SAKLIG SØNDAG 11: TOPP 25 RAP/R&B-PLATER, BODØ 0G HALSA-KAOS, JULESTARS!

ENDELIG JUL, mine damer og herrer!!!! Denne uka har vi avslutta konsertåret med UTSOLGT Sinus, og en herlig aften i hjemkommunen min Meløy (dog “på feil side av høllet”), nærmere bestemt Halsa. Bilder kommer i egen post. Bodø gikk jo “greit”, Eivind Skau  i Avisa Nordland oppsummerer her. Tusen takk til Sinus og Parken -for en fin gjeng! Takk også til gjestene Tore Ruus, Mats Dawg, Odrik (Fredrik Olsen), Deif, Vegard Leite og selvsagt Skrullipop & De Nådeløse -for en ellevill oppvarming! Til squaden min: Steigen, Albert Haugen, Anne Rindahl, Salvador Sanchez, Buddy Pitch & Kristina Ringvold: <3 !! Satan for en gjeng. Kevin Kildal var koko på Halsa i går. Mer om det senere men han drepte det helt fullstendig. Rått å være i Sørbygda, Oss Ørnes-væringers absolutte nemesis-land!

 

JULESTARS

Jeg og Don Martin spilte også enorme mengder julerap på Superstars, og gossa oss med ribbe og pepperkaker på sendinga som du kan høre i kveld 2200 mens du pynter treet, eller når som helst her. Forresten: vil du ha mere julerap, sjekk oversikten min fra iTromsø i fjor!

 

ÅRSOPPSUMMERING DEL 1 OG 2.

Fredag trykte samme avis min topp 10 over årets rap/r&b-utgivelser. Jeg kan ærlig talt ikke huske at dette har vært så djevelsk vanskelig før. Jeg satt med ei liste over fuckings 50 plater, som alle var knall. Det er jo aldeles ingen ting å klage over! Under her finner du min topp 11-25. OBS disse er på ingen måte rangert! Neste uke kommer jeg tilbake med diverse andre årsoppsummeringer her på bloggen. I mellomtiden:

GOD JUL MOTHERFOLKENS, OG HO HO HO – her er mye snacks å sjekke ut i jula!

EDIT: The Dream slapp et voldsverk av et album på fredag: 40 (!!!!!) spor tunge “Menáge à Trois: Sextape 1,2,3” lyder jævla bra med første anledning, men hvordan er det muuuuulig å fordøye det her. Men det er The Dream, og han er et geni, så vi får se.

  1. MAC MILLER «Swimming»

Trasig at det måtte hans egen bortgang til for at mange, inkludert undertegnede, skulle få øynene opp for Mac Millers storhet. Et av årets mest musikalsk gjennomførte album, og tar igjen det som mangler i smarte formuleringer i stemninger og toner.

12. SABA «Care for Me»

Det er helt umulig å holde oversikt over alt som kommer av musikk i dagens utmattende strømmingshverdag, så da en artist jeg aldri hadde hørt om begynte å toppe diverse årsoppsummeringer var det ingen overraskelse. Kompisen til Chance the Rapper har levert et voldsverk av et album, hans, tredje, kan det stemme? Kommer til Norge i mars!

  1. JAQUEES «4275»

Cash Money-sangeren ødela kanskje litt for seg selv med å slenge med leppa mot alt og alle, da han kalte seg «King of R&B», og er også mest kjent for å covre andres hits, men den offisielle debutplaten hans er sterk!

  1. J. STALIN & DJ FRESH «Miracle & Nightmare on 10th Street pt 2»

På «Tears of Joy 2» og «Avatar» var Stalin litt for mye ute i dameland, et sted han ikke hører hjemme, så da er det opp til dette 20 spor lange eposet å gi oss vår tiltrengte dose med verdens mest undervurderte rapper. DJ Fresh er greit undervurdert selv og.

  1. MEEK MILL «Championships»

Vi visste han hadde det i seg hele veien, snakk om å snu ulykka i sin egen favør. Går som en champion, låter som en champion, si.

  1. H.E.R. «i Used To Know Her -The Prelude & Part 2»

X antall Grammy-nominasjoner ut av det blå for en såpass fersk artist er ganske kaxige greier altså. Er H.E.R. den nye Lauryn Hill, og klarer hun å stå ut presset?

  1. ANDERSON.PAAK «Oxnard»

Det å endelig få gi ut plate med Dr. Dre kan nesten ikke bli noe annet enn en nedtur, siden lista blir lagt så umenneskelig høyt. Også Mr. Paak erfarte dette, selv om «Oxnard» rager høyt over det meste av musikk der ute.

  1. 03 GREEDO «God Level»

Los Angeles-rapperen rakk akkurat gi ut dette kaotiske overflodsprosjektet, før han ble satt inn på en kjempelang dom. Nok en rapper fra den nye generasjonen som ikke får innfridd sitt potensiale, og 03 Greedo sitt var større enn de fleste.

  1. LIL WAYNE «The Carter 6»

«Uproar» var en av årets låter, og om Wayne hadde stramma inn grepet litt, hadde dette vært et av årets album, på ordentlig. All konkurransen han har fått fra Wayne-kloninger som Young Thug, Kodak Black og Lil det ene og det andre har gjort han inspirert til å kanalisere sin indre rap-gud.

  1. KODAK BLACK «Dying To Live»

Mumlerapens enfant terrible (vent litt, der er det knivskarp konkurranse), og den neste i arverekken etter Pimp C og Lil Boosie, kom ut fra fengsel full av faen, og med sitt skip lastet med et album som burde være nok til å få kritikere til å holde sin kjeft.

  1. BLACK THOUGHT, SALAAM REMI «Streams Of Thought vol. 2»

Å eldes med stil er mer trendy enn noe annet i dagens rapklima, og Black Thought befester seg som en av de største når det kommer til smart, kontant hiphop, med en av de mest undervurderte storkanonene på beats. Kort, konsist, og til saken.

https://www.youtube.com/watch?v=j8V5MGj1G-M

  1. BENNY THE BUTCHER «Tana Talk 3»

Griselda gjør det igjen. Hvis Westside Gunn er Ghostface Killah, så er Benny Inspecta Deck. Rap, rap, rap.

  1. KEVIN GATES «Luca Brasi 3»

Fikk ingen med seg at Baton Rouges nest fineste slapp en juvel av et album i år?

  1. BLOCBOY JB «Simi»

Hvis du ikke får lyst til å velte biler av Blocboy, så er du sannsynligvis på rehab.

  1. J. COLE «K.I.D.»

Cole har for meg alltid fremstått som velmenende og dyktig, men usigelig kjedelig. Dette har han tydeligvis tatt til etterretning og på «K.I.D.» har musikken tatt en litt mer engasjerende vending, samtidig som Cole har tatt steget opp i den desiderte førstedivisjonen.

 

Neste uker: 25-50/Sleepers 2018, beste metall, serier og slikt! Nå stikker jeg over dammen og feirer jul i Los Angeles, snallais!

Tromsø vs Bodø – en konstruert konflikt

Hele greia bunner i et mindreverdighetskompleks. Eller snarere to.

Jeg er vokst opp på Ørnes, kom til min rett som rapper i Bodø og bor i Oslo. Den konflikten jeg nå ser utspille seg i avisene i nord er pinlig lesning.

Sist uke kom to artikler. Den ene fikk meg til å gremmes over å freelance i herværende avis. Den andre gjorde meg sjeleglad for jeg kan gjemme meg bak tittelen ørnesværing, når det blåser som verst rundt Keiservarden.

Av en eller annen grunn har nemlig godt voksne, presumptivt utdannede (i motsetning til undertegnede og en viss Fauske-ramp) journalister i Bodø og Tromsø en slags uimotståelig trang til å bruke spaltemetervis på en slags fotballhooliganvirksomhet i debattform, som om de skulle være toppscorere på henholdsvis Bodø Glimt og TIL.

Fotballspillere er dog sjeldent gode med ord.

Bodø Nu. 09.01.2018: Torgeir Grubstad har vært i Tromsø og feiret jul. Dette kvalifiserer visst til en kronikk med den hardtslående overskriften «De klager ikke, Tromsøværingene. Det kan være for at de er pussa halve døgnet».

Her går han hardt inn for å fornærme den innbyggertallmessig overlegne byen. For han har det vært viktig å «følge med i avisene på den evige pissekonkurransen mellom de to fylkes- og bykommuner». Han om det.

«Vi har da herjet der oppe etter det», sier han. Etter at kompisen hans i 1970 fikk seg en på trynet etter å ha vært brautende i taxikøen. Tromsøinnbyggerne er pussa? Mon ikke han skal feie for egen dør, og begynne å skrive kommentarer i edru tilstand. Han rakker ned på Tromsøs evne til å tjene penger på turister.

Vi har jo også Nordlys. Ja, det har «vi», og med et snev av kremmerteft hadde turistene kommet til Bodø også. Det er jo akkurat slike ting vi prøver å få til, men ikke klarer. Men ifølge Grubstad er det fordi vi er så kred. Vi vil ikke.

«Tromsø skal ha alt, og unner ikke en bodøværing en dritt». Dette er et klart motsatt ekko av avisa Nordlys’ politiske redaktør Skjalg Fjellheims stadig gjenvendende konspirasjonsteori om at hele resten av Nord-Norge er ute etter å ta Tromsø, fordi de føler folket der er besnærende og snobbete.

Hva med å bare ikke være det, da? Folk flest der oppe er jo ikke det, hvorfor insisterer politikere og debattanter på å fremstå sånn?

iTromsø 10.01.2018: «Buktafestivalen finner tilbake til seg selv», ifølge iTromsø-redaktør Stig Jakobsen. Dette har de gjort ved å booke to nylig gjenforente band som hadde sin storhetstid på slutten av 90-tallet, rundt da jeg mistenker Jakobsen gikk på journalisthøyskolen, og sang med på «I Got Erection» på Blårock.

Jeg har heller ikke vært på Bukta, så jeg kan ikke si noe om volumet på fulle folk kontra artistene. Bukta skal ha for å ha holdt en viss profil, selv om deres anti-hiphopholdninger alltid har fremstått bakstreversk, noe retrorock fra nittitallet også er for meg.

Men i følge Jakobsen er Buktas publikum musikalske feinschmeckere, mens Parken er fylt opp av bønder som skråler og lurer på om ikke Åge kommer og tar den derre «Rai Rai» snart. Jeg regner med at Stig Jakobsen og vennene hans holder gladelig kjeft på lørdagen under Buktafestivalen når Sondre Justad står på scena og knuser småpikehjerter.

Parken har etter hvert måttet innse at Bodø er litt for lite til at byens store folkefest kan baserer seg på kredbookinger. De må tilby litt til alle. Og det klarer de på ofte mesterlig vis, selv om det betyr et noe spredt og spaltet program, som gjør at det er vanskelig for alle å henge med hele veien.

Dessuten, folk kjøper billettene før de vet hvem som spiller fordi de har tiltro til bookingene. Men disse pro og anti-argumentene har jo ingenting med saken å gjøre.

Hvis man skal måle, har nok begge to enorme, eller skikkelig korte peniser, for en mann med en godt fungerende, middels stor arbeidskuk ville aldri vært så opptatt av størrelse.

Er det pissekonkurranse vi snakker om, så kan dere jo skrive navnene til deres norske favorittband (sikkert henholdsvis Bols og 126), og så kan jeg kjøre et av mine: Morten Jørgensen og spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa.

Men hva i alle dager er vitsen? Hele greia bunner i et mindreverdighetskompleks. Eller snarere to.

Tidligere skreiv jeg for AN. Mye om Parken og lokal musikk. Men jeg følte ikke behov for å skrive nedsettende om Bukta hver gang Parken gjorde en fulltreffer, eller for den saks skyld Cazadores hver gang Kråkesølv ga ut noe bra.

Det er jo denne idiotiske evnen til å ikke ville andre godt som gjør at vi ikke kan stå samla sterke mot søringan. Om det skulle være noe poeng.

«Så hva har vi felles, om noget?», koketterer Grubstad. Byene Bodø og Tromsø har ganske mye til felles, men mest av alt har de til felles en gjeng med middelaldrende til aldrende journalister, som strever med å fylle opp kommentarspaltene sine, og heller velger skolegårdstaktikker fremfor å faktisk skrive om noe reelt.

For utover fotballbanen, og krangling om arbeidsplasser, er dette en konstruert konflikt, fra den gang verden var mye mindre og avstanden fra Nord-Norge var så uoverkommelig at man brukte tida på å måle lemstørrelse innad.

Se original artikkel her