STOFF PÅ SØNDAG 14: DON MARTIN & PROMOE UTE, STRAIGHT EDGE!

NOEN GANGER VARER HELGA HELT TIL PÅSKE. Vi er på skoleturne oppi fjellheimen i Hedmark, så ting har tatt litt tid. Her er forrige søndags søndag på tirsdag-opplevelse!

Den største saken denne uka var vel at makkerillo Don Martin har gitt ut album! DET må jo feires: Litt lengre ned i posten spinner jeg mere rundt ukas sak i iTromsø (om STRAIGHT EDGE-MUSIKK), som du kan lese her, OG OBS HUSK ukas sending av Superstars med Joddski og Don Martin, som du kan høre  for alltid her!

DON PRO ER PUBLIC ENEMIES!!!!!!

Altså, det at Don Martin og Promoe gir ut album sammen ville vært en sensasjon for bare få år siden. Hallo! Promoe og Looptroop Rockers er noe av det største til å komme fra Norden noensinne, og selv om de ikke selger ut Rockefeller lengre, har de fortsatt å levere kvalitet opp igjennom årene. Også på «Public Enemy». Det er vel ingen bombe at det blir mye politikk når de to rabulistene møtes til dyst, men i motsetning til mange som driver med den slags låter det dynamitt når de gjør det. Beatsarsenalet er forholdsvis oppdatert i forhold til hva man venter seg av rullator-rap som dette, og ikke minst: i disse pre-apokalyptiske dager trengs tung, tung politisk rap mere enn noensinne. Stolt co-programleder her!

VELDIG PARTISK TERNINGKAST FEM!

Ekstra gøyalt er det å se at tabloidene er helt enige med meg, og ikke minst at de vier dem velfortjent plass.

Sjekke Dagsavisen sin femmer her, og enda bedre, selveste Rødahl sin tilsvarende i Dagbladet her.

MY NAME IS…

Først en innrømmelse: da jeg satte sammen lista mi over 12 essensielle utgivelser lagd i nykter tilstand, var det en artist som GLAPP. Rett og slett. Og da mener jeg ikke Ted Nugent, «Painkiller»med Judas Priest, noe av Angus Young, Dee Snider, Angus Young, Henry Rollins eller Lana Del Rey. De var alle med i kabalen, men nådde ikke helt opp. Jeg snakker heller ikke om flere Straight Edge Hardcore-band, for de nevner jeg under her. Jeg mener selvsagt purpurdvergen av Sexistan, Prince, som i følge relativt sikre (GJETT HVEM) kilder ikke rusa seg på noe som helst før etter 1988. Nesten ikke etter heller, men det etterlater egentlig brorparten av hans virkelige klassikere som mulige inkluderinger på listen: både «1999», «Controversy», «Purple Rain», «Parade», «Sign O The Times» og «Lovesexy» hadde alle sklidd rett inn på topp 10. Hjelp, for ei bra rekke han hadde på 80-tallet. For ikke å snakke om alle de andre artistene han jobba med (OBS: Få med deg Rick James og Morris Day-episodene av «Tales From The Tour Bus» på HBO, kjærlighetsymbolet er med begge steder).

https://www.youtube.com/watch?v=QQnaq5IZgzg

Gamlebandet hans, The Revolution, spiller på Sentrum Scene om få uker, og det er allerede få billetter. 

SXE HC-TOPPEN

Mange forbinder Straight Edge med livsstilen og subkulturen som stammer fra Hardcore, nærmere bestemt Minor Threats Ian MacKaye tidlig på 80-tallet. McKaye var selv med på lista mi med hans seinere band Fugazi. I tillegg var Gorilla Biscuits og Inside Out representert. Dette er ei høyst personlig liste over andre Straight Edge- band jeg liker. INGEN REKKEFØLGE, dette er bloggen, ikke tabloidene!

JUDGE

Joda, de er på førsteplass, og er de som var nærmest å komme med på lista. For de som trodde at folk som ikke drakk var puslinger: tenk igjen. «What it Meant: The Complete Discography» oppsummerer «alle» utgivelsene til det voldelige, metalliske bøllebandet fra NYHC, bygd på rester av Youth of Today. Se første delen av dokumentaren om Mike Judge under, og klikk deg videre (obs: han har ikke noe med Mike Judge fra Tales From The Tour Bus, Beavis & Butthead etc å gjøre).

TEEN IDLES/MINOR THREAT/EMBRACE

Alt kom herfra. Ian MacKaye er mannen bak hele straight edge-bevegelsen. Før MT hadde han også gitt ut album med Teen Idles, hvis cover hadde de ikoniske X-hendene.  Bra skive, selv om Minor Threats korte, voldelige utbrudd av primal-hardcore er hakket hvassere. Låter som «Out of Step  – With The World» og selvsagt «Straight Edge» er selve grunnsteinene. Embrace var et resultat av «Revolution Summer» (som egentlig var en «Summer of Love»)  i Washington i 1985, hvor Ian og hans Embrace sammen med folk som Rites of Spring og Dag Nasty skapte emo, på sett og vis (veldig oversimplifisert). Litt i overkant rett frem tekster i ettertid på den kanskje, men knallbra plate det og.

STALAG 13 

Kanskje ikke det mest kjente bandet, men denne Oxnard, California-gruppens «In Control» er et herlig album, melodiøst og flott!

YOUTH OF TODAY

Da den første bølgen var over og glemt, var det Ray Cappo fra YOT, som fikk det til å suse i serken igjen, med sin tradisjonalistiske hardcore, og innføringen av den ennå kopierte «Youth Crew»-stilen med collegejakker, dyre, høye sneakers, Swatch-klokker og Champion-hoods. «Break Down The Walls» er den definitive klassikeren. Cappo står også bak Revelation Records, som ga ut brorparten av det som kom på den tida! Kjøtt var de heller ikke særlig glade i!

EARTH CRISIS

Altså, på 90-tallet kom det en sånn ekstra liten kink inn i straight edge-kulturen blant såkalte hardlinere, der veganisme og dyrevern bikka over i Pro-Life holdninger og mye annet rart. EC var blant disse, men også trendsettere når det kom til metallisk hardcore, med et nesten hiphop´sk tilsnitt. HØR PÅ DET HER DA FOR FAEN.

Neste gang:  3-4 norske edge-band til glede for gamle lesere, britisk bok og PUBLIC ENEMY!

 

 

 

SAKLIG SØNDAG 12: ROCK, ROCK, ROCK: 1978 + 2018

DÆVEN DETTE ER EN LANG POST. MEN: Du har jo fette fri, og å ligge med Mac-en på magen og surfe seg gjennom masse rockestas er en HERLIG måte å tilbringe årets første/største hangover på!!!

Denne uka på Superstars tok vi for oss året 1978, året både jeg og Don Martin ble født. Lengre ned hyller jeg litt av den beste rocken som kom ut da. På sendinga, som du hører i reprise i kveld klokka 2200, eller her bestandig, er full av artister som ble født samme år som Martin og meg, og soul, funk og disco fra samme år.

Men først:

ÅRETS ROCK ROCK ROCK 2018

Jeg har holdt meg til utenlandske plater her, norske kommer sikkert seinere. Dette er et lite utvalg metallplater som har fulgt meg mer eller mindre dette året. Som metallentusiast er jeg nærmere konsument enn synser, men jeg vet djevelsk (høhø) godt hva jeg liker. Det er sånt som dette. Jeg har på ingen måte fullstendig oversikt over alt som rører på seg -og et par av disse oppdaga jeg ikke før årslistene begynte å komme. DET GJØR DE IKKE MINDRE KULE!

12. ZEAL & ARDOR «Stranger Fruit»

Visst faen er det en gimmick, men den holder seg bra! Knall gig på Pstereo i sommer og.

11. HERE LIES MAN «You Will Know Nothing»

GØY! Eh, jammete afrobeat-inspirert psychrock med skumle undertoner, kan det være en slags label? Sabbath på syretripp med Fela Kuti og Cream? Vet ikke, men det er herlige saker.

10. IVAR BJØRNSON & EINAR SELVIK «Hugsjá»

Ikke metall, men vikingegroove-sideprosjektet til Enslaved-gitaristen er faen så jævlig deilig.

9. UNCLE ACID & THE DEADBEATS «Wasteland»

Vi har vent oss til Norgesvennene, men jaggu leverer de varene igjen.

8. CLUTCH «Book Of Bad Descicions»

Når skal egentlig Clutch gi ut ei dårlig plate? Kan de komme til Rockefeller snart?

7. IMPERIAL TRIUMPHANT «Vile Luxury»

Usikker på om det kanskje egentlig bare er masete, men denne blandingen av jazz og ekstrem metall er så original og morsom at jeg i det minste anbefaler alle å la den spinne en runde eller to.

https://www.youtube.com/watch?v=Kmx9TS9VSBg

6. VOIVOD «The Wake»

Noen band blir bare bedre med årene, Voivod er et av disse. Jeg falt pladask for den uortodokse gjengen da jeg som liten gutt ble bitt av thrash-basillen (ca rundt bildet øverst i saken). Voivod ble plassert i denne boksen, men de har vel egentlig aldri spilt thrash. Nærmest kom de kanskje på den tekniske klassikeren «Killing Technology». Jeg er fristet til å kalle de thrashens Nomeansno, for likhet med sine canadiske landsmenn har de laget sin egen sjanger. Hardcore og punk har alltid vært en del av det store bildet, sammen med en god dose skitten og underfundig prog. Deres største crossover-hit er også en cover av Pink Floyd. Da gitarist Piggy døde for noen år siden trodde man ikke de skulle kunne fortsette. På samme måte som Jane´s Addiction, Led Zeppelin eller Life But How To Live It var Voivod et band som var skapt av musikere som alle var helt særegne. Og Spesielt Piggy. «The Wake» tar et steg litt av gårde fra Sonic Youth-lallingen (positivt ment) forrige gang, og legger til litt litt, tja, funky spillopper som høres ut som et voksent Primus, eller litt Gang of Four? Og DET er mye kulere enn du skulle tro. Postpunk, prog, poppete toner: alt man kan ønske seg!

5. WINDHAND «Eternal Return»

 Dette her, dette er skikkelig hipstermetall. Indierock og Sonic Youth-tendenser blandet med black metal er det nye store i USA, såkalt «treehugger»-black metal. Windhand er vel i utgangspunktet et doomband (jeg kjenner de ikke så godt), men på deres fjerde album beveger de seg langt inn i en slags grunga indieverden. Ser helt feil ut på papiret, som smør i ørene. Produsert av Jack Endino, kjent fra blant annet Nirvanas herlige debut «Bleach». Hei, du bloggemann som gjorde meg oppmerksom på dette bandet, jeg skylder deg en hasj. En skikkelig stor hasj. I USA, så klart, der det er lov. Og beklager på forhånd om jeg har misforstått noe.

4. BEHEMOTH «I Loved You At Your Darkest»

Polske Behemoth er noe for seg selv. Hvor høyt opp går det an å dra ekstremmetall? Sånn uten å måtte droppe ekstrem-prefikset?  Så langt. Kanskje ikke like gjennomført gåsehud som «The Satanist», men det betyr ingenting. Konseptuelt, mørkt som faen, og i en egen liga. Spiller på Rockefeller i Januar, sammen med hipsterne Wolves in the Throne Room og svenske At The Gates.

3. HIGH ON FIRE «Electric Messiah», SLEEP «The Sciences»

 Matt Pike er en maskin. Ikke bare slapp han comebackalbumet til stonerlegendene i Sleep, rett etter slo han oss i hodet med det åttende studioalbumet til primaltrioen High On Fire. Et av deres beste album, og et must for fans av klassisk metal og hardrock. High On Fire er et superpotent brygg basert på Motörhead, Black Sabbath, Venom, Sodom, tidlig Slayer, litt Clutch og et par heftige doser sludge og doom. Alltid kvalitet, og om du får sjansen til å se de live, ikke nøl! Produsert av Converges Kurt Ballou, noe som kan se ut som et litt merkelig valg, men det funker fjell! Sleep på sin side: 15 år siden «Dopesmoker», 10 år til siden «Holy Mountain», begge klassiske stonerskiver. Selv om Pike visstnok er på vannvogna har det ikke gjort noe med følelsen av å bli nedrent av et helt kobbel med rusa elefanter i sakte film.

 

2. YOB «Our Raw Heart»

Når det kommer til doomete sludge som er tyngre enn hele Boo Yaa-T.R.I.B.E. etter julemiddagen, kan du ikke gjøre det bedre enn Yob. Vokalist Mike Scheidt gikk gjennom en nær døden-opplevelse med en skummel sykdom, og kom ut på andre siden med sitt mest inderlige, suggerende og blytunge album til nå. Oregon-gjengen er synonymt med seig, seig, seig kvalitet.

1. NECROS CHRISTOS «Domedon Doxomedon»                                                                                        Å, som jeg krysser fingrene for at ikke disse gutta her har noe nazisympatier. De er nemlig verdens tøffeste metallband. Jeg har hørt på «Nine Graves», det forrige albumet til Berlin-gjengen, til jeg kunne den utenat, og ventet forgjeves på nytt album i fire år. Dette skal visstnok være deres siste utgivelse, flaks da at det er 112 minutter med messende, repetitiv og mørk, mørk, mørk ondskap.

 

1978:

 

Denne uka på Superstars feira vi som sagt 40-årsjublieumene til oss selv, og andre artister som ble født i 1978. Vi gikk også inn i litt reggae, disco og soul/funk som kom ut i det herrens året. Men jammen var det ikke et herlig år for god, gammeldags rock!

 Hvis vi begynner på den tradisjonelle delen av skalaen:

VAN HALEN «Van Halen»

Debutplata til Los Angeles-bandet er bindeleddet mellom Aerosmith og hårrocken som tok over noen år seinere, og er et av de mest livsglade rockealbumene noensinne. Både David Lee Roth og gitaren til Eddie Van Halen høres ut som de holder på å le seg i hjel!

 


RAINBOW «Long Live Rock´n´Roll»

Da Ritchie Blackmore stakk av fra Deep Purple, og hentet inn den tidlige Elf-sangeren Ronnie James Dio for å starte Rainbow, kom det er par klassiske album på rappen. «Rising» er kanskje aller sterkest, men denne, den siste med Dio før han skulle gi Black Sabbath et helt nytt liv, er også knallsterkt! «Lady Of The Lake» etterfulgt av tittelsporet, hallo for ei åpning. 

RUSH «Hemispheres»

 Det minst kule bandet å like om du skulle ha noen som helst form for kred da jeg vokste opp var Rush. Heldigvis hadde jeg en storebror som visste bedre. Da deres sjette album «Hemispheres» kom i 1978 var det alt som punkerne syntes var galt med rocken. Pompøst, selvhøytidelig og kvasi-intellektuelt. Men denne perioden mellom deres første virkelige prog-epos «2112» og den mer poppete og synthbaserte 80-tallsutgaven av bandet er kanskje deres beste.

ROSE TATTOO «Rose Tattoo»

Bøllerock med store bokstaver hele veien. Rose Tattoo tok AC/DC-formelen (inkludert produsentene deres), kokte kraft på den og gjorde den farlig. Angry Anderson og gjengen ser virkelig ut som feil jævla jævler å jævles med, og med låter som «Rock´n´Roll Outlaw» og «Nice Boys» satte de standarden for tatovert bikerrock fra helvete.

https://www.youtube.com/watch?v=89pvPNjogaA

JUDAS PRIEST «Stained Class», «Killing Machine».

De to albumene som kom rett før var kanskje mer monumentale når det kom til å etablere Judas Priest som de ultimate forløperne til NWOBHM, og de to-tre som kom etterpå vil for alltid være selve symbolet på HEAVY METAL, men 1978 var et jævla bra år for Halford og hans våpendragere. «Hell Bent For Leather», og deres fantastiske versjon av Spooky Tooths «Better By You, Better Than Me», for eksempel. Og «Exciter», herre jemini. Velge ett album? «Stained Class».

 

«POSTPUNK»

 Hvis man regner britisk punk som starten på punken, så varte punken i circa fire uker, etter et par klassikere fra The Damned, The Clash, The Buzzcocks og Sex Pistols. Det var imidlertid umiddelbart etter denne første bølgen at den virkelig interessante musikken oppsto, og vi fikk det de kalte postpunk, som seinere splitta seg inn i oi, hardcore, goth og så videre.

SHAM 69 «Tell Us the Truth»

Så, punk i England var en relativ hipstergreie, helt til Jimmy Pursey og gjengen hans entra bransjen med hele arbeiderklassens bøllefraksjon i ryggen. «Borstal Breakout», «They Got A Fight» og  «Hey Little Rich Boy» er perfekt musikk å demontere borgerskapet til, noe som også førte til at Sham 69-konserter var noe man gikk til på helt eget ansvar.

DEVO: «Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!»

40 år senere er det ennå ingen som har tangert galskapen på denne, en av de mest unike debutplatene i historien.

SIOUXSIE & THE BANSHEES «The Scream»

Mitt store idol Siouxsie debuterte også i året jeg ble født, med et illsint, besk og mørkesvart album som sparker deg rett i solar plexus. Seinere skulle de disharmoniske ariene hennes ta mer sofistikerte former, men her er det ennå punk i en eller annen variant. Hun slapp også den karrieredefinerende kurvballen «Hong Kong Garden», en start på en perlerad av singler vi ikke har sett maken til hverken før eller seinere.

X-RAY SPEX  «Germfree Adolescents»

På den motsatte siden av spekteret fra Siouxsie sto gladjenta Poly Styrene, og 15 år gamle Lora Logic, som akkurat hadde lært seg å «mestre» djevelens instrument, saksofonen. Deres mest ikoniske låt «Oh Bondage, Up Yours» er egentlig ikke med på plata, men kan telles med, siden de kun fullførte dette albumet og et par singler, og de kommer i en pakke nå. For noen sjukt herlig, irriterende fengende låter, alle som en.

PATTI SMITH GROUP «Easter»

Ah, det var mye fint som rørte seg i området rundt såkalt punk i 1978, shoutout til Public Image Ltd, The Stranglers, The Adverts, Talking Heads og Buzzcocks. Punkegudmora Smith, derimot, var klar for sitt kommersielle gjennombrudd, godt hjelpet av Bruce Springsteen-låta «Because The Night». MEN ER DET PUNK!? Neida.

 

DOBLE LIVE ALBUM!

 

Ingenting er mer 1978 enn dualiteten mellom punken, hvis foretrukne format i stor grad var 7-tommeren, og «dinosaurene», som trivdes best jo flere 12-tommersider de hadde å boltre seg på. Alt var ikke progg av den grunn. Her er tre klassiske doble livealbum, fra livealbumenes definitive gullalder!

TED NUGENT «Double Live Gonzo»

Vanskelig å se for seg hvor stor Nugent var på 70-tallet, hvis du bare kjenner han som riflefektende NRA-supporter og jaktentusiast. Denne plata presenterer The Nuge i all sin prakt. Når fyrverkeriet går av mot slutten av «Cat Scratch Fever» er ikke et øye tørt.

THIN LIZZY «Live & Dangerous»

 Tidenes livealbum? «Any girls got a little irish in them?».

BLUE OYSTER CULT «Some Enchanted Evening»

Det andre (doble) livealbumet til dette kriminelt undervurderte 70-tallsbandet er deres mestselgende plate. Siden forrige livealbum hadde de kommet med kjenningsmelodiene sine, «Godzilla» og «Don´t Fear Thr Reaper», men på dette tidspunktet hadde BöC en såpass saftig katalog at det er litt merkelig så at de så seg nødt til å ta med MC5 og The Animals-coverlåter for å fylle opp: den viser likevel hvor strålende østerskulten var i sine glansdager

SAKLIG SØNDAG 6: WYCLEFS WILLE WERDEN, SKRIVEKURS PÅ ØRNES

Først og fremst, gratulerer til RSP & Thomax med utsolgte hus i både Harstad og Tromsø. Driv er svært, så den er imponerende. Selv tilbringte jeg helga i hjembygda mi, Ørnes, hvor jeg holdt skrivekurs for ungdom og fremførte skoleforestillinga mi “Full sirkel” for lokalbef0lkninga. Ei forestilling som også handler om hvor stigmatisert man kunne være som hiphopper på nettopp Ørnes på 90-tallet, så det var litt spesielt, men jævlig kult. 1000 takk til Meløy Kommune og Joker´n Kommunale Fritidsklubb, stedet hvor jeg selv begynte karrieren min for nærmere 30 enn 20 år siden! Litt flere bilder her fra helt nederst.

Fredag spilte Wyclef Jean for et fullsatt The Edge i Tromsø, og jeg benyttet sjansen til å dykke dypere  i katalogen til den uforutsigbare tusenkunstneren fra Haiti. Den leser du her. Anmeldelsen til iTromsø leser du her. Jeg skjønner hva hun mener, men Wyclef har bakgrunn fra, og har sitt eget soundsystem, og det er vel det han sklir ut i litt inni konserten. Det kan man elske eller hate, men at han gir full valuta for pengene er det ingen tvil om. Skulle likevel tro at han kunne hatt råd til å ta med seg ei enkel kordame når han selger langt over 1000 billetter. For et eksempel på hvor rå Cleff Richard er live, sjekk under her.

JA, publikum er ikke helt ekstatiske kanskje, men dette er Sting-festivalen på Jamaica. Jeg var der selv året før (eller noe sånt), og det er kanskje verdens mest notoriske publikum. Om de ikke liker det du gjør klapper de deg av scena UMIDDELBART. Egentlig pleide de å kaste flasker, men det er ikke like utbredt lenger. Og Wyclef har baller til å ta med seg GITTAREN sin, og kjøre noe heeelt annet. Respekt. Det der hadde ikke mange gjort etter.

Paak. Anderson (som jeg velger å kalle han) slapp den etterlengta “Oxnard” på fredag, som selvsagt er gjort hos Dr. Dre, og kan trygt sies å være høstens mest etterlengta albumslipp. Er det også det beste? Don Martin virker å synes det i alle fall, selv har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i den. I mellomtida kan du høre oss snakke om den, og det nye albumet til min favoritt Z-Ro under fredagens episode av Superstars, som du enten kan høre i reprise i kveld 22-00, eller når som helst på denne linken her.

Her er et par til bilder fra helgas skriveholloj på Ørnes!

SAKLIG SØNDAG 4: ROCKERAP GONE BAD, MID-TERM ELECTIONS, WESTSIDE GUNN

 

ROCK OG RAP, BLIR SAMMEN CRAP

Denne uka har jeg gått igjennom et personlig lite Dantes inferno. Jeg har nemlig lyttet meg igjennom tonnevis med rockerap, altså rappere som enten har samarbeidet med, eller jobba med rockere -og ikke de av det hyggelige slaget. Resultatet er en lett PTSD, og en rockefot som foreløpig har gått i koma. Resultatet av dette kunne du lese i fredagens iTromsø/Feedback -OG HER- det var ikke en lett jobb, altså, så denne gangen har jeg spart dere for Spotify-liste. Ingen trenger å høre alt dette. Et par klarer vi, dog. Disse kom ikke med på lista, men lå rett under, og fortjener ingen videre kommentar.

KORN & NAS.

SWIZZ BEATZ, JA RULE & METALLICA

CYPRESS HILL & MIKE SHINODA

SUPERSTARS

I ukas utgave, Superstars med Joddski & Don Martin #9, på P13, som du alltid kan høre på denne linken, eller i reprise i kveld fra 22 til midnatt, tok vi for oss tung, tung politisk rap i forbindelse med at amerikanerne har mid-term elections til uka. Vi overrasket selv oss selv med president-kunnskapene våre, og spilte president-relaterte favoritter, fra The Honey Drippers sin “Impeach the President” (som handlet om Richard Nixon) til Mike Deans “Grab ´Em By The Pussy”.

Vi kunne jo ikke akkurat gå gjennom amerikanske presidenter og musikk om dem uten å komme inn på Don Martins gamle band Gatas Parlament, og deres Kill Bush-kampanje, som gjorde at Martin selv ble etterlyst av PST. Hør Martins versjon på sendinga, og les om den her, hentet fra Gatas-boka fra noen år tilbake.

Martin er jo ikke snauere enn at han lagde en avskjeds Fuck You-tape til Georger´n, da han gikk av for ti år siden. Sjekk den ut her.

WESTSIDE GUNN OG CONWAY

Neste uke skal vi kun spille ny musikk. Vi tar gjerne i mot tips, for det er jo nesten kul umulig å få med seg alt som kommer. Noe som har gjort at jeg har sovet, og sovet tungt på rapperen Westside Gunn, frem til nå nylig. Det er jo helt krise, jeg vet, men man kan da ikke få med seg alt. Westside Gunn og broren Conway har sakte men sikte bygd seg opp til superstjernestatus, og signa med Eminems Shady Records i fjor.

WG selv høres ganske Ghostface Killah ut, men det har jo funket for andre rappere før, og han har en særegen stemme og en nerve i den som gjør han til den mest interessante gaterapperen fra østkysten i manns minne. Broren Conway, som er lam i halve ansiktet etter å ha blitt skutt i det, er kanskje bedre på punchlines og sånt, men WG er min mann. De rapper utelukkende over skranglete og skitne soulsamples, a la det Ghostface har gjort til sitt varemerke, og rapper stort sett om krim, gateliv, merkeklær og totalt jævla mørker. Det er mye i den sjelfylte gangsterrapen som minner meg om mine favorittrappere The Jacka og J. Stalin fra vestkysten. Tenkende manns G shit, liksom, med Scarface som gudfar.

Du kan si at dette er arvtakerne til nevnte spøkelsesfjes, Raekwon og Mobb Deep. De har også kjørt gamet sitt 100% independent og kompromissløst fram til de signa med Shady, og det er så jævla digg å se noen som ikke firer en tomme på noen ting. Griselda Records, med brødrene og rapperen Benny The Butcher i sentrum, er synonymt med kvalitet.

Shady-signeringen har garantert gitt dem mere økonomisk stabilitet i bunnen til å gjøre som de vil, men det høres ikke på musikken, eller vises på videoene. Det er fortsatt 3000 prosent knallhardt. Westside Gunn slapp “Hitler Wears Hermes 6” nå på fredag, og den er om mulig enda mindre tilgjengelig enn sommerens nær perfekte “Supreme Blientele”. Sjekk også ut “Hitler´s Dead”, ei samling av hans tidligere mixtapes, og debutalbumet “Flygod” fra 2016. Perfekt musikk nå som vinteren, mørket og kulda nærmer seg.

 

Et par videoer: