SAKLIG SØNDAG 10: DON MARTIN & PROMOE, VESTKYSTLOVE, XXXTENTACION OG GUCCI MANE

 Angelo Reira / Meg på Vicc´en.

Puhhhhh. Det baller på seg frem mot jul. Den berømte kjerringa, møt julekvelden. Denne uka har jeg for alvor begynt å høre meg opp på musikkåret 2020, mer om det kommer mot slutten av denne uka, men kan bare si: FOR et år. Vi legger i disse dager siste hand på artwork etc på “Glasshuset: Morgengry”-albumet, som nå har fått slippdato 15. mars, på min 41-årsdag. Gleder oss til å dele dette med dere, men først.

I fredagens iTromsø/Feedback skreiv jeg om skivene til XXXtentacion og Gucci Mane. Har allerede følelsen av at dette er solide album, som vi neppe kommer til å prate så mye om om et års tid. Du kan lese XXX her og Gucci her. Fikk du med deg Meek-anmeldelsen forrige uke? 

Mine to forrige saker om XXXtentacion ble forresten plukka opp av VG, sjekk her og her.

Vi snakka om både dette, og masse mer -spesielt The D.O.C., som var Martins valg for Ukas Superstars. Hør sendinga i kveld 2200, eller for alltid her. Se hva vi spilte nederst i posten!

VESTKYST KJÆRLIGHET. 

Nest siste konserthelg i år er over. Tusen takk til alle som kom og hengte og festa og alt det der i både Stavanger og Bergen. Shoutout til VATR som spilte før oss på Sportscafeen i Stavanger, og Martin som alltid får oss til å føle oss velkommen! Både denne og Bergens-gigen ble legendariske intimkonserter for vår del. I Bergen hadde vi med oss Angelo Reira og Super-G gjengen som support. Om du ikke har kjørt deg opp ennå, er det på tide å sjekke Angelo Reira nå, en av de aller feteste fra den nye generasjonen rappere. Helt totalt naturlig og ærlig flyt og tilstedeværelse på scene og låter! Shoutout Kyrre Krunk, Tæng/Mathilde, Syl, Kokken og ikke minst Mr. Hansa som trakk i tråder. Bilder av Albert Haugen, Hansa etc!

DON MARTIN OG PROMOE GREATEST HITS! 

Min programleder-kollega Don Martin, skal gi ut plate med legenden Promoe, kjent fra pionerene LoopTroop Rockers. Nok en gang, dette er et rimelig legendarisk samarbeid. Gutta har (hvem kan ha gitt de den geniale ideen) julekalender på gang sammen med YLTV, og i den forbindelse har jeg laga ei lite spilleliste med mine favoritter, som ei lita oppkjøring fram til slipp av plata deres 25.12. Sjekk/følg spillelista mi her!

 

Dette spilte vi på SUPERSTARS 15:  

  1. Nina Simone & Lauryn Hill «Feeling Good»
  2. Nina Simone & Lauryn Hill «Ready or Not»
  3. Buju Banton «Not An Easy Road»
  4. Gucci Mane «Father´s Day»
  5. Meek Mill feat. Rick Ross & Jay Z «What´s Free»
  6. Meek Mill «Trauma»
  7. Children of Zeus ft Black Milk «It Wont End Well”
  8. The D.O.C «Its Funky Enough»
  9. The D.O.C «Mind Blowin»
  10. The D.O.C «D.O.C and the doctor»
  11. Ras Demo «Dreader Than Dread»
  12. Reason «Drive Slow»
  13. Ice Cube «The New Funkadelic»
  14. Spice «Mama Man»
  15. Jo Mersa Marley feat. Damian Marley – Point Of View
  16. The Alchemist «Roman candles» feat. Black Thought, Roc Marciano

 

 

 

SAKLIG SØNDAG 9: LEO I STUDIO, ARBEIDSKUK I SPEKTRUM, MEEK I ITROMSØ

foto: Don Martin

Denne uka har jeg vært på metalkonsert, hatt Norges største raplegende med meg på radio, og anmeldt Meek Mill.

Fredag hadde vi besøk av Leo Fossen aka Jayski aka The Kwan aka Floyd 1 +++ i Superstars med Joddski og Don Martin. Hør sendinga her, eller sjekke 2200 når den går i reprise. For de som ikke vet (seriøst???) hvem Leo er, kan du starte med forrige ukes blogpost. Vi hadde egentlig planlagt å spille mye mere musikk, men det var rett og slett så mye å prate om at det nesten ble som en podcast i stedet. Men: det er ikke ofte Leo kommer til orde for å fortelle historien sin, så det er bare på sin plass. Ekstra gøy for min del var det å prate om jungle, som på mange måter kan kobles sammen med den britcore-stilen som B.O.L.T. Warhead representerte. Om du bare skal høre en eneste Superstars-sending…

Vi var også inne på folk fra Leos generasjon som fortsatt holder på: DJ Supreme fra Hijack er, i motsatt til sin ex-makker og Sure-Jonas Kamanchi Sly, aldeles oppadgående, og har sluppet noen fantastiske låter de siste årene. Sjekke “RIP” her, hvor QRoc, som starta i Gunshot før han starta Son of Noise på tidlig 90-tall. Etter det “Arctic II” med UK-veteran Icepick og Ice-T, som signa Hijack til sitt Rhyme Syndicate rundt 1990.

Følg oss forresten på Facebook, vi kommer til å begynne å poste spillelistene våre der.

Fredag var også anmeldelsen min av Meek Mill på trykk i iTromsø. Jeg trilla 5 på terningen og var stort sett jævlig fornøyd. Neste uke i iTromsø anmelder jeg Gucci Mane og XXXtentacion.

 foto: Stjernefotograf

ARBEIDSKUK I SPEKTRUM

Torsdag var det duket for “årets metallbegivenhet” i Oslo Spektrum, og som gammal thrash-fan hadde jeg ikke noe annet valg enn å troppe opp! Det de fleste bandene hadde til felles var at de hver for seg er en skikkelig god arbeidskuk. Hverken Slayer, Lamb of God eller Obituary utfordrer hverken seg selv eller publikum, men det er vel neppe det som er meningen. Vi fikk det vi ville ha: groovebasert thrashmetall med riff herifra til Dronning Mauds Land.

foto: Stjernefotograf

Obituary har aldri vært favorittbandet mitt. De spiller vel egentlig en slags thrash metal med death/growlevokal? Eventuelt er de dødsmetallens Motörhead. Det er rimelig enkle saker i alle fall (IKKE AT DET ER NOE GALT I DET), men effektivt som ville helvete i en livesetting. Derfor tok jeg også turen til Spektrum allerede halv 7 en torsdags ettermiddag, og trodde jeg kanskje skulle være nesten alene om det. Der tok jeg feil, for publikummet i kveld var ikke der bare for Slayer, de var der i stor grad for hele pakka. Jeg overdriver neppe om jeg sier at over halve salen besto av bønder som meg, som hadde flydd/kjørt/toget inn for anledningen, og så på dette som årets juleblot. Mange av disse tipper jeg ikke husker stort lengre enn Lamb of God, men det er jo sånn det er på blot! Alle utenom Slayer hadde fått utdelt rimelig lite spilletid, så Obituary var over nesten før det hadde begynt, seff med “Slowly We Rot” som største allsangøyeblikk.

Mine favoritter i kveld var blasfemisk nok Anthrax, og det av reint nostalgiske årsaker. Da jeg var 9 år, i 1987, var jeg sykelig opptatt av både rap, som LL Cool J og Run-D.M.C., og thrash metal, som Metallica og Celtic Frost. Da “Among The Living” dumpa ned i postkassa på Ørnes, var det en aldri så liten revolusjon. Sammen med sideprosjektet S.O.D. ble Anthrax mine ledestjerner. Scott Ian spilte i Public Enemy-skjorte, de gjorde rap-pastisjen “I´m The Man”, og selv om vokalen til Joey Belladonna var mere klassisk rock og metal, hadde de islett av NYHC i de mere rappete delene av vokalen. Tekster mot rasisme, inspirert av Stephen King, eller om å moshe gjorde det ikke mindre perfekt. Selv om jeg seinere solgte S.O.D.-plata mi i harnisk over det jeg trodde var et rasistisk tittelspor. Anthrax blir ofte avfeid som lettvekterne av de store thrashbandene, men vil alltid være mine favoritter. Da er det så jævlig rått å se at de er såpass i slaget som de er. Dette er tredje gang på kanskje fem år jeg ser dem live, og de har levert 110% hver gang. Med kun en halvtime til rådighet gikk det fort i svingene: de åpnet med “Caught In A Mosh”, og “Among The Living”-plata var hovedfokus. I tillegg fikk vi “Be All, End All” fra 30-åringen “State of Euphoria”, coverlåtene “Anti-Social” og “Got The Time” (som de begge har gjort til sine egne), samt “Fight ´Em Till You Can´t”, fra  femåringen “Worship Music”. De gikk på til Iron Maidens “Number of the Beast” og lurte inn litt “Cowboys from Hell” for å hylle Dimebag. Joey Belladonna er i overlegen form, og Scott Ian hadde best publikumkontroll hele kvelden!

Lamb Of God var for kids å regne i forhold til resten av gjengen på scena, så jeg må innrømme at jeg var skeptisk til responsen deres: kom det til å bli røyke/pisse/ølpause for store deler av salen, som var godt voksne i det amerikanerne debuterte rundt årtusenskiftet? Jeg har ikke særlig stort forhold til dem selv, jeg har sjekket dem ut og konstatert at de er bra, men aldri kommet tilbake til dem. Men: i dag kom de virkelig til sin rett! Groovebasert thrashmetall med islett av death, av og til som et Pantera uten Satan selv som vokalist: publikum var med fra første note, og selv ble jeg stående å nikke diskre med hodet gjennom hele settet. LOG må være tidenes mest perfekte festivalband. Det har ikke noe å si om du har hørt låtene deres før, det kjennes ut som du har gjort det uansett. Randy Blythe var også i form, og er nok ekstra glad for å være på Europaturne med den forferdelige tiden i Tsjekkia bak seg.

 

 Foto: Stjernefotograf.

Det var jo likevel Slayer sin kveld. Føltes det vemodig at dette var avskjedsturneen deres, og at dette var siste gang man fikk høre “Mandatory Suicide” og “South of Heaven” i Osl0? Ja, definitivt, selv om jeg ikke tror helt på at de kommer til å gi seg (Vi kan jo håpe på Tons of Rock?). Det vil være trist, fordi Slayer er et av de eneste klassiske bandene igjen, etter at Motörhead avgikk med Lemmy. Slayer er alltid Slayer. Verden forandrer seg, klesmote går i sirkler, politikken får nye vendinger, men Slayer er og forblir Slayer. Selv om det ikke var Dave Lombardo som slo trommer (virker ganske smålig den måten han ble skvisa ut på dog): Paul Bostaph har jo spilt et “par” ganger med Slayer før, og har også fartstid tilbake til 80-tallsthrasherne i Forbidden -som var forløperen til Machine Head, og noe jeg var glad i som liten.

https://www.youtube.com/watch?v=cLBt4AvWfi4&fbclid=IwAR1m8OU9PO3aowkla7jG-gkIF0j-sI7miSThIGlqWnKpkAtNU1pZf1FqncM

Og ikke minst, selv om Jeff Hannemann ikke er med oss lengre. Dessverre var faen ikke Gary Holt med oss en gang, han måtte hoppe av turneen et par dager i forkant grunnet sykdom. Holt føltes alltid som den perfekte erstatteren for Hannemann, han står tross alt bak Exodus, og har like lang fartstid som resten av bandet i thrashens noble sak. Phil Demme, ex-Machine Head, hoppet inn på kort varsel, og ærlig talt gjorde han en like god jobb. Slayer slo på stortromma, både med et 90 min. langt sett, som utenom at vi gæmliser kunne ønska oss et par til fra tiden “Show No Mercy”/”Hell Awaits” inneholdt absolutt alt man kan ønske seg av en Slayer-parade. Slayer har klassikere fra stort sett alle periodene sine, og låter fra “Repentless” (2015) sklei rett inn i kanonen. Slayer hadde også investert ekstra i det mest ekstravagante sceneshowet undertegnede har sett fra dem. Fire backdropskifter (den første spesielt rå) og masse sprutende flammer gjorde det til en verdig visuell avslutning også, sett i forhold til de oftest asketiske produksjonene deres. Og da “Hannemann”-logoen kom opp til tonene av “Angel of Death” var det ikke mange tørre øyekroker i salen!

Terningkast SATAN!

SAKLIG SØNDAG 6: WYCLEFS WILLE WERDEN, SKRIVEKURS PÅ ØRNES

Først og fremst, gratulerer til RSP & Thomax med utsolgte hus i både Harstad og Tromsø. Driv er svært, så den er imponerende. Selv tilbringte jeg helga i hjembygda mi, Ørnes, hvor jeg holdt skrivekurs for ungdom og fremførte skoleforestillinga mi “Full sirkel” for lokalbef0lkninga. Ei forestilling som også handler om hvor stigmatisert man kunne være som hiphopper på nettopp Ørnes på 90-tallet, så det var litt spesielt, men jævlig kult. 1000 takk til Meløy Kommune og Joker´n Kommunale Fritidsklubb, stedet hvor jeg selv begynte karrieren min for nærmere 30 enn 20 år siden! Litt flere bilder her fra helt nederst.

Fredag spilte Wyclef Jean for et fullsatt The Edge i Tromsø, og jeg benyttet sjansen til å dykke dypere  i katalogen til den uforutsigbare tusenkunstneren fra Haiti. Den leser du her. Anmeldelsen til iTromsø leser du her. Jeg skjønner hva hun mener, men Wyclef har bakgrunn fra, og har sitt eget soundsystem, og det er vel det han sklir ut i litt inni konserten. Det kan man elske eller hate, men at han gir full valuta for pengene er det ingen tvil om. Skulle likevel tro at han kunne hatt råd til å ta med seg ei enkel kordame når han selger langt over 1000 billetter. For et eksempel på hvor rå Cleff Richard er live, sjekk under her.

JA, publikum er ikke helt ekstatiske kanskje, men dette er Sting-festivalen på Jamaica. Jeg var der selv året før (eller noe sånt), og det er kanskje verdens mest notoriske publikum. Om de ikke liker det du gjør klapper de deg av scena UMIDDELBART. Egentlig pleide de å kaste flasker, men det er ikke like utbredt lenger. Og Wyclef har baller til å ta med seg GITTAREN sin, og kjøre noe heeelt annet. Respekt. Det der hadde ikke mange gjort etter.

Paak. Anderson (som jeg velger å kalle han) slapp den etterlengta “Oxnard” på fredag, som selvsagt er gjort hos Dr. Dre, og kan trygt sies å være høstens mest etterlengta albumslipp. Er det også det beste? Don Martin virker å synes det i alle fall, selv har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i den. I mellomtida kan du høre oss snakke om den, og det nye albumet til min favoritt Z-Ro under fredagens episode av Superstars, som du enten kan høre i reprise i kveld 22-00, eller når som helst på denne linken her.

Her er et par til bilder fra helgas skriveholloj på Ørnes!

SAKLIG SØNDAG 4: ROCKERAP GONE BAD, MID-TERM ELECTIONS, WESTSIDE GUNN

 

ROCK OG RAP, BLIR SAMMEN CRAP

Denne uka har jeg gått igjennom et personlig lite Dantes inferno. Jeg har nemlig lyttet meg igjennom tonnevis med rockerap, altså rappere som enten har samarbeidet med, eller jobba med rockere -og ikke de av det hyggelige slaget. Resultatet er en lett PTSD, og en rockefot som foreløpig har gått i koma. Resultatet av dette kunne du lese i fredagens iTromsø/Feedback -OG HER- det var ikke en lett jobb, altså, så denne gangen har jeg spart dere for Spotify-liste. Ingen trenger å høre alt dette. Et par klarer vi, dog. Disse kom ikke med på lista, men lå rett under, og fortjener ingen videre kommentar.

KORN & NAS.

SWIZZ BEATZ, JA RULE & METALLICA

CYPRESS HILL & MIKE SHINODA

SUPERSTARS

I ukas utgave, Superstars med Joddski & Don Martin #9, på P13, som du alltid kan høre på denne linken, eller i reprise i kveld fra 22 til midnatt, tok vi for oss tung, tung politisk rap i forbindelse med at amerikanerne har mid-term elections til uka. Vi overrasket selv oss selv med president-kunnskapene våre, og spilte president-relaterte favoritter, fra The Honey Drippers sin “Impeach the President” (som handlet om Richard Nixon) til Mike Deans “Grab ´Em By The Pussy”.

Vi kunne jo ikke akkurat gå gjennom amerikanske presidenter og musikk om dem uten å komme inn på Don Martins gamle band Gatas Parlament, og deres Kill Bush-kampanje, som gjorde at Martin selv ble etterlyst av PST. Hør Martins versjon på sendinga, og les om den her, hentet fra Gatas-boka fra noen år tilbake.

Martin er jo ikke snauere enn at han lagde en avskjeds Fuck You-tape til Georger´n, da han gikk av for ti år siden. Sjekk den ut her.

WESTSIDE GUNN OG CONWAY

Neste uke skal vi kun spille ny musikk. Vi tar gjerne i mot tips, for det er jo nesten kul umulig å få med seg alt som kommer. Noe som har gjort at jeg har sovet, og sovet tungt på rapperen Westside Gunn, frem til nå nylig. Det er jo helt krise, jeg vet, men man kan da ikke få med seg alt. Westside Gunn og broren Conway har sakte men sikte bygd seg opp til superstjernestatus, og signa med Eminems Shady Records i fjor.

WG selv høres ganske Ghostface Killah ut, men det har jo funket for andre rappere før, og han har en særegen stemme og en nerve i den som gjør han til den mest interessante gaterapperen fra østkysten i manns minne. Broren Conway, som er lam i halve ansiktet etter å ha blitt skutt i det, er kanskje bedre på punchlines og sånt, men WG er min mann. De rapper utelukkende over skranglete og skitne soulsamples, a la det Ghostface har gjort til sitt varemerke, og rapper stort sett om krim, gateliv, merkeklær og totalt jævla mørker. Det er mye i den sjelfylte gangsterrapen som minner meg om mine favorittrappere The Jacka og J. Stalin fra vestkysten. Tenkende manns G shit, liksom, med Scarface som gudfar.

Du kan si at dette er arvtakerne til nevnte spøkelsesfjes, Raekwon og Mobb Deep. De har også kjørt gamet sitt 100% independent og kompromissløst fram til de signa med Shady, og det er så jævla digg å se noen som ikke firer en tomme på noen ting. Griselda Records, med brødrene og rapperen Benny The Butcher i sentrum, er synonymt med kvalitet.

Shady-signeringen har garantert gitt dem mere økonomisk stabilitet i bunnen til å gjøre som de vil, men det høres ikke på musikken, eller vises på videoene. Det er fortsatt 3000 prosent knallhardt. Westside Gunn slapp “Hitler Wears Hermes 6” nå på fredag, og den er om mulig enda mindre tilgjengelig enn sommerens nær perfekte “Supreme Blientele”. Sjekk også ut “Hitler´s Dead”, ei samling av hans tidligere mixtapes, og debutalbumet “Flygod” fra 2016. Perfekt musikk nå som vinteren, mørket og kulda nærmer seg.

 

Et par videoer:

 

Tromsø vs Bodø – en konstruert konflikt

Hele greia bunner i et mindreverdighetskompleks. Eller snarere to.

Jeg er vokst opp på Ørnes, kom til min rett som rapper i Bodø og bor i Oslo. Den konflikten jeg nå ser utspille seg i avisene i nord er pinlig lesning.

Sist uke kom to artikler. Den ene fikk meg til å gremmes over å freelance i herværende avis. Den andre gjorde meg sjeleglad for jeg kan gjemme meg bak tittelen ørnesværing, når det blåser som verst rundt Keiservarden.

Av en eller annen grunn har nemlig godt voksne, presumptivt utdannede (i motsetning til undertegnede og en viss Fauske-ramp) journalister i Bodø og Tromsø en slags uimotståelig trang til å bruke spaltemetervis på en slags fotballhooliganvirksomhet i debattform, som om de skulle være toppscorere på henholdsvis Bodø Glimt og TIL.

Fotballspillere er dog sjeldent gode med ord.

Bodø Nu. 09.01.2018: Torgeir Grubstad har vært i Tromsø og feiret jul. Dette kvalifiserer visst til en kronikk med den hardtslående overskriften «De klager ikke, Tromsøværingene. Det kan være for at de er pussa halve døgnet».

Her går han hardt inn for å fornærme den innbyggertallmessig overlegne byen. For han har det vært viktig å «følge med i avisene på den evige pissekonkurransen mellom de to fylkes- og bykommuner». Han om det.

«Vi har da herjet der oppe etter det», sier han. Etter at kompisen hans i 1970 fikk seg en på trynet etter å ha vært brautende i taxikøen. Tromsøinnbyggerne er pussa? Mon ikke han skal feie for egen dør, og begynne å skrive kommentarer i edru tilstand. Han rakker ned på Tromsøs evne til å tjene penger på turister.

Vi har jo også Nordlys. Ja, det har «vi», og med et snev av kremmerteft hadde turistene kommet til Bodø også. Det er jo akkurat slike ting vi prøver å få til, men ikke klarer. Men ifølge Grubstad er det fordi vi er så kred. Vi vil ikke.

«Tromsø skal ha alt, og unner ikke en bodøværing en dritt». Dette er et klart motsatt ekko av avisa Nordlys’ politiske redaktør Skjalg Fjellheims stadig gjenvendende konspirasjonsteori om at hele resten av Nord-Norge er ute etter å ta Tromsø, fordi de føler folket der er besnærende og snobbete.

Hva med å bare ikke være det, da? Folk flest der oppe er jo ikke det, hvorfor insisterer politikere og debattanter på å fremstå sånn?

iTromsø 10.01.2018: «Buktafestivalen finner tilbake til seg selv», ifølge iTromsø-redaktør Stig Jakobsen. Dette har de gjort ved å booke to nylig gjenforente band som hadde sin storhetstid på slutten av 90-tallet, rundt da jeg mistenker Jakobsen gikk på journalisthøyskolen, og sang med på «I Got Erection» på Blårock.

Jeg har heller ikke vært på Bukta, så jeg kan ikke si noe om volumet på fulle folk kontra artistene. Bukta skal ha for å ha holdt en viss profil, selv om deres anti-hiphopholdninger alltid har fremstått bakstreversk, noe retrorock fra nittitallet også er for meg.

Men i følge Jakobsen er Buktas publikum musikalske feinschmeckere, mens Parken er fylt opp av bønder som skråler og lurer på om ikke Åge kommer og tar den derre «Rai Rai» snart. Jeg regner med at Stig Jakobsen og vennene hans holder gladelig kjeft på lørdagen under Buktafestivalen når Sondre Justad står på scena og knuser småpikehjerter.

Parken har etter hvert måttet innse at Bodø er litt for lite til at byens store folkefest kan baserer seg på kredbookinger. De må tilby litt til alle. Og det klarer de på ofte mesterlig vis, selv om det betyr et noe spredt og spaltet program, som gjør at det er vanskelig for alle å henge med hele veien.

Dessuten, folk kjøper billettene før de vet hvem som spiller fordi de har tiltro til bookingene. Men disse pro og anti-argumentene har jo ingenting med saken å gjøre.

Hvis man skal måle, har nok begge to enorme, eller skikkelig korte peniser, for en mann med en godt fungerende, middels stor arbeidskuk ville aldri vært så opptatt av størrelse.

Er det pissekonkurranse vi snakker om, så kan dere jo skrive navnene til deres norske favorittband (sikkert henholdsvis Bols og 126), og så kan jeg kjøre et av mine: Morten Jørgensen og spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa.

Men hva i alle dager er vitsen? Hele greia bunner i et mindreverdighetskompleks. Eller snarere to.

Tidligere skreiv jeg for AN. Mye om Parken og lokal musikk. Men jeg følte ikke behov for å skrive nedsettende om Bukta hver gang Parken gjorde en fulltreffer, eller for den saks skyld Cazadores hver gang Kråkesølv ga ut noe bra.

Det er jo denne idiotiske evnen til å ikke ville andre godt som gjør at vi ikke kan stå samla sterke mot søringan. Om det skulle være noe poeng.

«Så hva har vi felles, om noget?», koketterer Grubstad. Byene Bodø og Tromsø har ganske mye til felles, men mest av alt har de til felles en gjeng med middelaldrende til aldrende journalister, som strever med å fylle opp kommentarspaltene sine, og heller velger skolegårdstaktikker fremfor å faktisk skrive om noe reelt.

For utover fotballbanen, og krangling om arbeidsplasser, er dette en konstruert konflikt, fra den gang verden var mye mindre og avstanden fra Nord-Norge var så uoverkommelig at man brukte tida på å måle lemstørrelse innad.

Se original artikkel her