NOEN GANGER VARER HELGA HELT TIL PÅSKE. Vi er på skoleturne oppi fjellheimen i Hedmark, så ting har tatt litt tid. Her er forrige søndags søndag på tirsdag-opplevelse!

Den største saken denne uka var vel at makkerillo Don Martin har gitt ut album! DET må jo feires: Litt lengre ned i posten spinner jeg mere rundt ukas sak i iTromsø (om STRAIGHT EDGE-MUSIKK), som du kan lese her, OG OBS HUSK ukas sending av Superstars med Joddski og Don Martin, som du kan høre  for alltid her!

DON PRO ER PUBLIC ENEMIES!!!!!!

Altså, det at Don Martin og Promoe gir ut album sammen ville vært en sensasjon for bare få år siden. Hallo! Promoe og Looptroop Rockers er noe av det største til å komme fra Norden noensinne, og selv om de ikke selger ut Rockefeller lengre, har de fortsatt å levere kvalitet opp igjennom årene. Også på «Public Enemy». Det er vel ingen bombe at det blir mye politikk når de to rabulistene møtes til dyst, men i motsetning til mange som driver med den slags låter det dynamitt når de gjør det. Beatsarsenalet er forholdsvis oppdatert i forhold til hva man venter seg av rullator-rap som dette, og ikke minst: i disse pre-apokalyptiske dager trengs tung, tung politisk rap mere enn noensinne. Stolt co-programleder her!

VELDIG PARTISK TERNINGKAST FEM!

Ekstra gøyalt er det å se at tabloidene er helt enige med meg, og ikke minst at de vier dem velfortjent plass.

Sjekke Dagsavisen sin femmer her, og enda bedre, selveste Rødahl sin tilsvarende i Dagbladet her.

MY NAME IS…

Først en innrømmelse: da jeg satte sammen lista mi over 12 essensielle utgivelser lagd i nykter tilstand, var det en artist som GLAPP. Rett og slett. Og da mener jeg ikke Ted Nugent, «Painkiller»med Judas Priest, noe av Angus Young, Dee Snider, Angus Young, Henry Rollins eller Lana Del Rey. De var alle med i kabalen, men nådde ikke helt opp. Jeg snakker heller ikke om flere Straight Edge Hardcore-band, for de nevner jeg under her. Jeg mener selvsagt purpurdvergen av Sexistan, Prince, som i følge relativt sikre (GJETT HVEM) kilder ikke rusa seg på noe som helst før etter 1988. Nesten ikke etter heller, men det etterlater egentlig brorparten av hans virkelige klassikere som mulige inkluderinger på listen: både «1999», «Controversy», «Purple Rain», «Parade», «Sign O The Times» og «Lovesexy» hadde alle sklidd rett inn på topp 10. Hjelp, for ei bra rekke han hadde på 80-tallet. For ikke å snakke om alle de andre artistene han jobba med (OBS: Få med deg Rick James og Morris Day-episodene av «Tales From The Tour Bus» på HBO, kjærlighetsymbolet er med begge steder).

https://www.youtube.com/watch?v=QQnaq5IZgzg

Gamlebandet hans, The Revolution, spiller på Sentrum Scene om få uker, og det er allerede få billetter. 

SXE HC-TOPPEN

Mange forbinder Straight Edge med livsstilen og subkulturen som stammer fra Hardcore, nærmere bestemt Minor Threats Ian MacKaye tidlig på 80-tallet. McKaye var selv med på lista mi med hans seinere band Fugazi. I tillegg var Gorilla Biscuits og Inside Out representert. Dette er ei høyst personlig liste over andre Straight Edge- band jeg liker. INGEN REKKEFØLGE, dette er bloggen, ikke tabloidene!

JUDGE

Joda, de er på førsteplass, og er de som var nærmest å komme med på lista. For de som trodde at folk som ikke drakk var puslinger: tenk igjen. «What it Meant: The Complete Discography» oppsummerer «alle» utgivelsene til det voldelige, metalliske bøllebandet fra NYHC, bygd på rester av Youth of Today. Se første delen av dokumentaren om Mike Judge under, og klikk deg videre (obs: han har ikke noe med Mike Judge fra Tales From The Tour Bus, Beavis & Butthead etc å gjøre).

TEEN IDLES/MINOR THREAT/EMBRACE

Alt kom herfra. Ian MacKaye er mannen bak hele straight edge-bevegelsen. Før MT hadde han også gitt ut album med Teen Idles, hvis cover hadde de ikoniske X-hendene.  Bra skive, selv om Minor Threats korte, voldelige utbrudd av primal-hardcore er hakket hvassere. Låter som «Out of Step  – With The World» og selvsagt «Straight Edge» er selve grunnsteinene. Embrace var et resultat av «Revolution Summer» (som egentlig var en «Summer of Love»)  i Washington i 1985, hvor Ian og hans Embrace sammen med folk som Rites of Spring og Dag Nasty skapte emo, på sett og vis (veldig oversimplifisert). Litt i overkant rett frem tekster i ettertid på den kanskje, men knallbra plate det og.

STALAG 13 

Kanskje ikke det mest kjente bandet, men denne Oxnard, California-gruppens «In Control» er et herlig album, melodiøst og flott!

YOUTH OF TODAY

Da den første bølgen var over og glemt, var det Ray Cappo fra YOT, som fikk det til å suse i serken igjen, med sin tradisjonalistiske hardcore, og innføringen av den ennå kopierte «Youth Crew»-stilen med collegejakker, dyre, høye sneakers, Swatch-klokker og Champion-hoods. «Break Down The Walls» er den definitive klassikeren. Cappo står også bak Revelation Records, som ga ut brorparten av det som kom på den tida! Kjøtt var de heller ikke særlig glade i!

EARTH CRISIS

Altså, på 90-tallet kom det en sånn ekstra liten kink inn i straight edge-kulturen blant såkalte hardlinere, der veganisme og dyrevern bikka over i Pro-Life holdninger og mye annet rart. EC var blant disse, men også trendsettere når det kom til metallisk hardcore, med et nesten hiphop´sk tilsnitt. HØR PÅ DET HER DA FOR FAEN.

Neste gang:  3-4 norske edge-band til glede for gamle lesere, britisk bok og PUBLIC ENEMY!