STOFF PÅ SØNDAG 18: GLASSHUSET KOMMER NÅ!! TRACKLIST OG INFO HER!

 

Det har vært stille her på bloggen ei lita stund. Det er IKKE fordi det ikke har skjedd så mye her. Snarere tvert om. Og nå!

TIDEN ER UPRUNDIN, som den islandske kunstneren sa på starten av Tungtvann-albumet «Folket bak nordavind» (den med tidenes styggeste cover): ENDELIG skal jeg få slippe «Glasshuset: Morgengry», det første langspiller- resultatet av at jeg de siste par årene har flydd opp til Bodø for å henge ut i Hønsehuset sammen med Darkside of the Force-legenden Salvador Sanchez. At den heter «Glasshuset: Morgengry» indikerer at det ikke er den siste «Glasshuset»-plata. Det er det ikke. Vi har sykt mye materiale liggende, men NÅ handler det om «Morgengry».

 

Denne uka skal vi feire slippet av den med to fester: en på Krøsset her i Oslo på torsdag, og en på Dama di i Bodø på lørdag. Den er (mer eller mindre) UTSOLGT (Krøsset er ikke langt bak). På begge festene blir det mulig å teste den eksklusive GLASSHUSET-ølen som gutta i Bådin har produsert for anledningen (blir også i salg i/på utvalgte butikker og utesteder). Ølet er ankommet Bodø også!

MED ANDRE ORD ER DET ELLEVILT GOD STEMNING HER I GÅRDEN. På onsdag kommer Salvador ned til Oslo og fra da til vi tar turen opp til Oslo på lørdag blir vi å se og høre rundt omkring i diverse media.

Og hei! Vi får VINYL til festene (SIER DE), og t-skjorter. Begge disse åpner vi forhåndsbestilling på i morra, mandag. T-skjorte har logo fremme og tracklistinga til albumet bak. Det ser sånn her ut…..

joddski t-skjorte glasshuset

STOFF PÅ SØNDAG 16: «Mañana», Ukas Superstar, Behemoth, Ruben

Jeg skal virkelig skjerpe meg, og prøve å få ut de her PÅ FETTE SØNDAG. Men det er vanskelig når ukene går i ett som de gjør nå. Bare vent, vi har flere nyheter rett rundt hjørnet. Forrige uke: andre runde med ungdommer oppe i Hedmark, og siste på en liten måned. Det ser sånn her ut, når jeg og Jan Steigen cruiser rundt på forlatte landeveier, og har skrivekurs og konsertforestillinger for ungdomstrinnet.

 

RUBEN RIP

Torsdag tømte vi ut litt øl for P3s kredmesige flaggskip og hjørnestein, Ruben, på Blå. Stjernefotograf var selvsagt til stede og knipset et par blinkskudd. Ruben har vært den siste bastionen til kvalitativ musikkjournalistikk på ungdomskanalen (hvis man ser bort fra NATIONAL RAP SHOW -som vi håper ALDRI blir tatt av), og man har alltid kunne oppdage ny musikk hos han. Intet unntak her, både Jezebel, Company Inc. og Pom Poko var knall, men siddisene i Urbanoia slo meg tyngst av alle. Knalltøff punk, og en vokalist men en attityd av de sjeldne.. bad ass!

 

På Superstars denne uka hadde blant annet Martin sett Killer Mike sin nye Netflix-serie «Trigger Warning». Den kommer vi også tilbake til neste uke. Har du ikke sett den, gjør det for guds skyld.

Ukas Superstar var Kool G Rap. Han var også med i boka mi Full sirkel, og her har jeg ei spilleliste dedikert til mannen! 

Som tidligere lovet har jeg nå også laget en egen spilleliste, med alle artistene vi har hatt frem til nå: og for en herlig bukett av artister det er. Fra 70-talls roots reggae med Linval Thompson, til tungtvekterbars fra Freddie Foxxx: HER ER LISTA, den oppdaterer jeg etter hvert som vi legger til nye, så det er bare å følge den!!

Mañana

Tidligere på dagen slapp jeg siste smakebit fra «Glasshuset», «Mañana» med El Axel og Salvador Sanchez. For de som ikke har fått den med seg. hør den her.

Er vel ikke til å legge skjul på at den her er noe jeg er inni helvete stolt av: EL AXEL!!!! SALVA PÅ NORSK!!!! Orker ikke prate så mye om den her, det blir det nok av når plata kommer 15. mars (mer om dette til uka)!

PRESSESKRIVET kan du lese her hos Avisa Nordland, eller les om den på Disharmoni.   Selv 730 likte den!

666 PÅ ROCKEFELLER! (Foto: Stjernefotograf)

 

Søndag var jeg på metalbonanza på Rockefeller. Utsolgt. Og inn i helvetes (no pun!) bra. Først ut var

WOLVES IN THE THRONE ROOM (USA! USA!) 

Deres nydelig introverte variant av svartmetall innbyr ikke til voldelige moshpits og wall of death, men jeg er jævla glad i yankeene, og deres 3 (haha) låter satt som et skudd (alle fra siste plata tror jeg), en perfekt start på kvelden.

AT THE GATES (S) derimot….

Gøteborgerne regnes ofte som gudfedrene til det svenske melodiske death metal-soundet som band som In Flames gjorde til en eksportvare å regne med, men ærlig talt, er ikke det bare god, gammeldags thrash metal (på litt for mye Møllers Tran, kanskje)??? Hva er egentlig den store forskjellen? Deres debutplate «Slaughter of the Soul» er en milepæl, om du kaller det thrash eller death, og etter at medlemmene hadde vært hvert til sitt i band som The Haunted og Skitsystem i godt over ti år, var det store forventninger knyttet til comebacket. Ingen fare! De har virkelig ikke funnet opp kruttet på nytt, men de leverer bunnsolid thrash som passer perfekt til å svinge seidler og brøle med til av full hals. Det perfekte festivalbandet, det er fest fra start til slutt, og vokalist Tomas Lindberg jobber virkelig for pengene. For en frontfigur. Dødsbra oppvarming til fuckings RAGNAROKK.

Fordi om BEHEMOTH (PL) er det stort sett en ting å si:

Snakker om perfekt konsert. Behemoth, med den polske realitystjerna og folkehelten Nergal i front, er kanskje det råeste jeg har sett på årevis. Deres høypotente death metal-infiserte svartmetall er også psykotisk bra egnet for konsertsettinga, og de balanserer mellom folkelig apell (i den grad et svartmetallband kan ha det), gjennomarbeida produksjon og kredibel rock, med et aldri så lite element av fare og galskap. Satt i et skikkelig østtysk system. For det er ikke en tone, ikke et ord, ikke en bevegelse som er overlatt til tilfeldighetene. Dette hadde jeg forventa, fordi Behemoth med de to siste platene (eller med alle egentlig), virkelig har levert en så inni granskauen gjennomført pakke, ikke bare musikalsk, men videoene, grafikken, tekstene -alt, at noe annet ville vært rart. Men jeg hadde vært fornøyd med langt mindre, KUUUUUURWA så bra det var. Det er nesten så jeg vil reise for å se dem en gang til.

Elohim! – I shall not forgive!
Adonai! – I shall not forgive!
Living God! – I shall not the forgive!
Jesus Christ! – I forgive thee not!

 

 

 

STOFF PÅ SØNDAG 13: GLASSHUSET KOMMER! 2018, LANGT SOM ET VONDT ÅR!

2019: GLASSHUSET: MORGENGRY!

Ok, så jeg oppdaga her i går at Saklig Søndag var tatt. Det viser seg at det er en serie events på Litteraturhuset som heter nettopp det. Om jeg ubevisst har stjålet det derfra, eller om great minds think alike, det aner jeg ikke. Uansett skifter jeg like så godt navn, siden “øm, ydmyk og høflig” er mitt mantra. Denne uka har jeg ikke gjort så mye annet enn å riste av meg 2018. Egentlig tenkte jeg å skrive litt om mitt 2018, men akkurat nå kjennes det som jeg har lister langt faen oppi halsen, så la oss se fremover. Neida. Joda.

2018 var et herlig år å være Joddski! Jeg fylte 40 år, og jammen gikk det helt greit. LIVET ER IKKE OVER, TAKK GUD. Faktisk har vi lagt grunnsteinene for det som lover å bli et helt forrykende 2019.

SUPERSTARS

Jeg fikk meg radioprogram på NRK P13 sammen med gladgutten Don Martin. Superstars med Joddski og Don Martin har vært et jævla digg utløp på alle de nerdete fakta og unødvendige kunnskapen jeg sitter på. Ikke minst har det vært en sjans for meg og Martin å introdusere folk for musikk vi digger, som ikke får den oppmerksomheten den fortjener. Tusen takk til alle lytterne som har delt, likt og kommentert oss. Det virker som folk liker showet, og ikke minst gjør Krinken det, så i 2019 skal vi kjøre enda hardere. Ikke se bort i fra at jeg og Martin finner på andre krumspring etter hvert, heller, to gamle surkuker tenker bedre enn én etc. Følg oss på facern, og si fra om det er noe innhold du savner, we aim to please!

SINGLER SONGWRITER!!!!

Glasshuset skulle egentlig komme i februar i fjor, men vi har brukt hele året på å slippe smakebiter fra plata. Hele 5 (!!!!) singler har det blitt, samt to remikser. Den eneste som ikke har noe video er førstelåta ut, “Gata”. Og seff remiksene, med Klish og Foad Noor, Pant og Pumba.  Resten kan du se under her. Jeg kan røpe at neste låt ut kommer allerede i slutten av januar, og gjestelista på den kommer til å gi deg bakoversveis. Jeg er i alle fall sjukt, sjukt stoka!

Jo faen, her er remix, behind the scenes LOL.

Puhhhhh! Og jeg som trodde jeg hadde ligget på latsida, hahaha! Jeg fikk også tid til å slippe denne gladsaken med Admiral P!

TURNERING!

Må bare si at jeg er så jæææævlig glad for folkene jeg har rundt meg. Hei, hopp, fallera, det har vært en dans på roser sånn sett. Shoutout lydsjefen selv, Kristina Ringvold, visualsminister Buddy Pitch, Knirckefritt Management og crew. Halla:IS til Tarjei, Ronnie Dread og Per-Willy, musikerne extraordinaire, så klart Salvador Sanchez som også er med på enkelte shows, men aller mest til disse tre, som gjør at Joddski live er så bra som det aldri har vært før. Min høyre hånd og venstre balle Jan Steigen, sangerinne Anne Rindahl og Kalven Klein aka Bamsefar aka Albert Haugen, som sprøyter ungdommelig gnist og glød inni prosjektet vårt. CREW!

Vi starta året med urpremiere på Glasshuset-materiale på Blåfrostfestivalen, hvor vi headlinet til terningkast 5, 5, og 6, og gjenskapte Glasshuset etter beste evne på scena. Eller nei, før det var vi på noe som kjennes ut som en endeløs turne med OnklP & De fjerne slektningene. Materialet i Admiral-videoen er derfra. 16. mai lagde vi fullt kaos i Trondheim sammen med Klumben & Raske Penge, Klish, Unge Løve og Tidemann. Sommeren kicka vi off på Over Oslo, hvor jeg ble gjenforent med mine barndomshelter og kompiser Sugarhill Gang og Grandmaster Melle Mel. Sjof!

Ellers gjorde vi blant annet ditto headlining på Trænafestivalen, God Nok, Karlsøy og et par til, før vi la ut på høstturne. Utsolgt i Trondheim, Kristiansand, Bodø, og så godt som i Harstad, Oslo, Stavanger og flere (vi var også i Fredrikstad, på Halsa, i Bergen, Tromsø og sikkert noe jeg har glemt). Her er re-cap fra Oslo, det kommer en fra Bodø snart også.

FETTE HELG OG ITROMSØ

Jeg fortsatte også å gjøre Fette Helg-konseptet mitt på Dama Di i Bodø, og i år hadde jeg besøk av Tuva Syverstsen, Big Daddy Karsten, Izabell, DJ Sophey, Linni, Triggafinga Int´l, Kyrre Krunk, Klish og Myra! For en gjeng. Neste slippes snart. I tillegg gjorde jeg en haug med anmeldelser og artikler for iTromsø. Årets første er med ingen ringere enn Larsiveli, og den finner du eventen til her. 8. Februar der, altså.

GLASSHUSET: MORGENGRY

Viktigst av alt: Jeg gjorde ferdig albumet mitt, Glasshuset: Morgengry, det første i en slags serie. Vi har nå satt releasefesten i Oslo til Krøsset, 14. mars. Event her. Hva vi skal fylle denne kvelden er litt usikkert pr i dag, men vi jobber med både denne og en releasefest i Bodø samme uka! Her ser du presseskrivet som promobyrået mitt sender ut, jeg skal komme skikkelig grundig tilbake til dette seinere!

Tungtvann-veteranen Joddski har ikke ligget på latsiden siste året. Bokutgivelse -med påfølgende bokbadturne, samarbeid med old school-legender som Sugarhill Gang og Melle Mel er bare toppen av isfjellet. I fjor begynte sagaen om «Glasshuset», Joddskis første album spilt inn hjemme i Bodø.

I februar kom den Halvdan Sivertsen-samplende «Gata». De som så han headline Blåfrost i Nordland i februar (til terningkast 5, 5 og 6) fikk flere smakebiter, og i juni slapp han svisken «Dumsnill» sammen med Bodø-rapper/NMG-Huset-medlem Mats Dawg, sammen med en video som viste en ny side av legenden, mysende inn i sola, mens blomstre dalte ned omkring. Selvironiske «Hedersmann» med Ronnie Dread, «Klagesang»; en hyllest til avdøde Magnus Bein, og ikke minst «Gutta Boys», med en hysterisk morsom animasjonsvideo laget i paint: perler på en snor!

Trænafestivalen og Over Oslo, Karlsøy og turne for flere utsolgte og fulle hus utover høsten: Joddski og hans kumpaner er i slaget!

«Glasshuset» slippes på Joddskis 41-årsdag 15. mars, og er produsert hundre prosent av Darkside Of The Force-legenden Salvador Sanchez, som flyttet til Bodø på grunn av kjærligheten. Sammen har de to tilårskomne pionérene skrudd sammen det Joddski kaller «den ultimate 40-årskrisa» på plate. Dette har de gjort i studioet Hønsehuset, hvor Joddski gjorde noen av sine første innspillinger for snart 25 år siden.

På «Glasshuset» har duoen i veldig stor grad basert seg på samples fra Bodø-rockens historie, uten at det høres lokalt ut. Terje Nilsen, Halvdan, Cobra, June Korneliussen og mange flere veves inn i Salvadors detaljrike produksjoner, og komplimenteres av familien: Broren til Jørgen på gitar, faren til Salvador på perkusjon. Snakk om å komme hjem!

 

OK MOTHERFOLKENS, HAPPY HAPPY 2019!!!!!!

 

 

 

 

 

 

SAKLIG SØNDAG 12: ROCK, ROCK, ROCK: 1978 + 2018

DÆVEN DETTE ER EN LANG POST. MEN: Du har jo fette fri, og å ligge med Mac-en på magen og surfe seg gjennom masse rockestas er en HERLIG måte å tilbringe årets første/største hangover på!!!

Denne uka på Superstars tok vi for oss året 1978, året både jeg og Don Martin ble født. Lengre ned hyller jeg litt av den beste rocken som kom ut da. På sendinga, som du hører i reprise i kveld klokka 2200, eller her bestandig, er full av artister som ble født samme år som Martin og meg, og soul, funk og disco fra samme år.

Men først:

ÅRETS ROCK ROCK ROCK 2018

Jeg har holdt meg til utenlandske plater her, norske kommer sikkert seinere. Dette er et lite utvalg metallplater som har fulgt meg mer eller mindre dette året. Som metallentusiast er jeg nærmere konsument enn synser, men jeg vet djevelsk (høhø) godt hva jeg liker. Det er sånt som dette. Jeg har på ingen måte fullstendig oversikt over alt som rører på seg -og et par av disse oppdaga jeg ikke før årslistene begynte å komme. DET GJØR DE IKKE MINDRE KULE!

12. ZEAL & ARDOR «Stranger Fruit»

Visst faen er det en gimmick, men den holder seg bra! Knall gig på Pstereo i sommer og.

11. HERE LIES MAN «You Will Know Nothing»

GØY! Eh, jammete afrobeat-inspirert psychrock med skumle undertoner, kan det være en slags label? Sabbath på syretripp med Fela Kuti og Cream? Vet ikke, men det er herlige saker.

10. IVAR BJØRNSON & EINAR SELVIK «Hugsjá»

Ikke metall, men vikingegroove-sideprosjektet til Enslaved-gitaristen er faen så jævlig deilig.

9. UNCLE ACID & THE DEADBEATS «Wasteland»

Vi har vent oss til Norgesvennene, men jaggu leverer de varene igjen.

8. CLUTCH «Book Of Bad Descicions»

Når skal egentlig Clutch gi ut ei dårlig plate? Kan de komme til Rockefeller snart?

7. IMPERIAL TRIUMPHANT «Vile Luxury»

Usikker på om det kanskje egentlig bare er masete, men denne blandingen av jazz og ekstrem metall er så original og morsom at jeg i det minste anbefaler alle å la den spinne en runde eller to.

https://www.youtube.com/watch?v=Kmx9TS9VSBg

6. VOIVOD «The Wake»

Noen band blir bare bedre med årene, Voivod er et av disse. Jeg falt pladask for den uortodokse gjengen da jeg som liten gutt ble bitt av thrash-basillen (ca rundt bildet øverst i saken). Voivod ble plassert i denne boksen, men de har vel egentlig aldri spilt thrash. Nærmest kom de kanskje på den tekniske klassikeren «Killing Technology». Jeg er fristet til å kalle de thrashens Nomeansno, for likhet med sine canadiske landsmenn har de laget sin egen sjanger. Hardcore og punk har alltid vært en del av det store bildet, sammen med en god dose skitten og underfundig prog. Deres største crossover-hit er også en cover av Pink Floyd. Da gitarist Piggy døde for noen år siden trodde man ikke de skulle kunne fortsette. På samme måte som Jane´s Addiction, Led Zeppelin eller Life But How To Live It var Voivod et band som var skapt av musikere som alle var helt særegne. Og Spesielt Piggy. «The Wake» tar et steg litt av gårde fra Sonic Youth-lallingen (positivt ment) forrige gang, og legger til litt litt, tja, funky spillopper som høres ut som et voksent Primus, eller litt Gang of Four? Og DET er mye kulere enn du skulle tro. Postpunk, prog, poppete toner: alt man kan ønske seg!

5. WINDHAND «Eternal Return»

 Dette her, dette er skikkelig hipstermetall. Indierock og Sonic Youth-tendenser blandet med black metal er det nye store i USA, såkalt «treehugger»-black metal. Windhand er vel i utgangspunktet et doomband (jeg kjenner de ikke så godt), men på deres fjerde album beveger de seg langt inn i en slags grunga indieverden. Ser helt feil ut på papiret, som smør i ørene. Produsert av Jack Endino, kjent fra blant annet Nirvanas herlige debut «Bleach». Hei, du bloggemann som gjorde meg oppmerksom på dette bandet, jeg skylder deg en hasj. En skikkelig stor hasj. I USA, så klart, der det er lov. Og beklager på forhånd om jeg har misforstått noe.

4. BEHEMOTH «I Loved You At Your Darkest»

Polske Behemoth er noe for seg selv. Hvor høyt opp går det an å dra ekstremmetall? Sånn uten å måtte droppe ekstrem-prefikset?  Så langt. Kanskje ikke like gjennomført gåsehud som «The Satanist», men det betyr ingenting. Konseptuelt, mørkt som faen, og i en egen liga. Spiller på Rockefeller i Januar, sammen med hipsterne Wolves in the Throne Room og svenske At The Gates.

3. HIGH ON FIRE «Electric Messiah», SLEEP «The Sciences»

 Matt Pike er en maskin. Ikke bare slapp han comebackalbumet til stonerlegendene i Sleep, rett etter slo han oss i hodet med det åttende studioalbumet til primaltrioen High On Fire. Et av deres beste album, og et must for fans av klassisk metal og hardrock. High On Fire er et superpotent brygg basert på Motörhead, Black Sabbath, Venom, Sodom, tidlig Slayer, litt Clutch og et par heftige doser sludge og doom. Alltid kvalitet, og om du får sjansen til å se de live, ikke nøl! Produsert av Converges Kurt Ballou, noe som kan se ut som et litt merkelig valg, men det funker fjell! Sleep på sin side: 15 år siden «Dopesmoker», 10 år til siden «Holy Mountain», begge klassiske stonerskiver. Selv om Pike visstnok er på vannvogna har det ikke gjort noe med følelsen av å bli nedrent av et helt kobbel med rusa elefanter i sakte film.

 

2. YOB «Our Raw Heart»

Når det kommer til doomete sludge som er tyngre enn hele Boo Yaa-T.R.I.B.E. etter julemiddagen, kan du ikke gjøre det bedre enn Yob. Vokalist Mike Scheidt gikk gjennom en nær døden-opplevelse med en skummel sykdom, og kom ut på andre siden med sitt mest inderlige, suggerende og blytunge album til nå. Oregon-gjengen er synonymt med seig, seig, seig kvalitet.

1. NECROS CHRISTOS «Domedon Doxomedon»                                                                                        Å, som jeg krysser fingrene for at ikke disse gutta her har noe nazisympatier. De er nemlig verdens tøffeste metallband. Jeg har hørt på «Nine Graves», det forrige albumet til Berlin-gjengen, til jeg kunne den utenat, og ventet forgjeves på nytt album i fire år. Dette skal visstnok være deres siste utgivelse, flaks da at det er 112 minutter med messende, repetitiv og mørk, mørk, mørk ondskap.

 

1978:

 

Denne uka på Superstars feira vi som sagt 40-årsjublieumene til oss selv, og andre artister som ble født i 1978. Vi gikk også inn i litt reggae, disco og soul/funk som kom ut i det herrens året. Men jammen var det ikke et herlig år for god, gammeldags rock!

 Hvis vi begynner på den tradisjonelle delen av skalaen:

VAN HALEN «Van Halen»

Debutplata til Los Angeles-bandet er bindeleddet mellom Aerosmith og hårrocken som tok over noen år seinere, og er et av de mest livsglade rockealbumene noensinne. Både David Lee Roth og gitaren til Eddie Van Halen høres ut som de holder på å le seg i hjel!

 


RAINBOW «Long Live Rock´n´Roll»

Da Ritchie Blackmore stakk av fra Deep Purple, og hentet inn den tidlige Elf-sangeren Ronnie James Dio for å starte Rainbow, kom det er par klassiske album på rappen. «Rising» er kanskje aller sterkest, men denne, den siste med Dio før han skulle gi Black Sabbath et helt nytt liv, er også knallsterkt! «Lady Of The Lake» etterfulgt av tittelsporet, hallo for ei åpning. 

RUSH «Hemispheres»

 Det minst kule bandet å like om du skulle ha noen som helst form for kred da jeg vokste opp var Rush. Heldigvis hadde jeg en storebror som visste bedre. Da deres sjette album «Hemispheres» kom i 1978 var det alt som punkerne syntes var galt med rocken. Pompøst, selvhøytidelig og kvasi-intellektuelt. Men denne perioden mellom deres første virkelige prog-epos «2112» og den mer poppete og synthbaserte 80-tallsutgaven av bandet er kanskje deres beste.

ROSE TATTOO «Rose Tattoo»

Bøllerock med store bokstaver hele veien. Rose Tattoo tok AC/DC-formelen (inkludert produsentene deres), kokte kraft på den og gjorde den farlig. Angry Anderson og gjengen ser virkelig ut som feil jævla jævler å jævles med, og med låter som «Rock´n´Roll Outlaw» og «Nice Boys» satte de standarden for tatovert bikerrock fra helvete.

https://www.youtube.com/watch?v=89pvPNjogaA

JUDAS PRIEST «Stained Class», «Killing Machine».

De to albumene som kom rett før var kanskje mer monumentale når det kom til å etablere Judas Priest som de ultimate forløperne til NWOBHM, og de to-tre som kom etterpå vil for alltid være selve symbolet på HEAVY METAL, men 1978 var et jævla bra år for Halford og hans våpendragere. «Hell Bent For Leather», og deres fantastiske versjon av Spooky Tooths «Better By You, Better Than Me», for eksempel. Og «Exciter», herre jemini. Velge ett album? «Stained Class».

 

«POSTPUNK»

 Hvis man regner britisk punk som starten på punken, så varte punken i circa fire uker, etter et par klassikere fra The Damned, The Clash, The Buzzcocks og Sex Pistols. Det var imidlertid umiddelbart etter denne første bølgen at den virkelig interessante musikken oppsto, og vi fikk det de kalte postpunk, som seinere splitta seg inn i oi, hardcore, goth og så videre.

SHAM 69 «Tell Us the Truth»

Så, punk i England var en relativ hipstergreie, helt til Jimmy Pursey og gjengen hans entra bransjen med hele arbeiderklassens bøllefraksjon i ryggen. «Borstal Breakout», «They Got A Fight» og  «Hey Little Rich Boy» er perfekt musikk å demontere borgerskapet til, noe som også førte til at Sham 69-konserter var noe man gikk til på helt eget ansvar.

DEVO: «Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!»

40 år senere er det ennå ingen som har tangert galskapen på denne, en av de mest unike debutplatene i historien.

SIOUXSIE & THE BANSHEES «The Scream»

Mitt store idol Siouxsie debuterte også i året jeg ble født, med et illsint, besk og mørkesvart album som sparker deg rett i solar plexus. Seinere skulle de disharmoniske ariene hennes ta mer sofistikerte former, men her er det ennå punk i en eller annen variant. Hun slapp også den karrieredefinerende kurvballen «Hong Kong Garden», en start på en perlerad av singler vi ikke har sett maken til hverken før eller seinere.

X-RAY SPEX  «Germfree Adolescents»

På den motsatte siden av spekteret fra Siouxsie sto gladjenta Poly Styrene, og 15 år gamle Lora Logic, som akkurat hadde lært seg å «mestre» djevelens instrument, saksofonen. Deres mest ikoniske låt «Oh Bondage, Up Yours» er egentlig ikke med på plata, men kan telles med, siden de kun fullførte dette albumet og et par singler, og de kommer i en pakke nå. For noen sjukt herlig, irriterende fengende låter, alle som en.

PATTI SMITH GROUP «Easter»

Ah, det var mye fint som rørte seg i området rundt såkalt punk i 1978, shoutout til Public Image Ltd, The Stranglers, The Adverts, Talking Heads og Buzzcocks. Punkegudmora Smith, derimot, var klar for sitt kommersielle gjennombrudd, godt hjelpet av Bruce Springsteen-låta «Because The Night». MEN ER DET PUNK!? Neida.

 

DOBLE LIVE ALBUM!

 

Ingenting er mer 1978 enn dualiteten mellom punken, hvis foretrukne format i stor grad var 7-tommeren, og «dinosaurene», som trivdes best jo flere 12-tommersider de hadde å boltre seg på. Alt var ikke progg av den grunn. Her er tre klassiske doble livealbum, fra livealbumenes definitive gullalder!

TED NUGENT «Double Live Gonzo»

Vanskelig å se for seg hvor stor Nugent var på 70-tallet, hvis du bare kjenner han som riflefektende NRA-supporter og jaktentusiast. Denne plata presenterer The Nuge i all sin prakt. Når fyrverkeriet går av mot slutten av «Cat Scratch Fever» er ikke et øye tørt.

THIN LIZZY «Live & Dangerous»

 Tidenes livealbum? «Any girls got a little irish in them?».

BLUE OYSTER CULT «Some Enchanted Evening»

Det andre (doble) livealbumet til dette kriminelt undervurderte 70-tallsbandet er deres mestselgende plate. Siden forrige livealbum hadde de kommet med kjenningsmelodiene sine, «Godzilla» og «Don´t Fear Thr Reaper», men på dette tidspunktet hadde BöC en såpass saftig katalog at det er litt merkelig så at de så seg nødt til å ta med MC5 og The Animals-coverlåter for å fylle opp: den viser likevel hvor strålende østerskulten var i sine glansdager

SAKLIG SØNDAG 11: TOPP 25 RAP/R&B-PLATER, BODØ 0G HALSA-KAOS, JULESTARS!

ENDELIG JUL, mine damer og herrer!!!! Denne uka har vi avslutta konsertåret med UTSOLGT Sinus, og en herlig aften i hjemkommunen min Meløy (dog “på feil side av høllet”), nærmere bestemt Halsa. Bilder kommer i egen post. Bodø gikk jo “greit”, Eivind Skau  i Avisa Nordland oppsummerer her. Tusen takk til Sinus og Parken -for en fin gjeng! Takk også til gjestene Tore Ruus, Mats Dawg, Odrik (Fredrik Olsen), Deif, Vegard Leite og selvsagt Skrullipop & De Nådeløse -for en ellevill oppvarming! Til squaden min: Steigen, Albert Haugen, Anne Rindahl, Salvador Sanchez, Buddy Pitch & Kristina Ringvold: <3 !! Satan for en gjeng. Kevin Kildal var koko på Halsa i går. Mer om det senere men han drepte det helt fullstendig. Rått å være i Sørbygda, Oss Ørnes-væringers absolutte nemesis-land!

 

JULESTARS

Jeg og Don Martin spilte også enorme mengder julerap på Superstars, og gossa oss med ribbe og pepperkaker på sendinga som du kan høre i kveld 2200 mens du pynter treet, eller når som helst her. Forresten: vil du ha mere julerap, sjekk oversikten min fra iTromsø i fjor!

 

ÅRSOPPSUMMERING DEL 1 OG 2.

Fredag trykte samme avis min topp 10 over årets rap/r&b-utgivelser. Jeg kan ærlig talt ikke huske at dette har vært så djevelsk vanskelig før. Jeg satt med ei liste over fuckings 50 plater, som alle var knall. Det er jo aldeles ingen ting å klage over! Under her finner du min topp 11-25. OBS disse er på ingen måte rangert! Neste uke kommer jeg tilbake med diverse andre årsoppsummeringer her på bloggen. I mellomtiden:

GOD JUL MOTHERFOLKENS, OG HO HO HO – her er mye snacks å sjekke ut i jula!

EDIT: The Dream slapp et voldsverk av et album på fredag: 40 (!!!!!) spor tunge “Menáge à Trois: Sextape 1,2,3” lyder jævla bra med første anledning, men hvordan er det muuuuulig å fordøye det her. Men det er The Dream, og han er et geni, så vi får se.

  1. MAC MILLER «Swimming»

Trasig at det måtte hans egen bortgang til for at mange, inkludert undertegnede, skulle få øynene opp for Mac Millers storhet. Et av årets mest musikalsk gjennomførte album, og tar igjen det som mangler i smarte formuleringer i stemninger og toner.

12. SABA «Care for Me»

Det er helt umulig å holde oversikt over alt som kommer av musikk i dagens utmattende strømmingshverdag, så da en artist jeg aldri hadde hørt om begynte å toppe diverse årsoppsummeringer var det ingen overraskelse. Kompisen til Chance the Rapper har levert et voldsverk av et album, hans, tredje, kan det stemme? Kommer til Norge i mars!

  1. JAQUEES «4275»

Cash Money-sangeren ødela kanskje litt for seg selv med å slenge med leppa mot alt og alle, da han kalte seg «King of R&B», og er også mest kjent for å covre andres hits, men den offisielle debutplaten hans er sterk!

  1. J. STALIN & DJ FRESH «Miracle & Nightmare on 10th Street pt 2»

På «Tears of Joy 2» og «Avatar» var Stalin litt for mye ute i dameland, et sted han ikke hører hjemme, så da er det opp til dette 20 spor lange eposet å gi oss vår tiltrengte dose med verdens mest undervurderte rapper. DJ Fresh er greit undervurdert selv og.

  1. MEEK MILL «Championships»

Vi visste han hadde det i seg hele veien, snakk om å snu ulykka i sin egen favør. Går som en champion, låter som en champion, si.

  1. H.E.R. «i Used To Know Her -The Prelude & Part 2»

X antall Grammy-nominasjoner ut av det blå for en såpass fersk artist er ganske kaxige greier altså. Er H.E.R. den nye Lauryn Hill, og klarer hun å stå ut presset?

  1. ANDERSON.PAAK «Oxnard»

Det å endelig få gi ut plate med Dr. Dre kan nesten ikke bli noe annet enn en nedtur, siden lista blir lagt så umenneskelig høyt. Også Mr. Paak erfarte dette, selv om «Oxnard» rager høyt over det meste av musikk der ute.

  1. 03 GREEDO «God Level»

Los Angeles-rapperen rakk akkurat gi ut dette kaotiske overflodsprosjektet, før han ble satt inn på en kjempelang dom. Nok en rapper fra den nye generasjonen som ikke får innfridd sitt potensiale, og 03 Greedo sitt var større enn de fleste.

  1. LIL WAYNE «The Carter 6»

«Uproar» var en av årets låter, og om Wayne hadde stramma inn grepet litt, hadde dette vært et av årets album, på ordentlig. All konkurransen han har fått fra Wayne-kloninger som Young Thug, Kodak Black og Lil det ene og det andre har gjort han inspirert til å kanalisere sin indre rap-gud.

  1. KODAK BLACK «Dying To Live»

Mumlerapens enfant terrible (vent litt, der er det knivskarp konkurranse), og den neste i arverekken etter Pimp C og Lil Boosie, kom ut fra fengsel full av faen, og med sitt skip lastet med et album som burde være nok til å få kritikere til å holde sin kjeft.

  1. BLACK THOUGHT, SALAAM REMI «Streams Of Thought vol. 2»

Å eldes med stil er mer trendy enn noe annet i dagens rapklima, og Black Thought befester seg som en av de største når det kommer til smart, kontant hiphop, med en av de mest undervurderte storkanonene på beats. Kort, konsist, og til saken.

https://www.youtube.com/watch?v=j8V5MGj1G-M

  1. BENNY THE BUTCHER «Tana Talk 3»

Griselda gjør det igjen. Hvis Westside Gunn er Ghostface Killah, så er Benny Inspecta Deck. Rap, rap, rap.

  1. KEVIN GATES «Luca Brasi 3»

Fikk ingen med seg at Baton Rouges nest fineste slapp en juvel av et album i år?

  1. BLOCBOY JB «Simi»

Hvis du ikke får lyst til å velte biler av Blocboy, så er du sannsynligvis på rehab.

  1. J. COLE «K.I.D.»

Cole har for meg alltid fremstått som velmenende og dyktig, men usigelig kjedelig. Dette har han tydeligvis tatt til etterretning og på «K.I.D.» har musikken tatt en litt mer engasjerende vending, samtidig som Cole har tatt steget opp i den desiderte førstedivisjonen.

 

Neste uker: 25-50/Sleepers 2018, beste metall, serier og slikt! Nå stikker jeg over dammen og feirer jul i Los Angeles, snallais!

SAKLIG SØNDAG 8: B.O.L.T. WARHEAD, D-NICE, DON MARTINS JUL!

Foto: STJERNEFOTOGRAF RUNE RULLINGS. D-Nice og meg.

 

D-NICE

Noen ganger, ja da varer helga helt til tirsdag. Så da kommer forrige ukes Saklig Søndag i dag. Sånn er det. Tid er uansett ikke lineær, hvis du trodde det. Full sirkel, baby. Kjenner du til D-Nice? Ikke? En vaskekte renessansemann, der. I helga var han og spilte sammen med Juicy-gutta på deres 14-årsjubileum på Blå. Partyet var visstnok off the heezy, og jeg fikk tatt ikke bare en -men to prater med legenden. Den ene hører du på Superstars med Joddski og Don Martin på P13 i løpet av året. Da snakka vi om hvordan han de siste 15 årene har gått fra å ha ingenting, etter å ha gitt opp rapkarrieren sin på tidlig 90-tall, til å sakte men sikkert bygge seg opp som stjernefotograf for kjente rappere og artister, samt en av de mest etterspurte Dj-ene i verden. Han spilte fast for Barrack Obama (ja, det er sant), og kom til Oslo rett fra en fest for selveste Jerry Seinfeld. Historien hans er en rags to riches to rags to riches!

Den andre praten kommer nok i en annen form seinere, og der prater vi gamle dager. D-Nice fikk sin start som en del av Boogie Down Productions-crewet til KRS-One allerede tidlig i tenåra. Han var i kulissene da de lagde den klassiske debuten “Criminal Minded”, og etter at Scott La Rock ble skutt og drept (da han forsøkte å være mekler mot noen som var ute etter D-Nice på grunn av en misforståelse), ble han gruppas DJ. Han står også bak en del av de mest ikoniske BDP-beatsene, som “Still #1” og “Jack of Spades”. Debuten sin som rapper fikk han på “Self Destruction”, en posse cut med alt som kunne krype og gå av NYC-rappere. Den kom til etter at en fan ble drept under en turne BDP var en del av, og var ment for å sette fokus på volden tilknyttet hiphop. D-Nice endte opp med å produsere den, ikke verst for en 17 år gammel gutt fra Bronx.

I 1990 ga han ut det klassiske debutalbumet sitt “Call me D-Nice”, som han i stor grad produserte selv. “My Name is D-Nice” og “Crumbs on the Table” kan man ennå høre ute på klassiske hiphop-kvelder.

https://www.youtube.com/watch?v=7qa6QmIrIP8

På oppfølgeren “To Tha Rescue” jobba han med blant andre Naughty By Nature og Too $hort. Etter denne ble det stille fra han i lengre tid. Tune inn på Superstars i løpet av jula så får du høre den historien.

 

B.O.L.T. WARHEAD 25 ÅR!!!!!!

 

Den ikoniske rapgruppa B.O.L.T. Warhead sin klassiker “The Re-Enforcement” fyller 25 år i år, men det er et faktum som har vært forbigått i media ellers. Selvsagt tar vi i Superstars på oss oppgaven å feire dette på riktig vis.

Førstkommende fredag kommer gruppas hovedrapper og frontfigur og mimrer sammen med oss live på lufta, og vi har også gitt han i oppgave å velge denne ukas Ukas Superstar. Med andre ord er det duket for et dypdykk av de sjeldne!!

Det hadde neppe vært Don Martin eller Joddski uten disse banebrytende pionerene. Under navnet A-Team ga Leo Fossen Mlonyeni aka Jayski aka The Kwan aka Floyd 1 (i B.O.L.T. Warhead) og Pål Espen Johannessen aka Cut Dominator aka Pee Jay det første norske rapalbumet “Rage” i 1991. Samtidig gikk den ikoniske hiphop-dokumentaren Vandaler Vrenger Plater på NRK, med A-Team, Tommy Tee og graffiti-legenden Raide i fokus. Denne kan på mange måter sees som startskuddet for store deler av norsk hiphop. Jeg vet i alle fall at det var da, da jeg så at det gikk an å lage hiphop i Norge, at jeg tok steget fullt ut fra fan til å prøve å ville gjøre noe selv. Og, ja Joddski-navnet er en hyllest til Jayski. Les utdrag fra Øyvind Holens bok “Hiphop Hoder” her.

Da visste vi ikke at Leo allerede hadde lang fartstid fra gruppa L.A.W., som vi ennå krysser fingrene at for skal bli tilgjengelig. I følge han selv var disse demoene nærmere det uttrykket han strevde mot, enn det A-Team var. Men hei, vi ELSKA A-Team!!!

 

Selv om låter som “Megatron” viste vei fremover, var det få som var forberedte på hva som kom da duoen fikk med seg Tommy Tee, samt Alien-1 og Rocket i et utvida konsept, strammet grepet og slapp en dystopisk og futuristisk tolkning av det knallharde britiske rapsoundet som seinere er blitt kjent som britcore. INGEN lød som B.O.L.T.  Banebrytende er bare forbokstaven. Jeg tenker vi ikke sier så mye mer her og nå -bare legger til de her videoene, og sier TUNE INN PÅ FREDAG!!!!!!!!

 

 

 

 

Min makker Martin slipper plate sammen med den svenske legenden Promoe, kjent fra LoopTroop Rockers 25. desember. Skjønner ikke hvorfor ikke folk synes at dette er en sjukt stor deal??? Hvorfor deler og prater dere ikke mere om dette? Selv er jeg sjukt jättepeppad og stokad for dette her. Det er Martin også, og sammen med YLTV har han satt i gang en aldri så liten adventskalender, med masse snacks. Følg med på den hos Martin på facern, hos YLTV eller på bloggen hans. Og sjekk ut låta “Geni”, som er låt nummer 3 ut fra albumet, og en litt mer moderne twist på soundet deres! Her er “Vafan” med en skikkelig Hollywood-produksjon av en video!

 

 

SAKLIG SØNDAG 6: WYCLEFS WILLE WERDEN, SKRIVEKURS PÅ ØRNES

Først og fremst, gratulerer til RSP & Thomax med utsolgte hus i både Harstad og Tromsø. Driv er svært, så den er imponerende. Selv tilbringte jeg helga i hjembygda mi, Ørnes, hvor jeg holdt skrivekurs for ungdom og fremførte skoleforestillinga mi “Full sirkel” for lokalbef0lkninga. Ei forestilling som også handler om hvor stigmatisert man kunne være som hiphopper på nettopp Ørnes på 90-tallet, så det var litt spesielt, men jævlig kult. 1000 takk til Meløy Kommune og Joker´n Kommunale Fritidsklubb, stedet hvor jeg selv begynte karrieren min for nærmere 30 enn 20 år siden! Litt flere bilder her fra helt nederst.

Fredag spilte Wyclef Jean for et fullsatt The Edge i Tromsø, og jeg benyttet sjansen til å dykke dypere  i katalogen til den uforutsigbare tusenkunstneren fra Haiti. Den leser du her. Anmeldelsen til iTromsø leser du her. Jeg skjønner hva hun mener, men Wyclef har bakgrunn fra, og har sitt eget soundsystem, og det er vel det han sklir ut i litt inni konserten. Det kan man elske eller hate, men at han gir full valuta for pengene er det ingen tvil om. Skulle likevel tro at han kunne hatt råd til å ta med seg ei enkel kordame når han selger langt over 1000 billetter. For et eksempel på hvor rå Cleff Richard er live, sjekk under her.

JA, publikum er ikke helt ekstatiske kanskje, men dette er Sting-festivalen på Jamaica. Jeg var der selv året før (eller noe sånt), og det er kanskje verdens mest notoriske publikum. Om de ikke liker det du gjør klapper de deg av scena UMIDDELBART. Egentlig pleide de å kaste flasker, men det er ikke like utbredt lenger. Og Wyclef har baller til å ta med seg GITTAREN sin, og kjøre noe heeelt annet. Respekt. Det der hadde ikke mange gjort etter.

Paak. Anderson (som jeg velger å kalle han) slapp den etterlengta “Oxnard” på fredag, som selvsagt er gjort hos Dr. Dre, og kan trygt sies å være høstens mest etterlengta albumslipp. Er det også det beste? Don Martin virker å synes det i alle fall, selv har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i den. I mellomtida kan du høre oss snakke om den, og det nye albumet til min favoritt Z-Ro under fredagens episode av Superstars, som du enten kan høre i reprise i kveld 22-00, eller når som helst på denne linken her.

Her er et par til bilder fra helgas skriveholloj på Ørnes!

SAKLIG SØNDAG 5: HAN FARSDAG FILM-BONANZA!

Gratulerer så masse med farsdagen, mine faderlige motherf0lkens! Og tusen takk for Han Farsdaghilsen, unge Dennis. Denne var “på trykk” i Avisa Nordland i dag.

Denne uka har jeg debutert som filmanmelder. Neida, ikke helt, men på ukas utgave av Superstars med Joddski og Don Martin på P13, som du kan høre i reprise fra 2200 og frem til midnatt i dag, eller når som helst via denne linken her. Vi skulle egentlig bare spille ny musikk, men så enkelt kunne det jo selvsagt ikke bli.

The Coup var forrige ukes Ukas Superstar, og det var fordi jeg visste jeg skulle se Coup-frontfigur og sjef Boots Riley sin regidebut “Sorry To Bother You” på Smugvisning på den nyåpna Vega-kinoen. Filmen har blitt årets store snakkis i USA, og det med god grunn. Vi hadde vel ikke venta oss noen enkle løsninger fra den kanten, og at filmens store tema er anti-kapitalisme, globalisering og de multinasjonale storselskapenes jerngrep på oss alle, er vel lengt fra noen bombe. Det som er så befriende er at Boots ikke gjør dette med tungsinn og trykkende kompleksitet. Han gjør det med en slags absurd humor, som fans av 80 og 90-talls kultfilmer vil synes er midt i blinken. Du kan se filmen (gratis) på Rockefeller førstkommende tirsdag, du må bare klikke deg inn på eventen her. Det er også planlagt en storstilt premierevisning med på følgende fæst i Vika også. Jeg anbefaler filmen på det aller varmeste!

Torsdag viser festivalen Film fra Sør “Maya Matangi M.I.A.” og den er jeg akkurat like begeistra for. For en dame! For en historie! Jeg så den på pressevisning på Cinemateket, og ble ærlig talt tatt på senga over hvor mye bra footage de hadde, og hvor rå M.I.A. rett og slett er. Skal ikke si så mye mer, bare se den. Kommer på kinoer rundt om etter hvert, tror jeg,

Andre ting som kan være kult å få med seg er den Eminem-produserte “Bodied”, skrevet av den canadiske battlerapperen Kid Twist. Kommer visst via YouTube Premium om et par uker. Ser gøy ut, no?

En sak jeg skal få med meg nå, og sikkert snakke litt om på Superstars på fredag, er denne dokumentaren om Too $hort, som kom i forbindelse med hans 20. (!!!!!) album “The Pimp Tape”, hvor han har med seg tidsriktige gjester som 2 Chainz og Joyner Lucas. Ikke sjekka den selv ennå, men har den på lista, og kommer tilbake til den. $hort er, i likhet med den andre Bay Area-kongen E-40, en av få rappere som har klart å holde seg relevante i flere tiår, og selv om det er fem år siden sist, har han nok ikke akkurat mista noen fans. Denne her redder uansett søndagen, tenker jeg.

Den bebudede Wu Tang-dokumentaren som skulle komme fredag i forbindelse med 25-årsjubileumet til “Enter The Wu-Tang” var bare på lusne 17 min. (?), men vi kan jo alltids trøste oss med at Hulu skal ha kjøpt 10 episoder av “Wu Tang: An American Saga”, som skal produseres i samarbeid med RZA.

Sist, men ikke minst. Ikke glem å få med deg Tales From The Tour Bus, sesong 2. Den første sesongen kom helt ut av det blå, og er kanskje det mest underholdende jeg har sett av dokumentarer på årevis. Mike Judge, mannen bak blant annet Beavis & Butthead tok for seg de actionfylte livene til country-helter som Waylon Jennings, Johnny Cash og… Johnny Paycheck (lol). Serien er en helt hysterisk morsom blanding av nåtidsdokumentar, arkivmateriale og flashbacks i animert form, og da han kunngjorde at sesong 2 skulle basere seg på funkens verden, var det ikke bare jeg som jubla. Eller hva med George Clinton, Morris Day fra The Time, Bootsy Collins og Rick James (som får hele to episoder)? Se trailieren under, og de to første episodene hos HBO Nordic. Ny episode hver lørdag.

https://www.youtube.com/watch?time_continue=9&v=4JzCDOaiFqM

SAKLIG SØNDAG 3: ROCKERAP BONUS, RUN-DMC OG JUDGEMENT NIGHT

På fredag hadde iTromsø på trykk en sak hvor jeg listet opp det jeg mente var de 10 beste rock/rap-samarbeidene, hvor rappere enten samplet rockere eller samarbeidet med dem. Eller rett og slett bare rocka opp rapen sin. Den kan du lese her.

Da jeg spurte på Facebooken min hva folk synes var det kuleste i sjangeren, pekte pilene mye i samme retning. Og det er grunnen til at saken kom på trykk. Nemlig dette.

I september var det 25 år siden det banebrytende «Judgement Night»-soundtracket kom ut, hvor metal og alternative rockeband ble paret med rappere, og resultatet var langt, langt bedre enn man skulle tro. Min personlige favoritt herfra er ikke uventet Faith No More og Boo-Yaa T.R.I.B.E sin episke «Another Body Murdered», men mer overraskende var samarbeidet mellom Teenage Fanclub (eh, hæ?) og De La Soul, koselige «Fallin´», basert på den der Tom Petty-låta. House of Pain og Helmet var et annet sikkerstikk, og selvsagt er Cypress Hill, eneste band med to låter, hjørnesteinen på plata. Sonic Youth-samarbeidet «I Love You Mary Jane», er ikke uventa en nedrøyka og trippy sak, og sammen med Pearl Jam serverer de «The Real Thing», den eneste Pearl Jam-låta undertegnede har klart å høre på uten å få krampe, sikkert fordi Eddie Vedder faktisk prioriterte å surfe i stedet for å joine stonerne i studio. Takk for den, Eddie. Og da har jeg ikke nevnt frikersammenkomsten til Del og Dinosaur Jr.

På denne Spotify-lista kan du høre de fleste på lista mi, samt noen av de som kom under. Og her er et par eksempler for de som kjenner det rykker ekstra i rockefoten på søndagskvelden.

 

Husk at du hører Superstars med Joddski og Don Martin i reprise på NRK P13 KLOKKA 22200 i dag, eller når som helst via denne linken. I ukas sending snakka vi så klart om denne lista mi, spilte ny musikk fra Georgia-Ann Muldrow, Husalah og Teyana Taylor, samt snakka Mo´Wax, Luke Cage og Hip Hop Evolution. Neste fredag har vi valgsending i forbindelse med mid-term elections i USA. Kanskje vi spiller «Fuck Donald Trump» da.

TOPP 10-15 KOMMER HER

  1. SCHOOLLY D «Signifying Rapper» (1988)

At Schoolly D, som talte rocken midt i mot og hadde det som kampsak på låter som  «No More Rock´N´Roll» skulle havne på denne lista er ironisk, men ikke mindre rett. Som alle tidlige rappere, var Schoolly vokst opp med 70-tallets rock, funk, og soul -som i æraen til Sly Stone og Jimi Hendrix nesten var det samme. «Smoke Some Kill»-albumet er stort sett freestylet frem i tung rus fra lett narkotika. På denne har Schoolly fått bandet sitt til å jamme på Led Zeppelins «Kashmir» (som også ble maltraktert av Puff Daddy -ironisk nok den ene Jimmy Page selv godkjente og spilte på), mens han selv fjaser seg rundt Rudy Ray Moore-klassikeren «Dolomite», igjen basert på afrikansk folklore om  «The Signified Monkey». Låta ble kjent for bermen via Abel Ferrarra-filmen «Bad Lieutenant», og resulterte i flere søksmål fra Jimmy Page og flere.

 

11. M.O.P., JAY Z & TEFLON «4 Alarm Blaze» (1998)

Kan du tenke deg noen som kunne kledd et hardtslående rifforama av støyende elgitarer mer enn disse to sertifiserte brølapene fra Brownsville, Brooklyn? M.O.P. sin mildt sagt hardtslående og aggressive stil er moshevennlig som lite annen rap, og egentlig burde de vært selvskrevne på «Judgement Night», selv om de var i sin spede begynnelse da den ble satt sammen. Denne låta sampler klisjefylt og på kanten nok Survivors «Eye of the Tiger», men igjen. Fins det noe som kan gi deg mer lyst til å bokse enn det ikoniske Rocky-riffet paret med hiphopens mest kjente utestemmer? Det at Jay Z er med blir nesten bare en liten bonus. PS: M.O.P. innså deres rockekompabilitet litt seinere i karrieren, men for all del : ikke plukk opp albumet «Mash Out Posse».

https://www.youtube.com/watch?v=SDLq0drAANk

 

12. NON-PHIXION «The C.I.A.´s Still Trying To Kill Me». (2002)

Non Phixions hovedrapper Ill Bill og hans motbydelige bror Necro, kjent som en av de største legendene i Horrorcore-sjangeren er ekstremt store fans av 80-tallets hardcore og thrash-scener. Dette har vi til felles, og derfor må de nesten nevnes. Necro har selv gitt ut masse samarbeid med folk fra Voivod, Cro-Mags, Nuclear Assault, Anthrax og Megadeth, og om du klarer den anmasende white trash-stilen hans, sjekk for all del ut «Death Rap» og «Pre-Fix For Death». Vi andre kan nøye oss med denne, der Ill Bill kompes av medlemmer fra Fear Factory og Deftones ( uff, da), og namedropper flere 80-talls thrashband enn en nyinnflytta bygdegutt som drikker øl på Kniven i Oslo.

13. NECRO «Pre-Fix For Death» (2004) 

Det var denne Necro da. Det fantes ikke en norsk rapfantast som ikke var fan av horror og pornoentusiasten fra New York rundt årtusenskiftet. Han hadde til og med egen spalte i norske Kingsize. Selv datt jeg av rundt denne plata her, og etter å ha forsøkt å intervjue han til boka mi og fått “HVA FAEN ER I DET FOR MEG?” til svar, har jeg avskrevet han fullstendig. Han er faktisk den drittsekken han sier i tekstene.

 

14. SIR MIX-A-LOT «Iron Man» (1988)

Jeg synes synd på Sir Mix-A-Lot, stakkars. Tenk å kun bli husket som han derre fyren som sto å rappet mellom to enorme rumpeballer. Stakkars Mixie var mere enn som så, det var tross alt Rick Rubin som sto bak «Baby´s Got Back»-albumet «Mack Daddy». «Posse´s On Broadway» er den jeg liker han aller best for, og den er også på samme album som denne, hvor han (spoiler alert) sampler Black Sabbaths monolitt av en låt ved samme navn.

https://youtu.be/1CGO5imNLPc

15. THE BLACK KEYS «Blackroc» (album, 2009)

Merksnodig sak som ikke helt klarer å innfri potensialet, men interessant nok til å ta med. Dette er et jamsession-aktig prosjekt hvor retro-gourmetene i The Black Keys jammer fram funky rockerap sammen med datidens (midten av 00-tallet) største rappere, fra Jim Jones, M.O.P., Q-Tip til Wu-Tang, samt Nicole Wray. Et samarbeid med Roc-A-Fella-gründer Dame Dash, som visstnok var stor fan av bandet.

 

BONUS

ANTHRAX «I´m The Man» (1987)

Denne passer ikke inn på lista, siden dette er et rockeband som rapper, ikke omvendt. Men hei og hopp og fallera så gøy den er!!!! Og jeg fikk se den live på Parkteatret for et par år siden. DET var moment, det.  

EKSTRA BONUS. Visste du at RUN-D.M.C. lagde film? Perfekt til fyllesyk søndag, den her.

https://www.youtube.com/watch?v=B4u5PYJS2_Y

SAKLIG SØNDAG 2: KPG, ADMIRAL P, HOMOSENDING PÅ SUPERSTARS

 

KARLSØY

Saaaaaklig søndag, da, del 2. Sola skinner og Trump fører oss til randen av atomkrig, alt er som det skal være. Denne uka har jeg hatt fri. Det inkluderte støttekonsert for Karlsøy Prestegård på Blitz på torsdag. Jævlig digg å spille på Blitz, det lokalet deres er undervurdert -og fet gjeng som hadde møtt opp. Karlsøy Prestegård brant ned til grunnen for et par uker siden, grunnet pipebrann. Bildet over er tatt av Ariel Joshua Sivertsen, som er vokst opp der, og spiller i Karlsøy Prestegaard sammen med pappa og KPG-general Stein! Talende for stemningen der at det eneste som står igjen er et stort hjerte, for så mye kjærlighet som fins ute på Karlsøy generelt, og spesielt på prestegården, det skal du lete lenge etter.

Vi dro utover som et bortimot intetanende Tungtvann for rundt 15 år siden, og ble overveldet av stemninga på øya og i huset. Siden har jeg spilt der kanskje 10 ganger, og er for fast inventar å regne. Stein og Berit, som bodde i huset, som har fungert som et slags hovedkvarter for Karlsøyfestivalen, og hele den alternative bevegelsen som har vært rundt øya, står på bar bakke. Om du ønsker å bidra kan du vippse eller overføre kr til knr: 1214.40.97457 tlf: 48147710.

Bandet jeg snakker om, Karlsøy Prestegaard, ga ut en klassiker innen norsk rock i 1982. Den selvtitulerte plata fins heldigvis på Spotify, for i 20 år var den kun å oppdrive på brukt vinyl i 1000-kronersklassen, før Bodø-væringene i Smart Patrol trykket opp en cd, med forord av undertegnede. Etterpå kom den på nytrykk vinyl.

Ei lita innføring i Karlsøy. Her på besøk hos Stein og Berit i 2012.

Og her er et par klipp fra den legendariske filmen fra 90-tallet: Karlsøya -Mellom Geiter, Rock & Muhammed

 

ADMIRAL P PÅ SENTRUM SCENE

På fredag spilte jeg live med Admiral P på Sentrum Scene, her er et lite klipp som Jan Steigen filma fra foran scena.

SUPERSTARS

Før dette hadde jeg og Don Martin sending, hvor vi feira at Brockhampton, hvis Kevin Abstract er åpent homofil, var det første rapbandet med et skeivt (åpent) medlem til å gå til #1 på Billboard. Norges eneste åpent homofile rapper Big Daddy Karsten var med oss i en time, og vi spilte en hel masse rap fra skeive artister. Hør sendinga her. Der var vi innom fenomenet Sissy Bounce fra New Orleans. Her er en liten dokumentar om bounce og fenomenet.

 

Diplo er en av de som har boosta dette soundet mest.

 

 

Sist men ikke minst, Ukas Superstars var Boo-Yaa T.R.I.B.E., et av mine absolutte favorittband. Som jeg nevner på showet, går de tilbake helt til starten av 80-tallet. Her er filmen de er med og danser i, “Breakin´& Enterin´”. som seinere var inspirasjon for “Breakin´”