sterkest, men denne, den siste med Dio før han skulle gi Black Sabbath et helt nytt liv, er også knallsterkt! «Lady Of The Lake» etterfulgt av tittelsporet, hallo for ei åpning. 

RUSH «Hemispheres»

 Det minst kule bandet å like om du skulle ha noen som helst form for kred da jeg vokste opp var Rush. Heldigvis hadde jeg en storebror som visste bedre. Da deres sjette album «Hemispheres» kom i 1978 var det alt som punkerne syntes var galt med rocken. Pompøst, selvhøytidelig og kvasi-intellektuelt. Men denne perioden mellom deres første virkelige prog-epos «2112» og den mer poppete og synthbaserte 80-tallsutgaven av bandet er kanskje deres beste.

ROSE TATTOO «Rose Tattoo»

Bøllerock med store bokstaver hele veien. Rose Tattoo tok AC/DC-formelen (inkludert produsentene deres), kokte kraft på den og gjorde den farlig. Angry Anderson og gjengen ser virkelig ut som feil jævla jævler å jævles med, og med låter som «Rock´n´Roll Outlaw» og «Nice Boys» satte de standarden for tatovert bikerrock fra helvete.

https://www.youtube.com/watch?v=89pvPNjogaA

JUDAS PRIEST «Stained Class», «Killing Machine».

De to albumene som kom rett før var kanskje mer monumentale når det kom til å etablere Judas Priest som de ultimate forløperne til NWOBHM, og de to-tre som kom etterpå vil for alltid være selve symbolet på HEAVY METAL, men 1978 var et jævla bra år for Halford og hans våpendragere. «Hell Bent For Leather», og deres fantastiske versjon av Spooky Tooths «Better By You, Better Than Me», for eksempel. Og «Exciter», herre jemini. Velge ett album? «Stained Class».

 

«POSTPUNK»

 Hvis man regner britisk punk som starten på punken, så varte punken i circa fire uker, etter et par klassikere fra The Damned, The Clash, The Buzzcocks og Sex Pistols. Det var imidlertid umiddelbart etter denne første bølgen at den virkelig interessante musikken oppsto, og vi fikk det de kalte postpunk, som seinere splitta seg inn i oi, hardcore, goth og så videre.

SHAM 69 «Tell Us the Truth»

Så, punk i England var en relativ hipstergreie, helt til Jimmy Pursey og gjengen hans entra bransjen med hele arbeiderklassens bøllefraksjon i ryggen. «Borstal Breakout», «They Got A Fight» og  «Hey Little Rich Boy» er perfekt musikk å demontere borgerskapet til, noe som også førte til at Sham 69-konserter var noe man gikk til på helt eget ansvar.

DEVO: «Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!»

40 år senere er det ennå ingen som har tangert galskapen på denne, en av de mest unike debutplatene i historien.

SIOUXSIE & THE BANSHEES «The Scream»

Mitt store idol Siouxsie debuterte også i året jeg ble født, med et illsint, besk og mørkesvart album som sparker deg rett i solar plexus. Seinere skulle de disharmoniske ariene hennes ta mer sofistikerte former, men her er det ennå punk i en eller annen variant. Hun slapp også den karrieredefinerende kurvballen «Hong Kong Garden», en start på en perlerad av singler vi ikke har sett maken til hverken før eller seinere.

X-RAY SPEX  «Germfree Adolescents»

På den motsatte siden av spekteret fra Siouxsie sto gladjenta Poly Styrene, og 15 år gamle Lora Logic, som akkurat hadde lært seg å «mestre» djevelens instrument, saksofonen. Deres mest ikoniske låt «Oh Bondage, Up Yours» er egentlig ikke med på plata, men kan telles med, siden de kun fullførte dette albumet og et par singler, og de kommer i en pakke nå. For noen sjukt herlig, irriterende fengende låter, alle som en.

PATTI SMITH GROUP «Easter»

Ah, det var mye fint som rørte seg i området rundt såkalt punk i 1978, shoutout til Public Image Ltd, The Stranglers, The Adverts, Talking Heads og Buzzcocks. Punkegudmora Smith, derimot, var klar for sitt kommersielle gjennombrudd, godt hjelpet av Bruce Springsteen-låta «Because The Night». MEN ER DET PUNK!? Neida.

 

DOBLE LIVE ALBUM!

 

Ingenting er mer 1978 enn dualiteten mellom punken, hvis foretrukne format i stor grad var 7-tommeren, og «dinosaurene», som trivdes best jo flere 12-tommersider de hadde å boltre seg på. Alt var ikke progg av den grunn. Her er tre klassiske doble livealbum, fra livealbumenes definitive gullalder!

TED NUGENT «Double Live Gonzo»

Vanskelig å se for seg hvor stor Nugent var på 70-tallet, hvis du bare kjenner han som riflefektende NRA-supporter og jaktentusiast. Denne plata presenterer The Nuge i all sin prakt. Når fyrverkeriet går av mot slutten av «Cat Scratch Fever» er ikke et øye tørt.

THIN LIZZY «Live & Dangerous»

 Tidenes livealbum? «Any girls got a little irish in them?».

BLUE OYSTER CULT «Some Enchanted Evening»

Det andre (doble) livealbumet til dette kriminelt undervurderte 70-tallsbandet er deres mestselgende plate. Siden forrige livealbum hadde de kommet med kjenningsmelodiene sine, «Godzilla» og «Don´t Fear Thr Reaper», men på dette tidspunktet hadde BöC en såpass saftig katalog at det er litt merkelig så at de så seg nødt til å ta med MC5 og The Animals-coverlåter for å fylle opp: den viser likevel hvor strålende østerskulten var i sine glansdager