STOFF PÅ SØNDAG 16: «Mañana», Ukas Superstar, Behemoth, Ruben

Jeg skal virkelig skjerpe meg, og prøve å få ut de her PÅ FETTE SØNDAG. Men det er vanskelig når ukene går i ett som de gjør nå. Bare vent, vi har flere nyheter rett rundt hjørnet. Forrige uke: andre runde med ungdommer oppe i Hedmark, og siste på en liten måned. Det ser sånn her ut, når jeg og Jan Steigen cruiser rundt på forlatte landeveier, og har skrivekurs og konsertforestillinger for ungdomstrinnet.

 

RUBEN RIP

Torsdag tømte vi ut litt øl for P3s kredmesige flaggskip og hjørnestein, Ruben, på Blå. Stjernefotograf var selvsagt til stede og knipset et par blinkskudd. Ruben har vært den siste bastionen til kvalitativ musikkjournalistikk på ungdomskanalen (hvis man ser bort fra NATIONAL RAP SHOW -som vi håper ALDRI blir tatt av), og man har alltid kunne oppdage ny musikk hos han. Intet unntak her, både Jezebel, Company Inc. og Pom Poko var knall, men siddisene i Urbanoia slo meg tyngst av alle. Knalltøff punk, og en vokalist men en attityd av de sjeldne.. bad ass!

 

På Superstars denne uka hadde blant annet Martin sett Killer Mike sin nye Netflix-serie «Trigger Warning». Den kommer vi også tilbake til neste uke. Har du ikke sett den, gjør det for guds skyld.

Ukas Superstar var Kool G Rap. Han var også med i boka mi Full sirkel, og her har jeg ei spilleliste dedikert til mannen! 

Som tidligere lovet har jeg nå også laget en egen spilleliste, med alle artistene vi har hatt frem til nå: og for en herlig bukett av artister det er. Fra 70-talls roots reggae med Linval Thompson, til tungtvekterbars fra Freddie Foxxx: HER ER LISTA, den oppdaterer jeg etter hvert som vi legger til nye, så det er bare å følge den!!

Mañana

Tidligere på dagen slapp jeg siste smakebit fra «Glasshuset», «Mañana» med El Axel og Salvador Sanchez. For de som ikke har fått den med seg. hør den her.

Er vel ikke til å legge skjul på at den her er noe jeg er inni helvete stolt av: EL AXEL!!!! SALVA PÅ NORSK!!!! Orker ikke prate så mye om den her, det blir det nok av når plata kommer 15. mars (mer om dette til uka)!

PRESSESKRIVET kan du lese her hos Avisa Nordland, eller les om den på Disharmoni.   Selv 730 likte den!

666 PÅ ROCKEFELLER! (Foto: Stjernefotograf)

 

Søndag var jeg på metalbonanza på Rockefeller. Utsolgt. Og inn i helvetes (no pun!) bra. Først ut var

WOLVES IN THE THRONE ROOM (USA! USA!) 

Deres nydelig introverte variant av svartmetall innbyr ikke til voldelige moshpits og wall of death, men jeg er jævla glad i yankeene, og deres 3 (haha) låter satt som et skudd (alle fra siste plata tror jeg), en perfekt start på kvelden.

AT THE GATES (S) derimot….

Gøteborgerne regnes ofte som gudfedrene til det svenske melodiske death metal-soundet som band som In Flames gjorde til en eksportvare å regne med, men ærlig talt, er ikke det bare god, gammeldags thrash metal (på litt for mye Møllers Tran, kanskje)??? Hva er egentlig den store forskjellen? Deres debutplate «Slaughter of the Soul» er en milepæl, om du kaller det thrash eller death, og etter at medlemmene hadde vært hvert til sitt i band som The Haunted og Skitsystem i godt over ti år, var det store forventninger knyttet til comebacket. Ingen fare! De har virkelig ikke funnet opp kruttet på nytt, men de leverer bunnsolid thrash som passer perfekt til å svinge seidler og brøle med til av full hals. Det perfekte festivalbandet, det er fest fra start til slutt, og vokalist Tomas Lindberg jobber virkelig for pengene. For en frontfigur. Dødsbra oppvarming til fuckings RAGNAROKK.

Fordi om BEHEMOTH (PL) er det stort sett en ting å si:

Snakker om perfekt konsert. Behemoth, med den polske realitystjerna og folkehelten Nergal i front, er kanskje det råeste jeg har sett på årevis. Deres høypotente death metal-infiserte svartmetall er også psykotisk bra egnet for konsertsettinga, og de balanserer mellom folkelig apell (i den grad et svartmetallband kan ha det), gjennomarbeida produksjon og kredibel rock, med et aldri så lite element av fare og galskap. Satt i et skikkelig østtysk system. For det er ikke en tone, ikke et ord, ikke en bevegelse som er overlatt til tilfeldighetene. Dette hadde jeg forventa, fordi Behemoth med de to siste platene (eller med alle egentlig), virkelig har levert en så inni granskauen gjennomført pakke, ikke bare musikalsk, men videoene, grafikken, tekstene -alt, at noe annet ville vært rart. Men jeg hadde vært fornøyd med langt mindre, KUUUUUURWA så bra det var. Det er nesten så jeg vil reise for å se dem en gang til.

Elohim! – I shall not forgive!
Adonai! – I shall not forgive!
Living God! – I shall not the forgive!
Jesus Christ! – I forgive thee not!

 

 

 

STOFF PÅ SØNDAG 15: KRITISK BRITISK, NORSK EDGE.

Denne uka har jeg tilbrakt på veien, i indre og ytre Hedmark sammen med min høyre hånd, venstre arm og midterste fot, Jan Steigen. Vi har kjørt rundt fra ungdomsskole til ungdomsskole og spredt det glade budskap: gjort rap/skrivekurs og forestillinga vår,«Full sirkel», som forteller norsk hiphop-historie med utgangspunkt i…. oss selv, og boka mi! Vi er allerede tilbake opp dit nå om en times tid, så disse to ukene får jeg føle på kroppen hvordan vanlige folk har det. Opp før det blir lyst på morran, middagslur og i seng før midnatt. Rinse, lather, repeat. Aye aye aye, jeg skjønner dere nå! For et slit! Men så gøy det er å underholde kidsa når du ser at de skjønner litt, at du kanskje kan tenne en liten gnist!

Og forresten, når vi snakker om boka mi og fysiske formater. Det er fette salg på Knirckeshopen i Januar, dermed kan du kjøpe både vinylboksen min og andre artikler fra Jaa9 & OnklP, Admiral P etc til en sterkt redusert pris. HER!

IN OUR MAD AND FURIOUS CITY

Denne fredagens Superstars med Joddski og Don Martin på P13 var eklektiske greier, siden Sade var Ukas Superstar, og Martin hadde med seg noen gamle, skrukkete plater. Du hører den når som helst her. En annen ting vi gjorde var å spille britisk musikk fra Nines, Nao, Smoke Boys og D Double E. Det var fordi jeg akkurat har lest boka «In Our Mad and Furious City» av Guy Gunaratne.  Boka tar for seg et par dager i livene til en gjeng ungdommer, og et par av deres foreldre, i en av de mange «Estates»/«Ends» som ligger rundt London som et lettantennelig teppe. En britisk soldat har akkurat blitt drept av en lokal ungdom, og SIAN-aktige grupperinger svarer med opptøyer og marsjer inn mot nabolaget. Det hele er i ferd med å ta fullstendig fyr.

Boka fortelles gjennom fem førstepersoner, som sammen ikke bare maler et bilde av dagens London, men også setter det i historisk perspektiv. Vi møter ei irsk dame som måtte flykte til London på grunn av hennes families delaktighet i IRA og medhørende strid. Sønnen hennes er en innesluttet gutt som drømmer om å bli kjent grime-rapper. Vi møter idrettsgutten Selvon, 0g faren hans Nelson, som var en del av den generasjonen med karibiske innvandrere som kom til London ikke lenge etter andre verdenskrig for å hjelpe til å bygge opp byen. Han endte opp i opptøyer selv, da hans generasjon ble nødt til å sloss mot Teddy Boys, og andre som ikke satte like stor pris på innvandringen fra tidligere britiske kolonier. Selvon selv spiller fotball sammen med nevnte rapper in spe og en pakistansk kid, hvis pappa var den tidligere Imamen i bydelen. Nå er menigheten tatt over av langt mer radikale krefter, og sammen gjør disse karakterene «In Our Mad and Furious City» til et intenst snapshot fra betongen. En britisk «Tante Ulrikkes vei», bare mange hakk mere hissig, og med grime, fotball, religion og britisk kolonimakt som bakteppe. Anbefales tungt!

NORSK SXE

Sist uke oppsummerte jeg tidenes Straight Edge-band, i etterkant av min iTromsø-artikkel om samme tema. I dag svipper vi innom hjemlige trakter. Norsk Straight Edge-kultur kom jeg i kontakt med via Bodø-bandet The Spectacle og Bodø Hardcorefestival sånn litt nærmere midten av 00-tallet. Det er vel neppe noen bombe at en rusfri og vegansk hverdag ikke var noe som sto øverst på agendaen i hiphop-miljøet i Bodø. Faktisk husker jeg at jeg ikke skjønte noen ting da en av skaterne i Bodø, som også var grobunnen for hardcore punk-scena på 90/00-tall, kom inn på Street Wear-sjappa jeg dreiv og skulle bestile «vegetarsko» fra Sheep.

Jo, forresten: siden A-Team og Tommy Tee og gjengen faktisk fronta hiphop som en slags rusfri greie, og godt hjulpet av at det var Ungdom mot narkotika og FMH -Folkeaksjonen mot hasj, som hjalp til med norsk hiphop mest i starten (blant annet sendte Tommy radio på deres frekvens), så hadde vi i Ørnes-crewet en liten periode som straight edgere, fra vi var 12 og et halvt til vi var 13.

The Spectacle spilte en heseblesende, argsint og lite tilgjengelig avart av hardcore/metal/jegvetdafaen, og nekta famøst å være med når jeg skulle ta med Lydverket for å vise fram musikkmiljøet i Bodø. Det var det ikke snakk om at de skulle være med på noe sånn sellout. Morsomt fra miljøet som vel egentlig kan sies å ha fostra Sirkus Eliassen, men The Spectacle og miljøet rundt dem er også bakgrunnen for alt av musikk som kommer fra Bodø i dag. Selve om edgen er glemt hos de fleste, og de har tatt seg jobb i«ordentlige» band.

Se doku om den flotte gjengen bak BHCF her.

 

PURIFIED IN BLOOD

Ja, det er ikke så mange som ikke har “breaka edge” (lol), men for et band! Et av mine råeste norske konsertøyeblikk var da jeg satt i Bylarm-juryen i 2005 (?) og så Purified for første gang, live på fritidsklubben Migrapolis i Stavanger. Straight Edge var noe jeg forbandt med litt puslete, bleike Refused-folk (haha, sorry Bodø Hardcore), og jeg var ikke klar over hva som skulle skje da to tatoverte, muskuløse GALNINGER hoppa opp og frem på hver sin monitor i vintage thrash metal-skjorter og starta en av de mest energiske konsertene jeg har sett. De siste ti årene har de vel vært mest kjent som et metalband, og har vært litt av og på, i stedet for å følge sine lillebrødre i Kvelertak inn i eliteserien. Det som er kjekt (som det heter på siddis) er at de er tilbake og spiller litt shows. Purified fortjener en internasjonal karriere på høyt nivå!

OBS: Sjekk ut spinoff-bandet Frynsete på nervene, det er helt hysterisk rått og morsomt.

 

ONWARD

Først ute, og med Amdam-brødrene i original-lineupen. Signerte, som resten av 90-tallsbandene fra Norge, på tyske Crucial Response Records. 7-tommeren fra 1991 inneholdt scratching (!!!), men denne 12-tommeren fra 1997 er kanskje den som er best å gå tilbake til. Torgny og hans fetter Peter er vel de aller viktigste personene i norsk SXE-kulturs historie.

SPORTSWEAR

Norsk Edge sine største legender, hvil i fred Peter Amdam. Også det bandet som er mest kjent utenfor landegrensene, ofte omtalt som Europas viktigste i sjangeren. Ga ut flere album, også de på Crucial Response, utenom «Building, Dwelling, Thinking», som var produsert og gitt ut av selveste Ray Cappo fra Youth of Today. Hvis du spiller Youth Crew-inspirert HC, så kan det vel egentlig ikke bli noe større enn det? Det blir mye likt i denne subsjangeren for meg, men Sportswear er virkelig blant de bedre, og nevnes alt for sjeldent. Ble seinere til For Pete´s Sake, som nettopp annonserte at de var klar til å gjøre comeback.

TIEBREAK

Disse har jeg ikke hørt mye på før, og det er rett og slett fordi at det er det nesten ingen utenfor SXE-miljøet som har. Igjen ute på Crucial Response, og treffer meg rett i kanutten, da de har et slags 80´s metalcore-preg over seg, 0g referanser som jeg forbinder med NYHC møter Speed Metal a la Whiplash. Det er en steike bra ting, se nå bare å få gjort den samleplata deres tilgjenglig på Spotify.

RECTIFY

Blei seinere til ikke fullt så edge Team Spirit, et band jeg hørte mye på rundt 2001-2. Klassisk Youth Crew-hardcore, og en av hjørnesteinene i norsk edge.

 

Shoutout Fredrik Bakkemo og Bodø Hardcore! Ja, og Christin Malen og Svela som holder edgen kvass!