STOFF PÅ SØNDAG 15: KRITISK BRITISK, NORSK EDGE.

Denne uka har jeg tilbrakt på veien, i indre og ytre Hedmark sammen med min høyre hånd, venstre arm og midterste fot, Jan Steigen. Vi har kjørt rundt fra ungdomsskole til ungdomsskole og spredt det glade budskap: gjort rap/skrivekurs og forestillinga vår,«Full sirkel», som forteller norsk hiphop-historie med utgangspunkt i…. oss selv, og boka mi! Vi er allerede tilbake opp dit nå om en times tid, så disse to ukene får jeg føle på kroppen hvordan vanlige folk har det. Opp før det blir lyst på morran, middagslur og i seng før midnatt. Rinse, lather, repeat. Aye aye aye, jeg skjønner dere nå! For et slit! Men så gøy det er å underholde kidsa når du ser at de skjønner litt, at du kanskje kan tenne en liten gnist!

Og forresten, når vi snakker om boka mi og fysiske formater. Det er fette salg på Knirckeshopen i Januar, dermed kan du kjøpe både vinylboksen min og andre artikler fra Jaa9 & OnklP, Admiral P etc til en sterkt redusert pris. HER!

IN OUR MAD AND FURIOUS CITY

Denne fredagens Superstars med Joddski og Don Martin på P13 var eklektiske greier, siden Sade var Ukas Superstar, og Martin hadde med seg noen gamle, skrukkete plater. Du hører den når som helst her. En annen ting vi gjorde var å spille britisk musikk fra Nines, Nao, Smoke Boys og D Double E. Det var fordi jeg akkurat har lest boka «In Our Mad and Furious City» av Guy Gunaratne.  Boka tar for seg et par dager i livene til en gjeng ungdommer, og et par av deres foreldre, i en av de mange «Estates»/«Ends» som ligger rundt London som et lettantennelig teppe. En britisk soldat har akkurat blitt drept av en lokal ungdom, og SIAN-aktige grupperinger svarer med opptøyer og marsjer inn mot nabolaget. Det hele er i ferd med å ta fullstendig fyr.

Boka fortelles gjennom fem førstepersoner, som sammen ikke bare maler et bilde av dagens London, men også setter det i historisk perspektiv. Vi møter ei irsk dame som måtte flykte til London på grunn av hennes families delaktighet i IRA og medhørende strid. Sønnen hennes er en innesluttet gutt som drømmer om å bli kjent grime-rapper. Vi møter idrettsgutten Selvon, 0g faren hans Nelson, som var en del av den generasjonen med karibiske innvandrere som kom til London ikke lenge etter andre verdenskrig for å hjelpe til å bygge opp byen. Han endte opp i opptøyer selv, da hans generasjon ble nødt til å sloss mot Teddy Boys, og andre som ikke satte like stor pris på innvandringen fra tidligere britiske kolonier. Selvon selv spiller fotball sammen med nevnte rapper in spe og en pakistansk kid, hvis pappa var den tidligere Imamen i bydelen. Nå er menigheten tatt over av langt mer radikale krefter, og sammen gjør disse karakterene «In Our Mad and Furious City» til et intenst snapshot fra betongen. En britisk «Tante Ulrikkes vei», bare mange hakk mere hissig, og med grime, fotball, religion og britisk kolonimakt som bakteppe. Anbefales tungt!

NORSK SXE

Sist uke oppsummerte jeg tidenes Straight Edge-band, i etterkant av min iTromsø-artikkel om samme tema. I dag svipper vi innom hjemlige trakter. Norsk Straight Edge-kultur kom jeg i kontakt med via Bodø-bandet The Spectacle og Bodø Hardcorefestival sånn litt nærmere midten av 00-tallet. Det er vel neppe noen bombe at en rusfri og vegansk hverdag ikke var noe som sto øverst på agendaen i hiphop-miljøet i Bodø. Faktisk husker jeg at jeg ikke skjønte noen ting da en av skaterne i Bodø, som også var grobunnen for hardcore punk-scena på 90/00-tall, kom inn på Street Wear-sjappa jeg dreiv og skulle bestile «vegetarsko» fra Sheep.

Jo, forresten: siden A-Team og Tommy Tee og gjengen faktisk fronta hiphop som en slags rusfri greie, og godt hjulpet av at det var Ungdom mot narkotika og FMH -Folkeaksjonen mot hasj, som hjalp til med norsk hiphop mest i starten (blant annet sendte Tommy radio på deres frekvens), så hadde vi i Ørnes-crewet en liten periode som straight edgere, fra vi var 12 og et halvt til vi var 13.

The Spectacle spilte en heseblesende, argsint og lite tilgjengelig avart av hardcore/metal/jegvetdafaen, og nekta famøst å være med når jeg skulle ta med Lydverket for å vise fram musikkmiljøet i Bodø. Det var det ikke snakk om at de skulle være med på noe sånn sellout. Morsomt fra miljøet som vel egentlig kan sies å ha fostra Sirkus Eliassen, men The Spectacle og miljøet rundt dem er også bakgrunnen for alt av musikk som kommer fra Bodø i dag. Selve om edgen er glemt hos de fleste, og de har tatt seg jobb i«ordentlige» band.

Se doku om den flotte gjengen bak BHCF her.

 

PURIFIED IN BLOOD

Ja, det er ikke så mange som ikke har “breaka edge” (lol), men for et band! Et av mine råeste norske konsertøyeblikk var da jeg satt i Bylarm-juryen i 2005 (?) og så Purified for første gang, live på fritidsklubben Migrapolis i Stavanger. Straight Edge var noe jeg forbandt med litt puslete, bleike Refused-folk (haha, sorry Bodø Hardcore), og jeg var ikke klar over hva som skulle skje da to tatoverte, muskuløse GALNINGER hoppa opp og frem på hver sin monitor i vintage thrash metal-skjorter og starta en av de mest energiske konsertene jeg har sett. De siste ti årene har de vel vært mest kjent som et metalband, og har vært litt av og på, i stedet for å følge sine lillebrødre i Kvelertak inn i eliteserien. Det som er kjekt (som det heter på siddis) er at de er tilbake og spiller litt shows. Purified fortjener en internasjonal karriere på høyt nivå!

OBS: Sjekk ut spinoff-bandet Frynsete på nervene, det er helt hysterisk rått og morsomt.

 

ONWARD

Først ute, og med Amdam-brødrene i original-lineupen. Signerte, som resten av 90-tallsbandene fra Norge, på tyske Crucial Response Records. 7-tommeren fra 1991 inneholdt scratching (!!!), men denne 12-tommeren fra 1997 er kanskje den som er best å gå tilbake til. Torgny og hans fetter Peter er vel de aller viktigste personene i norsk SXE-kulturs historie.

SPORTSWEAR

Norsk Edge sine største legender, hvil i fred Peter Amdam. Også det bandet som er mest kjent utenfor landegrensene, ofte omtalt som Europas viktigste i sjangeren. Ga ut flere album, også de på Crucial Response, utenom «Building, Dwelling, Thinking», som var produsert og gitt ut av selveste Ray Cappo fra Youth of Today. Hvis du spiller Youth Crew-inspirert HC, så kan det vel egentlig ikke bli noe større enn det? Det blir mye likt i denne subsjangeren for meg, men Sportswear er virkelig blant de bedre, og nevnes alt for sjeldent. Ble seinere til For Pete´s Sake, som nettopp annonserte at de var klar til å gjøre comeback.

TIEBREAK

Disse har jeg ikke hørt mye på før, og det er rett og slett fordi at det er det nesten ingen utenfor SXE-miljøet som har. Igjen ute på Crucial Response, og treffer meg rett i kanutten, da de har et slags 80´s metalcore-preg over seg, 0g referanser som jeg forbinder med NYHC møter Speed Metal a la Whiplash. Det er en steike bra ting, se nå bare å få gjort den samleplata deres tilgjenglig på Spotify.

RECTIFY

Blei seinere til ikke fullt så edge Team Spirit, et band jeg hørte mye på rundt 2001-2. Klassisk Youth Crew-hardcore, og en av hjørnesteinene i norsk edge.

 

Shoutout Fredrik Bakkemo og Bodø Hardcore! Ja, og Christin Malen og Svela som holder edgen kvass!

 

 

 

STOFF PÅ SØNDAG 14: DON MARTIN & PROMOE UTE, STRAIGHT EDGE!

NOEN GANGER VARER HELGA HELT TIL PÅSKE. Vi er på skoleturne oppi fjellheimen i Hedmark, så ting har tatt litt tid. Her er forrige søndags søndag på tirsdag-opplevelse!

Den største saken denne uka var vel at makkerillo Don Martin har gitt ut album! DET må jo feires: Litt lengre ned i posten spinner jeg mere rundt ukas sak i iTromsø (om STRAIGHT EDGE-MUSIKK), som du kan lese her, OG OBS HUSK ukas sending av Superstars med Joddski og Don Martin, som du kan høre  for alltid her!

DON PRO ER PUBLIC ENEMIES!!!!!!

Altså, det at Don Martin og Promoe gir ut album sammen ville vært en sensasjon for bare få år siden. Hallo! Promoe og Looptroop Rockers er noe av det største til å komme fra Norden noensinne, og selv om de ikke selger ut Rockefeller lengre, har de fortsatt å levere kvalitet opp igjennom årene. Også på «Public Enemy». Det er vel ingen bombe at det blir mye politikk når de to rabulistene møtes til dyst, men i motsetning til mange som driver med den slags låter det dynamitt når de gjør det. Beatsarsenalet er forholdsvis oppdatert i forhold til hva man venter seg av rullator-rap som dette, og ikke minst: i disse pre-apokalyptiske dager trengs tung, tung politisk rap mere enn noensinne. Stolt co-programleder her!

VELDIG PARTISK TERNINGKAST FEM!

Ekstra gøyalt er det å se at tabloidene er helt enige med meg, og ikke minst at de vier dem velfortjent plass.

Sjekke Dagsavisen sin femmer her, og enda bedre, selveste Rødahl sin tilsvarende i Dagbladet her.

MY NAME IS…

Først en innrømmelse: da jeg satte sammen lista mi over 12 essensielle utgivelser lagd i nykter tilstand, var det en artist som GLAPP. Rett og slett. Og da mener jeg ikke Ted Nugent, «Painkiller»med Judas Priest, noe av Angus Young, Dee Snider, Angus Young, Henry Rollins eller Lana Del Rey. De var alle med i kabalen, men nådde ikke helt opp. Jeg snakker heller ikke om flere Straight Edge Hardcore-band, for de nevner jeg under her. Jeg mener selvsagt purpurdvergen av Sexistan, Prince, som i følge relativt sikre (GJETT HVEM) kilder ikke rusa seg på noe som helst før etter 1988. Nesten ikke etter heller, men det etterlater egentlig brorparten av hans virkelige klassikere som mulige inkluderinger på listen: både «1999», «Controversy», «Purple Rain», «Parade», «Sign O The Times» og «Lovesexy» hadde alle sklidd rett inn på topp 10. Hjelp, for ei bra rekke han hadde på 80-tallet. For ikke å snakke om alle de andre artistene han jobba med (OBS: Få med deg Rick James og Morris Day-episodene av «Tales From The Tour Bus» på HBO, kjærlighetsymbolet er med begge steder).

https://www.youtube.com/watch?v=QQnaq5IZgzg

Gamlebandet hans, The Revolution, spiller på Sentrum Scene om få uker, og det er allerede få billetter. 

SXE HC-TOPPEN

Mange forbinder Straight Edge med livsstilen og subkulturen som stammer fra Hardcore, nærmere bestemt Minor Threats Ian MacKaye tidlig på 80-tallet. McKaye var selv med på lista mi med hans seinere band Fugazi. I tillegg var Gorilla Biscuits og Inside Out representert. Dette er ei høyst personlig liste over andre Straight Edge- band jeg liker. INGEN REKKEFØLGE, dette er bloggen, ikke tabloidene!

JUDGE

Joda, de er på førsteplass, og er de som var nærmest å komme med på lista. For de som trodde at folk som ikke drakk var puslinger: tenk igjen. «What it Meant: The Complete Discography» oppsummerer «alle» utgivelsene til det voldelige, metalliske bøllebandet fra NYHC, bygd på rester av Youth of Today. Se første delen av dokumentaren om Mike Judge under, og klikk deg videre (obs: han har ikke noe med Mike Judge fra Tales From The Tour Bus, Beavis & Butthead etc å gjøre).

TEEN IDLES/MINOR THREAT/EMBRACE

Alt kom herfra. Ian MacKaye er mannen bak hele straight edge-bevegelsen. Før MT hadde han også gitt ut album med Teen Idles, hvis cover hadde de ikoniske X-hendene.  Bra skive, selv om Minor Threats korte, voldelige utbrudd av primal-hardcore er hakket hvassere. Låter som «Out of Step  – With The World» og selvsagt «Straight Edge» er selve grunnsteinene. Embrace var et resultat av «Revolution Summer» (som egentlig var en «Summer of Love»)  i Washington i 1985, hvor Ian og hans Embrace sammen med folk som Rites of Spring og Dag Nasty skapte emo, på sett og vis (veldig oversimplifisert). Litt i overkant rett frem tekster i ettertid på den kanskje, men knallbra plate det og.

STALAG 13 

Kanskje ikke det mest kjente bandet, men denne Oxnard, California-gruppens «In Control» er et herlig album, melodiøst og flott!

YOUTH OF TODAY

Da den første bølgen var over og glemt, var det Ray Cappo fra YOT, som fikk det til å suse i serken igjen, med sin tradisjonalistiske hardcore, og innføringen av den ennå kopierte «Youth Crew»-stilen med collegejakker, dyre, høye sneakers, Swatch-klokker og Champion-hoods. «Break Down The Walls» er den definitive klassikeren. Cappo står også bak Revelation Records, som ga ut brorparten av det som kom på den tida! Kjøtt var de heller ikke særlig glade i!

EARTH CRISIS

Altså, på 90-tallet kom det en sånn ekstra liten kink inn i straight edge-kulturen blant såkalte hardlinere, der veganisme og dyrevern bikka over i Pro-Life holdninger og mye annet rart. EC var blant disse, men også trendsettere når det kom til metallisk hardcore, med et nesten hiphop´sk tilsnitt. HØR PÅ DET HER DA FOR FAEN.

Neste gang:  3-4 norske edge-band til glede for gamle lesere, britisk bok og PUBLIC ENEMY!

 

 

 

STOFF PÅ SØNDAG 13: GLASSHUSET KOMMER! 2018, LANGT SOM ET VONDT ÅR!

2019: GLASSHUSET: MORGENGRY!

Ok, så jeg oppdaga her i går at Saklig Søndag var tatt. Det viser seg at det er en serie events på Litteraturhuset som heter nettopp det. Om jeg ubevisst har stjålet det derfra, eller om great minds think alike, det aner jeg ikke. Uansett skifter jeg like så godt navn, siden “øm, ydmyk og høflig” er mitt mantra. Denne uka har jeg ikke gjort så mye annet enn å riste av meg 2018. Egentlig tenkte jeg å skrive litt om mitt 2018, men akkurat nå kjennes det som jeg har lister langt faen oppi halsen, så la oss se fremover. Neida. Joda.

2018 var et herlig år å være Joddski! Jeg fylte 40 år, og jammen gikk det helt greit. LIVET ER IKKE OVER, TAKK GUD. Faktisk har vi lagt grunnsteinene for det som lover å bli et helt forrykende 2019.

SUPERSTARS

Jeg fikk meg radioprogram på NRK P13 sammen med gladgutten Don Martin. Superstars med Joddski og Don Martin har vært et jævla digg utløp på alle de nerdete fakta og unødvendige kunnskapen jeg sitter på. Ikke minst har det vært en sjans for meg og Martin å introdusere folk for musikk vi digger, som ikke får den oppmerksomheten den fortjener. Tusen takk til alle lytterne som har delt, likt og kommentert oss. Det virker som folk liker showet, og ikke minst gjør Krinken det, så i 2019 skal vi kjøre enda hardere. Ikke se bort i fra at jeg og Martin finner på andre krumspring etter hvert, heller, to gamle surkuker tenker bedre enn én etc. Følg oss på facern, og si fra om det er noe innhold du savner, we aim to please!

SINGLER SONGWRITER!!!!

Glasshuset skulle egentlig komme i februar i fjor, men vi har brukt hele året på å slippe smakebiter fra plata. Hele 5 (!!!!) singler har det blitt, samt to remikser. Den eneste som ikke har noe video er førstelåta ut, “Gata”. Og seff remiksene, med Klish og Foad Noor, Pant og Pumba.  Resten kan du se under her. Jeg kan røpe at neste låt ut kommer allerede i slutten av januar, og gjestelista på den kommer til å gi deg bakoversveis. Jeg er i alle fall sjukt, sjukt stoka!

Jo faen, her er remix, behind the scenes LOL.

Puhhhhh! Og jeg som trodde jeg hadde ligget på latsida, hahaha! Jeg fikk også tid til å slippe denne gladsaken med Admiral P!

TURNERING!

Må bare si at jeg er så jæææævlig glad for folkene jeg har rundt meg. Hei, hopp, fallera, det har vært en dans på roser sånn sett. Shoutout lydsjefen selv, Kristina Ringvold, visualsminister Buddy Pitch, Knirckefritt Management og crew. Halla:IS til Tarjei, Ronnie Dread og Per-Willy, musikerne extraordinaire, så klart Salvador Sanchez som også er med på enkelte shows, men aller mest til disse tre, som gjør at Joddski live er så bra som det aldri har vært før. Min høyre hånd og venstre balle Jan Steigen, sangerinne Anne Rindahl og Kalven Klein aka Bamsefar aka Albert Haugen, som sprøyter ungdommelig gnist og glød inni prosjektet vårt. CREW!

Vi starta året med urpremiere på Glasshuset-materiale på Blåfrostfestivalen, hvor vi headlinet til terningkast 5, 5, og 6, og gjenskapte Glasshuset etter beste evne på scena. Eller nei, før det var vi på noe som kjennes ut som en endeløs turne med OnklP & De fjerne slektningene. Materialet i Admiral-videoen er derfra. 16. mai lagde vi fullt kaos i Trondheim sammen med Klumben & Raske Penge, Klish, Unge Løve og Tidemann. Sommeren kicka vi off på Over Oslo, hvor jeg ble gjenforent med mine barndomshelter og kompiser Sugarhill Gang og Grandmaster Melle Mel. Sjof!

Ellers gjorde vi blant annet ditto headlining på Trænafestivalen, God Nok, Karlsøy og et par til, før vi la ut på høstturne. Utsolgt i Trondheim, Kristiansand, Bodø, og så godt som i Harstad, Oslo, Stavanger og flere (vi var også i Fredrikstad, på Halsa, i Bergen, Tromsø og sikkert noe jeg har glemt). Her er re-cap fra Oslo, det kommer en fra Bodø snart også.

FETTE HELG OG ITROMSØ

Jeg fortsatte også å gjøre Fette Helg-konseptet mitt på Dama Di i Bodø, og i år hadde jeg besøk av Tuva Syverstsen, Big Daddy Karsten, Izabell, DJ Sophey, Linni, Triggafinga Int´l, Kyrre Krunk, Klish og Myra! For en gjeng. Neste slippes snart. I tillegg gjorde jeg en haug med anmeldelser og artikler for iTromsø. Årets første er med ingen ringere enn Larsiveli, og den finner du eventen til her. 8. Februar der, altså.

GLASSHUSET: MORGENGRY

Viktigst av alt: Jeg gjorde ferdig albumet mitt, Glasshuset: Morgengry, det første i en slags serie. Vi har nå satt releasefesten i Oslo til Krøsset, 14. mars. Event her. Hva vi skal fylle denne kvelden er litt usikkert pr i dag, men vi jobber med både denne og en releasefest i Bodø samme uka! Her ser du presseskrivet som promobyrået mitt sender ut, jeg skal komme skikkelig grundig tilbake til dette seinere!

Tungtvann-veteranen Joddski har ikke ligget på latsiden siste året. Bokutgivelse -med påfølgende bokbadturne, samarbeid med old school-legender som Sugarhill Gang og Melle Mel er bare toppen av isfjellet. I fjor begynte sagaen om «Glasshuset», Joddskis første album spilt inn hjemme i Bodø.

I februar kom den Halvdan Sivertsen-samplende «Gata». De som så han headline Blåfrost i Nordland i februar (til terningkast 5, 5 og 6) fikk flere smakebiter, og i juni slapp han svisken «Dumsnill» sammen med Bodø-rapper/NMG-Huset-medlem Mats Dawg, sammen med en video som viste en ny side av legenden, mysende inn i sola, mens blomstre dalte ned omkring. Selvironiske «Hedersmann» med Ronnie Dread, «Klagesang»; en hyllest til avdøde Magnus Bein, og ikke minst «Gutta Boys», med en hysterisk morsom animasjonsvideo laget i paint: perler på en snor!

Trænafestivalen og Over Oslo, Karlsøy og turne for flere utsolgte og fulle hus utover høsten: Joddski og hans kumpaner er i slaget!

«Glasshuset» slippes på Joddskis 41-årsdag 15. mars, og er produsert hundre prosent av Darkside Of The Force-legenden Salvador Sanchez, som flyttet til Bodø på grunn av kjærligheten. Sammen har de to tilårskomne pionérene skrudd sammen det Joddski kaller «den ultimate 40-årskrisa» på plate. Dette har de gjort i studioet Hønsehuset, hvor Joddski gjorde noen av sine første innspillinger for snart 25 år siden.

På «Glasshuset» har duoen i veldig stor grad basert seg på samples fra Bodø-rockens historie, uten at det høres lokalt ut. Terje Nilsen, Halvdan, Cobra, June Korneliussen og mange flere veves inn i Salvadors detaljrike produksjoner, og komplimenteres av familien: Broren til Jørgen på gitar, faren til Salvador på perkusjon. Snakk om å komme hjem!

 

OK MOTHERFOLKENS, HAPPY HAPPY 2019!!!!!!

 

 

 

 

 

 

SAKLIG SØNDAG 10: DON MARTIN & PROMOE, VESTKYSTLOVE, XXXTENTACION OG GUCCI MANE

 Angelo Reira / Meg på Vicc´en.

Puhhhhh. Det baller på seg frem mot jul. Den berømte kjerringa, møt julekvelden. Denne uka har jeg for alvor begynt å høre meg opp på musikkåret 2020, mer om det kommer mot slutten av denne uka, men kan bare si: FOR et år. Vi legger i disse dager siste hand på artwork etc på “Glasshuset: Morgengry”-albumet, som nå har fått slippdato 15. mars, på min 41-årsdag. Gleder oss til å dele dette med dere, men først.

I fredagens iTromsø/Feedback skreiv jeg om skivene til XXXtentacion og Gucci Mane. Har allerede følelsen av at dette er solide album, som vi neppe kommer til å prate så mye om om et års tid. Du kan lese XXX her og Gucci her. Fikk du med deg Meek-anmeldelsen forrige uke? 

Mine to forrige saker om XXXtentacion ble forresten plukka opp av VG, sjekk her og her.

Vi snakka om både dette, og masse mer -spesielt The D.O.C., som var Martins valg for Ukas Superstars. Hør sendinga i kveld 2200, eller for alltid her. Se hva vi spilte nederst i posten!

VESTKYST KJÆRLIGHET. 

Nest siste konserthelg i år er over. Tusen takk til alle som kom og hengte og festa og alt det der i både Stavanger og Bergen. Shoutout til VATR som spilte før oss på Sportscafeen i Stavanger, og Martin som alltid får oss til å føle oss velkommen! Både denne og Bergens-gigen ble legendariske intimkonserter for vår del. I Bergen hadde vi med oss Angelo Reira og Super-G gjengen som support. Om du ikke har kjørt deg opp ennå, er det på tide å sjekke Angelo Reira nå, en av de aller feteste fra den nye generasjonen rappere. Helt totalt naturlig og ærlig flyt og tilstedeværelse på scene og låter! Shoutout Kyrre Krunk, Tæng/Mathilde, Syl, Kokken og ikke minst Mr. Hansa som trakk i tråder. Bilder av Albert Haugen, Hansa etc!

DON MARTIN OG PROMOE GREATEST HITS! 

Min programleder-kollega Don Martin, skal gi ut plate med legenden Promoe, kjent fra pionerene LoopTroop Rockers. Nok en gang, dette er et rimelig legendarisk samarbeid. Gutta har (hvem kan ha gitt de den geniale ideen) julekalender på gang sammen med YLTV, og i den forbindelse har jeg laga ei lite spilleliste med mine favoritter, som ei lita oppkjøring fram til slipp av plata deres 25.12. Sjekk/følg spillelista mi her!

 

Dette spilte vi på SUPERSTARS 15:  

  1. Nina Simone & Lauryn Hill «Feeling Good»
  2. Nina Simone & Lauryn Hill «Ready or Not»
  3. Buju Banton «Not An Easy Road»
  4. Gucci Mane «Father´s Day»
  5. Meek Mill feat. Rick Ross & Jay Z «What´s Free»
  6. Meek Mill «Trauma»
  7. Children of Zeus ft Black Milk «It Wont End Well”
  8. The D.O.C «Its Funky Enough»
  9. The D.O.C «Mind Blowin»
  10. The D.O.C «D.O.C and the doctor»
  11. Ras Demo «Dreader Than Dread»
  12. Reason «Drive Slow»
  13. Ice Cube «The New Funkadelic»
  14. Spice «Mama Man»
  15. Jo Mersa Marley feat. Damian Marley – Point Of View
  16. The Alchemist «Roman candles» feat. Black Thought, Roc Marciano

 

 

 

SAKLIG SØNDAG 9: LEO I STUDIO, ARBEIDSKUK I SPEKTRUM, MEEK I ITROMSØ

foto: Don Martin

Denne uka har jeg vært på metalkonsert, hatt Norges største raplegende med meg på radio, og anmeldt Meek Mill.

Fredag hadde vi besøk av Leo Fossen aka Jayski aka The Kwan aka Floyd 1 +++ i Superstars med Joddski og Don Martin. Hør sendinga her, eller sjekke 2200 når den går i reprise. For de som ikke vet (seriøst???) hvem Leo er, kan du starte med forrige ukes blogpost. Vi hadde egentlig planlagt å spille mye mere musikk, men det var rett og slett så mye å prate om at det nesten ble som en podcast i stedet. Men: det er ikke ofte Leo kommer til orde for å fortelle historien sin, så det er bare på sin plass. Ekstra gøy for min del var det å prate om jungle, som på mange måter kan kobles sammen med den britcore-stilen som B.O.L.T. Warhead representerte. Om du bare skal høre en eneste Superstars-sending…

Vi var også inne på folk fra Leos generasjon som fortsatt holder på: DJ Supreme fra Hijack er, i motsatt til sin ex-makker og Sure-Jonas Kamanchi Sly, aldeles oppadgående, og har sluppet noen fantastiske låter de siste årene. Sjekke “RIP” her, hvor QRoc, som starta i Gunshot før han starta Son of Noise på tidlig 90-tall. Etter det “Arctic II” med UK-veteran Icepick og Ice-T, som signa Hijack til sitt Rhyme Syndicate rundt 1990.

Følg oss forresten på Facebook, vi kommer til å begynne å poste spillelistene våre der.

Fredag var også anmeldelsen min av Meek Mill på trykk i iTromsø. Jeg trilla 5 på terningen og var stort sett jævlig fornøyd. Neste uke i iTromsø anmelder jeg Gucci Mane og XXXtentacion.

 foto: Stjernefotograf

ARBEIDSKUK I SPEKTRUM

Torsdag var det duket for “årets metallbegivenhet” i Oslo Spektrum, og som gammal thrash-fan hadde jeg ikke noe annet valg enn å troppe opp! Det de fleste bandene hadde til felles var at de hver for seg er en skikkelig god arbeidskuk. Hverken Slayer, Lamb of God eller Obituary utfordrer hverken seg selv eller publikum, men det er vel neppe det som er meningen. Vi fikk det vi ville ha: groovebasert thrashmetall med riff herifra til Dronning Mauds Land.

foto: Stjernefotograf

Obituary har aldri vært favorittbandet mitt. De spiller vel egentlig en slags thrash metal med death/growlevokal? Eventuelt er de dødsmetallens Motörhead. Det er rimelig enkle saker i alle fall (IKKE AT DET ER NOE GALT I DET), men effektivt som ville helvete i en livesetting. Derfor tok jeg også turen til Spektrum allerede halv 7 en torsdags ettermiddag, og trodde jeg kanskje skulle være nesten alene om det. Der tok jeg feil, for publikummet i kveld var ikke der bare for Slayer, de var der i stor grad for hele pakka. Jeg overdriver neppe om jeg sier at over halve salen besto av bønder som meg, som hadde flydd/kjørt/toget inn for anledningen, og så på dette som årets juleblot. Mange av disse tipper jeg ikke husker stort lengre enn Lamb of God, men det er jo sånn det er på blot! Alle utenom Slayer hadde fått utdelt rimelig lite spilletid, så Obituary var over nesten før det hadde begynt, seff med “Slowly We Rot” som største allsangøyeblikk.

Mine favoritter i kveld var blasfemisk nok Anthrax, og det av reint nostalgiske årsaker. Da jeg var 9 år, i 1987, var jeg sykelig opptatt av både rap, som LL Cool J og Run-D.M.C., og thrash metal, som Metallica og Celtic Frost. Da “Among The Living” dumpa ned i postkassa på Ørnes, var det en aldri så liten revolusjon. Sammen med sideprosjektet S.O.D. ble Anthrax mine ledestjerner. Scott Ian spilte i Public Enemy-skjorte, de gjorde rap-pastisjen “I´m The Man”, og selv om vokalen til Joey Belladonna var mere klassisk rock og metal, hadde de islett av NYHC i de mere rappete delene av vokalen. Tekster mot rasisme, inspirert av Stephen King, eller om å moshe gjorde det ikke mindre perfekt. Selv om jeg seinere solgte S.O.D.-plata mi i harnisk over det jeg trodde var et rasistisk tittelspor. Anthrax blir ofte avfeid som lettvekterne av de store thrashbandene, men vil alltid være mine favoritter. Da er det så jævlig rått å se at de er såpass i slaget som de er. Dette er tredje gang på kanskje fem år jeg ser dem live, og de har levert 110% hver gang. Med kun en halvtime til rådighet gikk det fort i svingene: de åpnet med “Caught In A Mosh”, og “Among The Living”-plata var hovedfokus. I tillegg fikk vi “Be All, End All” fra 30-åringen “State of Euphoria”, coverlåtene “Anti-Social” og “Got The Time” (som de begge har gjort til sine egne), samt “Fight ´Em Till You Can´t”, fra  femåringen “Worship Music”. De gikk på til Iron Maidens “Number of the Beast” og lurte inn litt “Cowboys from Hell” for å hylle Dimebag. Joey Belladonna er i overlegen form, og Scott Ian hadde best publikumkontroll hele kvelden!

Lamb Of God var for kids å regne i forhold til resten av gjengen på scena, så jeg må innrømme at jeg var skeptisk til responsen deres: kom det til å bli røyke/pisse/ølpause for store deler av salen, som var godt voksne i det amerikanerne debuterte rundt årtusenskiftet? Jeg har ikke særlig stort forhold til dem selv, jeg har sjekket dem ut og konstatert at de er bra, men aldri kommet tilbake til dem. Men: i dag kom de virkelig til sin rett! Groovebasert thrashmetall med islett av death, av og til som et Pantera uten Satan selv som vokalist: publikum var med fra første note, og selv ble jeg stående å nikke diskre med hodet gjennom hele settet. LOG må være tidenes mest perfekte festivalband. Det har ikke noe å si om du har hørt låtene deres før, det kjennes ut som du har gjort det uansett. Randy Blythe var også i form, og er nok ekstra glad for å være på Europaturne med den forferdelige tiden i Tsjekkia bak seg.

 

 Foto: Stjernefotograf.

Det var jo likevel Slayer sin kveld. Føltes det vemodig at dette var avskjedsturneen deres, og at dette var siste gang man fikk høre “Mandatory Suicide” og “South of Heaven” i Osl0? Ja, definitivt, selv om jeg ikke tror helt på at de kommer til å gi seg (Vi kan jo håpe på Tons of Rock?). Det vil være trist, fordi Slayer er et av de eneste klassiske bandene igjen, etter at Motörhead avgikk med Lemmy. Slayer er alltid Slayer. Verden forandrer seg, klesmote går i sirkler, politikken får nye vendinger, men Slayer er og forblir Slayer. Selv om det ikke var Dave Lombardo som slo trommer (virker ganske smålig den måten han ble skvisa ut på dog): Paul Bostaph har jo spilt et “par” ganger med Slayer før, og har også fartstid tilbake til 80-tallsthrasherne i Forbidden -som var forløperen til Machine Head, og noe jeg var glad i som liten.

https://www.youtube.com/watch?v=cLBt4AvWfi4&fbclid=IwAR1m8OU9PO3aowkla7jG-gkIF0j-sI7miSThIGlqWnKpkAtNU1pZf1FqncM

Og ikke minst, selv om Jeff Hannemann ikke er med oss lengre. Dessverre var faen ikke Gary Holt med oss en gang, han måtte hoppe av turneen et par dager i forkant grunnet sykdom. Holt føltes alltid som den perfekte erstatteren for Hannemann, han står tross alt bak Exodus, og har like lang fartstid som resten av bandet i thrashens noble sak. Phil Demme, ex-Machine Head, hoppet inn på kort varsel, og ærlig talt gjorde han en like god jobb. Slayer slo på stortromma, både med et 90 min. langt sett, som utenom at vi gæmliser kunne ønska oss et par til fra tiden “Show No Mercy”/”Hell Awaits” inneholdt absolutt alt man kan ønske seg av en Slayer-parade. Slayer har klassikere fra stort sett alle periodene sine, og låter fra “Repentless” (2015) sklei rett inn i kanonen. Slayer hadde også investert ekstra i det mest ekstravagante sceneshowet undertegnede har sett fra dem. Fire backdropskifter (den første spesielt rå) og masse sprutende flammer gjorde det til en verdig visuell avslutning også, sett i forhold til de oftest asketiske produksjonene deres. Og da “Hannemann”-logoen kom opp til tonene av “Angel of Death” var det ikke mange tørre øyekroker i salen!

Terningkast SATAN!

SAKLIG SØNDAG 6: WYCLEFS WILLE WERDEN, SKRIVEKURS PÅ ØRNES

Først og fremst, gratulerer til RSP & Thomax med utsolgte hus i både Harstad og Tromsø. Driv er svært, så den er imponerende. Selv tilbringte jeg helga i hjembygda mi, Ørnes, hvor jeg holdt skrivekurs for ungdom og fremførte skoleforestillinga mi “Full sirkel” for lokalbef0lkninga. Ei forestilling som også handler om hvor stigmatisert man kunne være som hiphopper på nettopp Ørnes på 90-tallet, så det var litt spesielt, men jævlig kult. 1000 takk til Meløy Kommune og Joker´n Kommunale Fritidsklubb, stedet hvor jeg selv begynte karrieren min for nærmere 30 enn 20 år siden! Litt flere bilder her fra helt nederst.

Fredag spilte Wyclef Jean for et fullsatt The Edge i Tromsø, og jeg benyttet sjansen til å dykke dypere  i katalogen til den uforutsigbare tusenkunstneren fra Haiti. Den leser du her. Anmeldelsen til iTromsø leser du her. Jeg skjønner hva hun mener, men Wyclef har bakgrunn fra, og har sitt eget soundsystem, og det er vel det han sklir ut i litt inni konserten. Det kan man elske eller hate, men at han gir full valuta for pengene er det ingen tvil om. Skulle likevel tro at han kunne hatt råd til å ta med seg ei enkel kordame når han selger langt over 1000 billetter. For et eksempel på hvor rå Cleff Richard er live, sjekk under her.

JA, publikum er ikke helt ekstatiske kanskje, men dette er Sting-festivalen på Jamaica. Jeg var der selv året før (eller noe sånt), og det er kanskje verdens mest notoriske publikum. Om de ikke liker det du gjør klapper de deg av scena UMIDDELBART. Egentlig pleide de å kaste flasker, men det er ikke like utbredt lenger. Og Wyclef har baller til å ta med seg GITTAREN sin, og kjøre noe heeelt annet. Respekt. Det der hadde ikke mange gjort etter.

Paak. Anderson (som jeg velger å kalle han) slapp den etterlengta “Oxnard” på fredag, som selvsagt er gjort hos Dr. Dre, og kan trygt sies å være høstens mest etterlengta albumslipp. Er det også det beste? Don Martin virker å synes det i alle fall, selv har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i den. I mellomtida kan du høre oss snakke om den, og det nye albumet til min favoritt Z-Ro under fredagens episode av Superstars, som du enten kan høre i reprise i kveld 22-00, eller når som helst på denne linken her.

Her er et par til bilder fra helgas skriveholloj på Ørnes!

SAKLIG SØNDAG 4: ROCKERAP GONE BAD, MID-TERM ELECTIONS, WESTSIDE GUNN

 

ROCK OG RAP, BLIR SAMMEN CRAP

Denne uka har jeg gått igjennom et personlig lite Dantes inferno. Jeg har nemlig lyttet meg igjennom tonnevis med rockerap, altså rappere som enten har samarbeidet med, eller jobba med rockere -og ikke de av det hyggelige slaget. Resultatet er en lett PTSD, og en rockefot som foreløpig har gått i koma. Resultatet av dette kunne du lese i fredagens iTromsø/Feedback -OG HER- det var ikke en lett jobb, altså, så denne gangen har jeg spart dere for Spotify-liste. Ingen trenger å høre alt dette. Et par klarer vi, dog. Disse kom ikke med på lista, men lå rett under, og fortjener ingen videre kommentar.

KORN & NAS.

SWIZZ BEATZ, JA RULE & METALLICA

CYPRESS HILL & MIKE SHINODA

SUPERSTARS

I ukas utgave, Superstars med Joddski & Don Martin #9, på P13, som du alltid kan høre på denne linken, eller i reprise i kveld fra 22 til midnatt, tok vi for oss tung, tung politisk rap i forbindelse med at amerikanerne har mid-term elections til uka. Vi overrasket selv oss selv med president-kunnskapene våre, og spilte president-relaterte favoritter, fra The Honey Drippers sin “Impeach the President” (som handlet om Richard Nixon) til Mike Deans “Grab ´Em By The Pussy”.

Vi kunne jo ikke akkurat gå gjennom amerikanske presidenter og musikk om dem uten å komme inn på Don Martins gamle band Gatas Parlament, og deres Kill Bush-kampanje, som gjorde at Martin selv ble etterlyst av PST. Hør Martins versjon på sendinga, og les om den her, hentet fra Gatas-boka fra noen år tilbake.

Martin er jo ikke snauere enn at han lagde en avskjeds Fuck You-tape til Georger´n, da han gikk av for ti år siden. Sjekk den ut her.

WESTSIDE GUNN OG CONWAY

Neste uke skal vi kun spille ny musikk. Vi tar gjerne i mot tips, for det er jo nesten kul umulig å få med seg alt som kommer. Noe som har gjort at jeg har sovet, og sovet tungt på rapperen Westside Gunn, frem til nå nylig. Det er jo helt krise, jeg vet, men man kan da ikke få med seg alt. Westside Gunn og broren Conway har sakte men sikte bygd seg opp til superstjernestatus, og signa med Eminems Shady Records i fjor.

WG selv høres ganske Ghostface Killah ut, men det har jo funket for andre rappere før, og han har en særegen stemme og en nerve i den som gjør han til den mest interessante gaterapperen fra østkysten i manns minne. Broren Conway, som er lam i halve ansiktet etter å ha blitt skutt i det, er kanskje bedre på punchlines og sånt, men WG er min mann. De rapper utelukkende over skranglete og skitne soulsamples, a la det Ghostface har gjort til sitt varemerke, og rapper stort sett om krim, gateliv, merkeklær og totalt jævla mørker. Det er mye i den sjelfylte gangsterrapen som minner meg om mine favorittrappere The Jacka og J. Stalin fra vestkysten. Tenkende manns G shit, liksom, med Scarface som gudfar.

Du kan si at dette er arvtakerne til nevnte spøkelsesfjes, Raekwon og Mobb Deep. De har også kjørt gamet sitt 100% independent og kompromissløst fram til de signa med Shady, og det er så jævla digg å se noen som ikke firer en tomme på noen ting. Griselda Records, med brødrene og rapperen Benny The Butcher i sentrum, er synonymt med kvalitet.

Shady-signeringen har garantert gitt dem mere økonomisk stabilitet i bunnen til å gjøre som de vil, men det høres ikke på musikken, eller vises på videoene. Det er fortsatt 3000 prosent knallhardt. Westside Gunn slapp “Hitler Wears Hermes 6” nå på fredag, og den er om mulig enda mindre tilgjengelig enn sommerens nær perfekte “Supreme Blientele”. Sjekk også ut “Hitler´s Dead”, ei samling av hans tidligere mixtapes, og debutalbumet “Flygod” fra 2016. Perfekt musikk nå som vinteren, mørket og kulda nærmer seg.

 

Et par videoer:

 

SAKLIG SØNDAG 3: ROCKERAP BONUS, RUN-DMC OG JUDGEMENT NIGHT

På fredag hadde iTromsø på trykk en sak hvor jeg listet opp det jeg mente var de 10 beste rock/rap-samarbeidene, hvor rappere enten samplet rockere eller samarbeidet med dem. Eller rett og slett bare rocka opp rapen sin. Den kan du lese her.

Da jeg spurte på Facebooken min hva folk synes var det kuleste i sjangeren, pekte pilene mye i samme retning. Og det er grunnen til at saken kom på trykk. Nemlig dette.

I september var det 25 år siden det banebrytende «Judgement Night»-soundtracket kom ut, hvor metal og alternative rockeband ble paret med rappere, og resultatet var langt, langt bedre enn man skulle tro. Min personlige favoritt herfra er ikke uventet Faith No More og Boo-Yaa T.R.I.B.E sin episke «Another Body Murdered», men mer overraskende var samarbeidet mellom Teenage Fanclub (eh, hæ?) og De La Soul, koselige «Fallin´», basert på den der Tom Petty-låta. House of Pain og Helmet var et annet sikkerstikk, og selvsagt er Cypress Hill, eneste band med to låter, hjørnesteinen på plata. Sonic Youth-samarbeidet «I Love You Mary Jane», er ikke uventa en nedrøyka og trippy sak, og sammen med Pearl Jam serverer de «The Real Thing», den eneste Pearl Jam-låta undertegnede har klart å høre på uten å få krampe, sikkert fordi Eddie Vedder faktisk prioriterte å surfe i stedet for å joine stonerne i studio. Takk for den, Eddie. Og da har jeg ikke nevnt frikersammenkomsten til Del og Dinosaur Jr.

På denne Spotify-lista kan du høre de fleste på lista mi, samt noen av de som kom under. Og her er et par eksempler for de som kjenner det rykker ekstra i rockefoten på søndagskvelden.

 

Husk at du hører Superstars med Joddski og Don Martin i reprise på NRK P13 KLOKKA 22200 i dag, eller når som helst via denne linken. I ukas sending snakka vi så klart om denne lista mi, spilte ny musikk fra Georgia-Ann Muldrow, Husalah og Teyana Taylor, samt snakka Mo´Wax, Luke Cage og Hip Hop Evolution. Neste fredag har vi valgsending i forbindelse med mid-term elections i USA. Kanskje vi spiller «Fuck Donald Trump» da.

TOPP 10-15 KOMMER HER

  1. SCHOOLLY D «Signifying Rapper» (1988)

At Schoolly D, som talte rocken midt i mot og hadde det som kampsak på låter som  «No More Rock´N´Roll» skulle havne på denne lista er ironisk, men ikke mindre rett. Som alle tidlige rappere, var Schoolly vokst opp med 70-tallets rock, funk, og soul -som i æraen til Sly Stone og Jimi Hendrix nesten var det samme. «Smoke Some Kill»-albumet er stort sett freestylet frem i tung rus fra lett narkotika. På denne har Schoolly fått bandet sitt til å jamme på Led Zeppelins «Kashmir» (som også ble maltraktert av Puff Daddy -ironisk nok den ene Jimmy Page selv godkjente og spilte på), mens han selv fjaser seg rundt Rudy Ray Moore-klassikeren «Dolomite», igjen basert på afrikansk folklore om  «The Signified Monkey». Låta ble kjent for bermen via Abel Ferrarra-filmen «Bad Lieutenant», og resulterte i flere søksmål fra Jimmy Page og flere.

 

11. M.O.P., JAY Z & TEFLON «4 Alarm Blaze» (1998)

Kan du tenke deg noen som kunne kledd et hardtslående rifforama av støyende elgitarer mer enn disse to sertifiserte brølapene fra Brownsville, Brooklyn? M.O.P. sin mildt sagt hardtslående og aggressive stil er moshevennlig som lite annen rap, og egentlig burde de vært selvskrevne på «Judgement Night», selv om de var i sin spede begynnelse da den ble satt sammen. Denne låta sampler klisjefylt og på kanten nok Survivors «Eye of the Tiger», men igjen. Fins det noe som kan gi deg mer lyst til å bokse enn det ikoniske Rocky-riffet paret med hiphopens mest kjente utestemmer? Det at Jay Z er med blir nesten bare en liten bonus. PS: M.O.P. innså deres rockekompabilitet litt seinere i karrieren, men for all del : ikke plukk opp albumet «Mash Out Posse».

https://www.youtube.com/watch?v=SDLq0drAANk

 

12. NON-PHIXION «The C.I.A.´s Still Trying To Kill Me». (2002)

Non Phixions hovedrapper Ill Bill og hans motbydelige bror Necro, kjent som en av de største legendene i Horrorcore-sjangeren er ekstremt store fans av 80-tallets hardcore og thrash-scener. Dette har vi til felles, og derfor må de nesten nevnes. Necro har selv gitt ut masse samarbeid med folk fra Voivod, Cro-Mags, Nuclear Assault, Anthrax og Megadeth, og om du klarer den anmasende white trash-stilen hans, sjekk for all del ut «Death Rap» og «Pre-Fix For Death». Vi andre kan nøye oss med denne, der Ill Bill kompes av medlemmer fra Fear Factory og Deftones ( uff, da), og namedropper flere 80-talls thrashband enn en nyinnflytta bygdegutt som drikker øl på Kniven i Oslo.

13. NECRO «Pre-Fix For Death» (2004) 

Det var denne Necro da. Det fantes ikke en norsk rapfantast som ikke var fan av horror og pornoentusiasten fra New York rundt årtusenskiftet. Han hadde til og med egen spalte i norske Kingsize. Selv datt jeg av rundt denne plata her, og etter å ha forsøkt å intervjue han til boka mi og fått “HVA FAEN ER I DET FOR MEG?” til svar, har jeg avskrevet han fullstendig. Han er faktisk den drittsekken han sier i tekstene.

 

14. SIR MIX-A-LOT «Iron Man» (1988)

Jeg synes synd på Sir Mix-A-Lot, stakkars. Tenk å kun bli husket som han derre fyren som sto å rappet mellom to enorme rumpeballer. Stakkars Mixie var mere enn som så, det var tross alt Rick Rubin som sto bak «Baby´s Got Back»-albumet «Mack Daddy». «Posse´s On Broadway» er den jeg liker han aller best for, og den er også på samme album som denne, hvor han (spoiler alert) sampler Black Sabbaths monolitt av en låt ved samme navn.

https://youtu.be/1CGO5imNLPc

15. THE BLACK KEYS «Blackroc» (album, 2009)

Merksnodig sak som ikke helt klarer å innfri potensialet, men interessant nok til å ta med. Dette er et jamsession-aktig prosjekt hvor retro-gourmetene i The Black Keys jammer fram funky rockerap sammen med datidens (midten av 00-tallet) største rappere, fra Jim Jones, M.O.P., Q-Tip til Wu-Tang, samt Nicole Wray. Et samarbeid med Roc-A-Fella-gründer Dame Dash, som visstnok var stor fan av bandet.

 

BONUS

ANTHRAX «I´m The Man» (1987)

Denne passer ikke inn på lista, siden dette er et rockeband som rapper, ikke omvendt. Men hei og hopp og fallera så gøy den er!!!! Og jeg fikk se den live på Parkteatret for et par år siden. DET var moment, det.  

EKSTRA BONUS. Visste du at RUN-D.M.C. lagde film? Perfekt til fyllesyk søndag, den her.

https://www.youtube.com/watch?v=B4u5PYJS2_Y

Tromsø vs Bodø – en konstruert konflikt

Hele greia bunner i et mindreverdighetskompleks. Eller snarere to.

Jeg er vokst opp på Ørnes, kom til min rett som rapper i Bodø og bor i Oslo. Den konflikten jeg nå ser utspille seg i avisene i nord er pinlig lesning.

Sist uke kom to artikler. Den ene fikk meg til å gremmes over å freelance i herværende avis. Den andre gjorde meg sjeleglad for jeg kan gjemme meg bak tittelen ørnesværing, når det blåser som verst rundt Keiservarden.

Av en eller annen grunn har nemlig godt voksne, presumptivt utdannede (i motsetning til undertegnede og en viss Fauske-ramp) journalister i Bodø og Tromsø en slags uimotståelig trang til å bruke spaltemetervis på en slags fotballhooliganvirksomhet i debattform, som om de skulle være toppscorere på henholdsvis Bodø Glimt og TIL.

Fotballspillere er dog sjeldent gode med ord.

Bodø Nu. 09.01.2018: Torgeir Grubstad har vært i Tromsø og feiret jul. Dette kvalifiserer visst til en kronikk med den hardtslående overskriften «De klager ikke, Tromsøværingene. Det kan være for at de er pussa halve døgnet».

Her går han hardt inn for å fornærme den innbyggertallmessig overlegne byen. For han har det vært viktig å «følge med i avisene på den evige pissekonkurransen mellom de to fylkes- og bykommuner». Han om det.

«Vi har da herjet der oppe etter det», sier han. Etter at kompisen hans i 1970 fikk seg en på trynet etter å ha vært brautende i taxikøen. Tromsøinnbyggerne er pussa? Mon ikke han skal feie for egen dør, og begynne å skrive kommentarer i edru tilstand. Han rakker ned på Tromsøs evne til å tjene penger på turister.

Vi har jo også Nordlys. Ja, det har «vi», og med et snev av kremmerteft hadde turistene kommet til Bodø også. Det er jo akkurat slike ting vi prøver å få til, men ikke klarer. Men ifølge Grubstad er det fordi vi er så kred. Vi vil ikke.

«Tromsø skal ha alt, og unner ikke en bodøværing en dritt». Dette er et klart motsatt ekko av avisa Nordlys’ politiske redaktør Skjalg Fjellheims stadig gjenvendende konspirasjonsteori om at hele resten av Nord-Norge er ute etter å ta Tromsø, fordi de føler folket der er besnærende og snobbete.

Hva med å bare ikke være det, da? Folk flest der oppe er jo ikke det, hvorfor insisterer politikere og debattanter på å fremstå sånn?

iTromsø 10.01.2018: «Buktafestivalen finner tilbake til seg selv», ifølge iTromsø-redaktør Stig Jakobsen. Dette har de gjort ved å booke to nylig gjenforente band som hadde sin storhetstid på slutten av 90-tallet, rundt da jeg mistenker Jakobsen gikk på journalisthøyskolen, og sang med på «I Got Erection» på Blårock.

Jeg har heller ikke vært på Bukta, så jeg kan ikke si noe om volumet på fulle folk kontra artistene. Bukta skal ha for å ha holdt en viss profil, selv om deres anti-hiphopholdninger alltid har fremstått bakstreversk, noe retrorock fra nittitallet også er for meg.

Men i følge Jakobsen er Buktas publikum musikalske feinschmeckere, mens Parken er fylt opp av bønder som skråler og lurer på om ikke Åge kommer og tar den derre «Rai Rai» snart. Jeg regner med at Stig Jakobsen og vennene hans holder gladelig kjeft på lørdagen under Buktafestivalen når Sondre Justad står på scena og knuser småpikehjerter.

Parken har etter hvert måttet innse at Bodø er litt for lite til at byens store folkefest kan baserer seg på kredbookinger. De må tilby litt til alle. Og det klarer de på ofte mesterlig vis, selv om det betyr et noe spredt og spaltet program, som gjør at det er vanskelig for alle å henge med hele veien.

Dessuten, folk kjøper billettene før de vet hvem som spiller fordi de har tiltro til bookingene. Men disse pro og anti-argumentene har jo ingenting med saken å gjøre.

Hvis man skal måle, har nok begge to enorme, eller skikkelig korte peniser, for en mann med en godt fungerende, middels stor arbeidskuk ville aldri vært så opptatt av størrelse.

Er det pissekonkurranse vi snakker om, så kan dere jo skrive navnene til deres norske favorittband (sikkert henholdsvis Bols og 126), og så kan jeg kjøre et av mine: Morten Jørgensen og spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa.

Men hva i alle dager er vitsen? Hele greia bunner i et mindreverdighetskompleks. Eller snarere to.

Tidligere skreiv jeg for AN. Mye om Parken og lokal musikk. Men jeg følte ikke behov for å skrive nedsettende om Bukta hver gang Parken gjorde en fulltreffer, eller for den saks skyld Cazadores hver gang Kråkesølv ga ut noe bra.

Det er jo denne idiotiske evnen til å ikke ville andre godt som gjør at vi ikke kan stå samla sterke mot søringan. Om det skulle være noe poeng.

«Så hva har vi felles, om noget?», koketterer Grubstad. Byene Bodø og Tromsø har ganske mye til felles, men mest av alt har de til felles en gjeng med middelaldrende til aldrende journalister, som strever med å fylle opp kommentarspaltene sine, og heller velger skolegårdstaktikker fremfor å faktisk skrive om noe reelt.

For utover fotballbanen, og krangling om arbeidsplasser, er dette en konstruert konflikt, fra den gang verden var mye mindre og avstanden fra Nord-Norge var så uoverkommelig at man brukte tida på å måle lemstørrelse innad.

Se original artikkel her