STOFF PÅ SØNDAG 15: KRITISK BRITISK, NORSK EDGE.

Denne uka har jeg tilbrakt på veien, i indre og ytre Hedmark sammen med min høyre hånd, venstre arm og midterste fot, Jan Steigen. Vi har kjørt rundt fra ungdomsskole til ungdomsskole og spredt det glade budskap: gjort rap/skrivekurs og forestillinga vår,«Full sirkel», som forteller norsk hiphop-historie med utgangspunkt i…. oss selv, og boka mi! Vi er allerede tilbake opp dit nå om en times tid, så disse to ukene får jeg føle på kroppen hvordan vanlige folk har det. Opp før det blir lyst på morran, middagslur og i seng før midnatt. Rinse, lather, repeat. Aye aye aye, jeg skjønner dere nå! For et slit! Men så gøy det er å underholde kidsa når du ser at de skjønner litt, at du kanskje kan tenne en liten gnist!

Og forresten, når vi snakker om boka mi og fysiske formater. Det er fette salg på Knirckeshopen i Januar, dermed kan du kjøpe både vinylboksen min og andre artikler fra Jaa9 & OnklP, Admiral P etc til en sterkt redusert pris. HER!

IN OUR MAD AND FURIOUS CITY

Denne fredagens Superstars med Joddski og Don Martin på P13 var eklektiske greier, siden Sade var Ukas Superstar, og Martin hadde med seg noen gamle, skrukkete plater. Du hører den når som helst her. En annen ting vi gjorde var å spille britisk musikk fra Nines, Nao, Smoke Boys og D Double E. Det var fordi jeg akkurat har lest boka «In Our Mad and Furious City» av Guy Gunaratne.  Boka tar for seg et par dager i livene til en gjeng ungdommer, og et par av deres foreldre, i en av de mange «Estates»/«Ends» som ligger rundt London som et lettantennelig teppe. En britisk soldat har akkurat blitt drept av en lokal ungdom, og SIAN-aktige grupperinger svarer med opptøyer og marsjer inn mot nabolaget. Det hele er i ferd med å ta fullstendig fyr.

Boka fortelles gjennom fem førstepersoner, som sammen ikke bare maler et bilde av dagens London, men også setter det i historisk perspektiv. Vi møter ei irsk dame som måtte flykte til London på grunn av hennes families delaktighet i IRA og medhørende strid. Sønnen hennes er en innesluttet gutt som drømmer om å bli kjent grime-rapper. Vi møter idrettsgutten Selvon, 0g faren hans Nelson, som var en del av den generasjonen med karibiske innvandrere som kom til London ikke lenge etter andre verdenskrig for å hjelpe til å bygge opp byen. Han endte opp i opptøyer selv, da hans generasjon ble nødt til å sloss mot Teddy Boys, og andre som ikke satte like stor pris på innvandringen fra tidligere britiske kolonier. Selvon selv spiller fotball sammen med nevnte rapper in spe og en pakistansk kid, hvis pappa var den tidligere Imamen i bydelen. Nå er menigheten tatt over av langt mer radikale krefter, og sammen gjør disse karakterene «In Our Mad and Furious City» til et intenst snapshot fra betongen. En britisk «Tante Ulrikkes vei», bare mange hakk mere hissig, og med grime, fotball, religion og britisk kolonimakt som bakteppe. Anbefales tungt!

NORSK SXE

Sist uke oppsummerte jeg tidenes Straight Edge-band, i etterkant av min iTromsø-artikkel om samme tema. I dag svipper vi innom hjemlige trakter. Norsk Straight Edge-kultur kom jeg i kontakt med via Bodø-bandet The Spectacle og Bodø Hardcorefestival sånn litt nærmere midten av 00-tallet. Det er vel neppe noen bombe at en rusfri og vegansk hverdag ikke var noe som sto øverst på agendaen i hiphop-miljøet i Bodø. Faktisk husker jeg at jeg ikke skjønte noen ting da en av skaterne i Bodø, som også var grobunnen for hardcore punk-scena på 90/00-tall, kom inn på Street Wear-sjappa jeg dreiv og skulle bestile «vegetarsko» fra Sheep.

Jo, forresten: siden A-Team og Tommy Tee og gjengen faktisk fronta hiphop som en slags rusfri greie, og godt hjulpet av at det var Ungdom mot narkotika og FMH -Folkeaksjonen mot hasj, som hjalp til med norsk hiphop mest i starten (blant annet sendte Tommy radio på deres frekvens), så hadde vi i Ørnes-crewet en liten periode som straight edgere, fra vi var 12 og et halvt til vi var 13.

The Spectacle spilte en heseblesende, argsint og lite tilgjengelig avart av hardcore/metal/jegvetdafaen, og nekta famøst å være med når jeg skulle ta med Lydverket for å vise fram musikkmiljøet i Bodø. Det var det ikke snakk om at de skulle være med på noe sånn sellout. Morsomt fra miljøet som vel egentlig kan sies å ha fostra Sirkus Eliassen, men The Spectacle og miljøet rundt dem er også bakgrunnen for alt av musikk som kommer fra Bodø i dag. Selve om edgen er glemt hos de fleste, og de har tatt seg jobb i«ordentlige» band.

Se doku om den flotte gjengen bak BHCF her.

 

PURIFIED IN BLOOD

Ja, det er ikke så mange som ikke har “breaka edge” (lol), men for et band! Et av mine råeste norske konsertøyeblikk var da jeg satt i Bylarm-juryen i 2005 (?) og så Purified for første gang, live på fritidsklubben Migrapolis i Stavanger. Straight Edge var noe jeg forbandt med litt puslete, bleike Refused-folk (haha, sorry Bodø Hardcore), og jeg var ikke klar over hva som skulle skje da to tatoverte, muskuløse GALNINGER hoppa opp og frem på hver sin monitor i vintage thrash metal-skjorter og starta en av de mest energiske konsertene jeg har sett. De siste ti årene har de vel vært mest kjent som et metalband, og har vært litt av og på, i stedet for å følge sine lillebrødre i Kvelertak inn i eliteserien. Det som er kjekt (som det heter på siddis) er at de er tilbake og spiller litt shows. Purified fortjener en internasjonal karriere på høyt nivå!

OBS: Sjekk ut spinoff-bandet Frynsete på nervene, det er helt hysterisk rått og morsomt.

 

ONWARD

Først ute, og med Amdam-brødrene i original-lineupen. Signerte, som resten av 90-tallsbandene fra Norge, på tyske Crucial Response Records. 7-tommeren fra 1991 inneholdt scratching (!!!), men denne 12-tommeren fra 1997 er kanskje den som er best å gå tilbake til. Torgny og hans fetter Peter er vel de aller viktigste personene i norsk SXE-kulturs historie.

SPORTSWEAR

Norsk Edge sine største legender, hvil i fred Peter Amdam. Også det bandet som er mest kjent utenfor landegrensene, ofte omtalt som Europas viktigste i sjangeren. Ga ut flere album, også de på Crucial Response, utenom «Building, Dwelling, Thinking», som var produsert og gitt ut av selveste Ray Cappo fra Youth of Today. Hvis du spiller Youth Crew-inspirert HC, så kan det vel egentlig ikke bli noe større enn det? Det blir mye likt i denne subsjangeren for meg, men Sportswear er virkelig blant de bedre, og nevnes alt for sjeldent. Ble seinere til For Pete´s Sake, som nettopp annonserte at de var klar til å gjøre comeback.

TIEBREAK

Disse har jeg ikke hørt mye på før, og det er rett og slett fordi at det er det nesten ingen utenfor SXE-miljøet som har. Igjen ute på Crucial Response, og treffer meg rett i kanutten, da de har et slags 80´s metalcore-preg over seg, 0g referanser som jeg forbinder med NYHC møter Speed Metal a la Whiplash. Det er en steike bra ting, se nå bare å få gjort den samleplata deres tilgjenglig på Spotify.

RECTIFY

Blei seinere til ikke fullt så edge Team Spirit, et band jeg hørte mye på rundt 2001-2. Klassisk Youth Crew-hardcore, og en av hjørnesteinene i norsk edge.

 

Shoutout Fredrik Bakkemo og Bodø Hardcore! Ja, og Christin Malen og Svela som holder edgen kvass!

 

 

 

SAKLIG SØNDAG 7: GUTTA BOYS VIDEO, TAAKE VS. TALIB PÅ SUPERSTARS

Denne uka fikk vi endelig sluppet musikkvideoen til den femte låten ute fra mitt og Salvador Sanchez sitt prosjekt “Glasshuset”, i samarbeid med YLTV. Videoen har vært på gang LENGE, men når du ser den skjønner du hvorfor. Skrullipop, som har regissert og tegna, har bokstavelig talt tegna rundt 1000 bilder i Paint. Det tar tid. Min gode og gamle venn Kyrre Krunk har bistått med manus og resultatet er noe i alle fall jeg synes er den morsomste musikkvideoen i år. Eller på lenge. First things first, for dere som ikke kjenner Skrullipop: ville dere seriøst ikke ha kjøpt en bruktbil av denne mannen?

Hvis du har Avisa Nordland-abbonement kan du lese mere om videoen her, og den var også med her. 

For ikke å snakke om hos YLTV.

Lik og del, som de sier. Og Skrullipop 4 Prez. Om du har lest helt hit er du forresten første person som finner ut at Skrullipop & Di Nådeløse spiller support for oss på Sinus 21.12, når Joddski-sirkuset inntar byen. Sett “Sexterrorist”?

SUPERSTARS: TAAKE OG TALIB!

Ukas Superstars kan du høre i reprise på NRK P13 i kveld fra 2200-0000, eller når du vil her. Laster du ned NRK-appen (gratis) kan du høre oss (gratis) når du vil på den mobil. Kult? kult.

Vi tar selvsagt for oss ukas heite potet, nemlig debatten om Talib Kweli og Taake. For de som har vært på ferie under ei steinrøys i en annen galakse, så avlyste nemlig Talib Kweli konserten sin som skulle finne sted på Rockefeller sist mandag samme formiddag. Dette fordi han oppdaga at Taake skulle spille samme sted ved en senere anledning. Han kalte de et nazi-band, og Rockefeller, samt all fans som var sure pga avlysningen for nazi lovers. Bakgrunnen var at Taake-vokalisten opptrådte med et hakekors malt på brystkassa i Tyskland for ti år siden. Dette har han beklaget i ettertid, men den beklagelsen var noe tynn, og han fortsatte hånet ved å bruke “Untermensch” og “Suck A Muslim.”  I ettertid dukket det også opp et bilde av han der han poserer backstage med profilerte nynazister. Ikke bra.

Var det riktig av Kweli å skuffe fansen sin? Var det galt av Rockefeller, eller rettere sagt Infernofestivalen å booke Taake? Er no platforming veien å gå? Hvor går skillet mellom kunst og kunstner? Kan spillesteder nekte folk å spille på grunn av budskap? Blir vi nazi av å høre på Taake? Og kan de ikke for Guds (no pun, eller jo, litt) skyld ikke bare spille med åpne kort? Taakefyrster, si.

Jeg har lenge etterlyst en debatt rundt ideologiene som mye black metal er tuftet på, først og fremst fordi jeg selv er fan av sjangeren reint musikalsk, og har nok hørt mere på Taake enn Talib de siste ti årene. Men black metal som sjanger har mye grums i seg reint politisk. MYE. Det er vanskelig å vite hvem som har sitt “på det reine” (om man ser bort fra tenkende manns alternativer som fantastiske Enslaved), og hvem som er skap-nazier. Det er også en fryktelig vanskelig knivsegg å balansere, nettopp fordi black metal er basert på satanisme og anti-religion. Da vi begynte å digge sånn musikk, på 80 -og 90-tallet, var hatet mot statskirka en drivende kraft. Kirker ble brent, og “Drep de kristne”-skjorter solgt i merchbutikker.  I 2018 er det å trakke på eller harselere med andres religion en helt annen sak, og kan føre mye faenskap med seg. Men er det greit? Og hvor går grensa mellom å være anti-religion, som Taake er når de snakker om å være anti-islam, og det å være rasist eller nazist? Jeg hadde håpa at Kweli-situasjonen kanskje skulle sette i gang en skikkelig debatt her i Norge. Det virker som om mange ikke har tenkt over hva som har ligget i bånn i sjangeren. Hvordan kan de ikke det? Black metal starta på 80-tallet! Holdningene i musikken har ikke akkurat vært forsøkt skjult. Men som sagt: det er en annen verden nå, enn da. Men faktum er vel at vi siden i hvert fall årtusenskiftet som nasjon har fronta svartmetall som vår fremste musikalske eksportartikkel, i det minste frem til Kyrre fra Bergen og hans generasjon tok over stafettpinnen for noen år siden. Har vi da bare blitt så vant til elefanten i rommet at vi forer den peanøtter og later som ingenting?

Dessverre virker det som debatten er over. Mye på grunn av total uvillighet fra metallsiden til å diskutere dette i annet enn apologetiske vendinger, og for den andre siden å rope NAZISVIN så høyt at det til slutt bare ble brøling, som ingen gadd å forholde seg til. Vi får ta opp tråden igjen neste gang noen gidder å ta et offentlig standpunkt som affekterer nok folk til at det blir en snakkis. I mellomtiden kan du høre oss prate om det på Superstars, og se dokumentaren “Until The Light Takes Us Under”. INGEN NAZISTER I VÅRE GATER!

 

https://www.youtube.com/watch?v=BatEGC1dMxM

SAKLIG SØNDAG 6: WYCLEFS WILLE WERDEN, SKRIVEKURS PÅ ØRNES

Først og fremst, gratulerer til RSP & Thomax med utsolgte hus i både Harstad og Tromsø. Driv er svært, så den er imponerende. Selv tilbringte jeg helga i hjembygda mi, Ørnes, hvor jeg holdt skrivekurs for ungdom og fremførte skoleforestillinga mi “Full sirkel” for lokalbef0lkninga. Ei forestilling som også handler om hvor stigmatisert man kunne være som hiphopper på nettopp Ørnes på 90-tallet, så det var litt spesielt, men jævlig kult. 1000 takk til Meløy Kommune og Joker´n Kommunale Fritidsklubb, stedet hvor jeg selv begynte karrieren min for nærmere 30 enn 20 år siden! Litt flere bilder her fra helt nederst.

Fredag spilte Wyclef Jean for et fullsatt The Edge i Tromsø, og jeg benyttet sjansen til å dykke dypere  i katalogen til den uforutsigbare tusenkunstneren fra Haiti. Den leser du her. Anmeldelsen til iTromsø leser du her. Jeg skjønner hva hun mener, men Wyclef har bakgrunn fra, og har sitt eget soundsystem, og det er vel det han sklir ut i litt inni konserten. Det kan man elske eller hate, men at han gir full valuta for pengene er det ingen tvil om. Skulle likevel tro at han kunne hatt råd til å ta med seg ei enkel kordame når han selger langt over 1000 billetter. For et eksempel på hvor rå Cleff Richard er live, sjekk under her.

JA, publikum er ikke helt ekstatiske kanskje, men dette er Sting-festivalen på Jamaica. Jeg var der selv året før (eller noe sånt), og det er kanskje verdens mest notoriske publikum. Om de ikke liker det du gjør klapper de deg av scena UMIDDELBART. Egentlig pleide de å kaste flasker, men det er ikke like utbredt lenger. Og Wyclef har baller til å ta med seg GITTAREN sin, og kjøre noe heeelt annet. Respekt. Det der hadde ikke mange gjort etter.

Paak. Anderson (som jeg velger å kalle han) slapp den etterlengta “Oxnard” på fredag, som selvsagt er gjort hos Dr. Dre, og kan trygt sies å være høstens mest etterlengta albumslipp. Er det også det beste? Don Martin virker å synes det i alle fall, selv har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i den. I mellomtida kan du høre oss snakke om den, og det nye albumet til min favoritt Z-Ro under fredagens episode av Superstars, som du enten kan høre i reprise i kveld 22-00, eller når som helst på denne linken her.

Her er et par til bilder fra helgas skriveholloj på Ørnes!

SAKLIG SØNDAG 4: ROCKERAP GONE BAD, MID-TERM ELECTIONS, WESTSIDE GUNN

 

ROCK OG RAP, BLIR SAMMEN CRAP

Denne uka har jeg gått igjennom et personlig lite Dantes inferno. Jeg har nemlig lyttet meg igjennom tonnevis med rockerap, altså rappere som enten har samarbeidet med, eller jobba med rockere -og ikke de av det hyggelige slaget. Resultatet er en lett PTSD, og en rockefot som foreløpig har gått i koma. Resultatet av dette kunne du lese i fredagens iTromsø/Feedback -OG HER- det var ikke en lett jobb, altså, så denne gangen har jeg spart dere for Spotify-liste. Ingen trenger å høre alt dette. Et par klarer vi, dog. Disse kom ikke med på lista, men lå rett under, og fortjener ingen videre kommentar.

KORN & NAS.

SWIZZ BEATZ, JA RULE & METALLICA

CYPRESS HILL & MIKE SHINODA

SUPERSTARS

I ukas utgave, Superstars med Joddski & Don Martin #9, på P13, som du alltid kan høre på denne linken, eller i reprise i kveld fra 22 til midnatt, tok vi for oss tung, tung politisk rap i forbindelse med at amerikanerne har mid-term elections til uka. Vi overrasket selv oss selv med president-kunnskapene våre, og spilte president-relaterte favoritter, fra The Honey Drippers sin “Impeach the President” (som handlet om Richard Nixon) til Mike Deans “Grab ´Em By The Pussy”.

Vi kunne jo ikke akkurat gå gjennom amerikanske presidenter og musikk om dem uten å komme inn på Don Martins gamle band Gatas Parlament, og deres Kill Bush-kampanje, som gjorde at Martin selv ble etterlyst av PST. Hør Martins versjon på sendinga, og les om den her, hentet fra Gatas-boka fra noen år tilbake.

Martin er jo ikke snauere enn at han lagde en avskjeds Fuck You-tape til Georger´n, da han gikk av for ti år siden. Sjekk den ut her.

WESTSIDE GUNN OG CONWAY

Neste uke skal vi kun spille ny musikk. Vi tar gjerne i mot tips, for det er jo nesten kul umulig å få med seg alt som kommer. Noe som har gjort at jeg har sovet, og sovet tungt på rapperen Westside Gunn, frem til nå nylig. Det er jo helt krise, jeg vet, men man kan da ikke få med seg alt. Westside Gunn og broren Conway har sakte men sikte bygd seg opp til superstjernestatus, og signa med Eminems Shady Records i fjor.

WG selv høres ganske Ghostface Killah ut, men det har jo funket for andre rappere før, og han har en særegen stemme og en nerve i den som gjør han til den mest interessante gaterapperen fra østkysten i manns minne. Broren Conway, som er lam i halve ansiktet etter å ha blitt skutt i det, er kanskje bedre på punchlines og sånt, men WG er min mann. De rapper utelukkende over skranglete og skitne soulsamples, a la det Ghostface har gjort til sitt varemerke, og rapper stort sett om krim, gateliv, merkeklær og totalt jævla mørker. Det er mye i den sjelfylte gangsterrapen som minner meg om mine favorittrappere The Jacka og J. Stalin fra vestkysten. Tenkende manns G shit, liksom, med Scarface som gudfar.

Du kan si at dette er arvtakerne til nevnte spøkelsesfjes, Raekwon og Mobb Deep. De har også kjørt gamet sitt 100% independent og kompromissløst fram til de signa med Shady, og det er så jævla digg å se noen som ikke firer en tomme på noen ting. Griselda Records, med brødrene og rapperen Benny The Butcher i sentrum, er synonymt med kvalitet.

Shady-signeringen har garantert gitt dem mere økonomisk stabilitet i bunnen til å gjøre som de vil, men det høres ikke på musikken, eller vises på videoene. Det er fortsatt 3000 prosent knallhardt. Westside Gunn slapp “Hitler Wears Hermes 6” nå på fredag, og den er om mulig enda mindre tilgjengelig enn sommerens nær perfekte “Supreme Blientele”. Sjekk også ut “Hitler´s Dead”, ei samling av hans tidligere mixtapes, og debutalbumet “Flygod” fra 2016. Perfekt musikk nå som vinteren, mørket og kulda nærmer seg.

 

Et par videoer: