Jeg skal virkelig skjerpe meg, og prøve å få ut de her PÅ FETTE SØNDAG. Men det er vanskelig når ukene går i ett som de gjør nå. Bare vent, vi har flere nyheter rett rundt hjørnet. Forrige uke: andre runde med ungdommer oppe i Hedmark, og siste på en liten måned. Det ser sånn her ut, når jeg og Jan Steigen cruiser rundt på forlatte landeveier, og har skrivekurs og konsertforestillinger for ungdomstrinnet.
RUBEN RIP
Torsdag tømte vi ut litt øl for P3s kredmesige flaggskip og hjørnestein, Ruben, på Blå. Stjernefotograf var selvsagt til stede og knipset et par blinkskudd. Ruben har vært den siste bastionen til kvalitativ musikkjournalistikk på ungdomskanalen (hvis man ser bort fra NATIONAL RAP SHOW -som vi håper ALDRI blir tatt av), og man har alltid kunne oppdage ny musikk hos han. Intet unntak her, både Jezebel, Company Inc. og Pom Poko var knall, men siddisene i Urbanoia slo meg tyngst av alle. Knalltøff punk, og en vokalist men en attityd av de sjeldne.. bad ass!
På Superstars denne uka hadde blant annet Martin sett Killer Mike sin nye Netflix-serie «Trigger Warning». Den kommer vi også tilbake til neste uke. Har du ikke sett den, gjør det for guds skyld.
Som tidligere lovet har jeg nå også laget en egen spilleliste, med alle artistene vi har hatt frem til nå: og for en herlig bukett av artister det er. Fra 70-talls roots reggae med Linval Thompson, til tungtvekterbars fra Freddie Foxxx: HER ER LISTA, den oppdaterer jeg etter hvert som vi legger til nye, så det er bare å følge den!!
Mañana
Tidligere på dagen slapp jeg siste smakebit fra «Glasshuset», «Mañana» med El Axel og Salvador Sanchez. For de som ikke har fått den med seg. hør den her.
Er vel ikke til å legge skjul på at den her er noe jeg er inni helvete stolt av: EL AXEL!!!! SALVA PÅ NORSK!!!! Orker ikke prate så mye om den her, det blir det nok av når plata kommer 15. mars (mer om dette til uka)!
Søndag var jeg på metalbonanza på Rockefeller. Utsolgt. Og inn i helvetes (no pun!) bra. Først ut var
WOLVES IN THE THRONE ROOM (USA! USA!)
Deres nydelig introverte variant av svartmetall innbyr ikke til voldelige moshpits og wall of death, men jeg er jævla glad i yankeene, og deres 3 (haha) låter satt som et skudd (alle fra siste plata tror jeg), en perfekt start på kvelden.
AT THE GATES (S) derimot….
Gøteborgerne regnes ofte som gudfedrene til det svenske melodiske death metal-soundet som band som In Flames gjorde til en eksportvare å regne med, men ærlig talt, er ikke det bare god, gammeldags thrash metal (på litt for mye Møllers Tran, kanskje)??? Hva er egentlig den store forskjellen? Deres debutplate «Slaughter of the Soul» er en milepæl, om du kaller det thrash eller death, og etter at medlemmene hadde vært hvert til sitt i band som The Haunted og Skitsystem i godt over ti år, var det store forventninger knyttet til comebacket. Ingen fare! De har virkelig ikke funnet opp kruttet på nytt, men de leverer bunnsolid thrash som passer perfekt til å svinge seidler og brøle med til av full hals. Det perfekte festivalbandet, det er fest fra start til slutt, og vokalist Tomas Lindberg jobber virkelig for pengene. For en frontfigur. Dødsbra oppvarming til fuckings RAGNAROKK.
Fordi om BEHEMOTH (PL) er det stort sett en ting å si:
Snakker om perfekt konsert. Behemoth, med den polske realitystjerna og folkehelten Nergal i front, er kanskje det råeste jeg har sett på årevis. Deres høypotente death metal-infiserte svartmetall er også psykotisk bra egnet for konsertsettinga, og de balanserer mellom folkelig apell (i den grad et svartmetallband kan ha det), gjennomarbeida produksjon og kredibel rock, med et aldri så lite element av fare og galskap. Satt i et skikkelig østtysk system. For det er ikke en tone, ikke et ord, ikke en bevegelse som er overlatt til tilfeldighetene. Dette hadde jeg forventa, fordi Behemoth med de to siste platene (eller med alle egentlig), virkelig har levert en så inni granskauen gjennomført pakke, ikke bare musikalsk, men videoene, grafikken, tekstene -alt, at noe annet ville vært rart. Men jeg hadde vært fornøyd med langt mindre, KUUUUUURWA så bra det var. Det er nesten så jeg vil reise for å se dem en gang til.
Elohim! – I shall not forgive!
Adonai! – I shall not forgive!
Living God! – I shall not the forgive!
Jesus Christ! – I forgive thee not!
Denne uka har jeg tilbrakt på veien, i indre og ytre Hedmark sammen med min høyre hånd, venstre arm og midterste fot, Jan Steigen. Vi har kjørt rundt fra ungdomsskole til ungdomsskole og spredt det glade budskap: gjort rap/skrivekurs og forestillinga vår,«Full sirkel», som forteller norsk hiphop-historie med utgangspunkt i…. oss selv, og boka mi! Vi er allerede tilbake opp dit nå om en times tid, så disse to ukene får jeg føle på kroppen hvordan vanlige folk har det. Opp før det blir lyst på morran, middagslur og i seng før midnatt. Rinse, lather, repeat. Aye aye aye, jeg skjønner dere nå! For et slit! Men så gøy det er å underholde kidsa når du ser at de skjønner litt, at du kanskje kan tenne en liten gnist!
Og forresten, når vi snakker om boka mi og fysiske formater. Det er fette salg på Knirckeshopen i Januar, dermed kan du kjøpe både vinylboksen min og andre artikler fra Jaa9 & OnklP, Admiral P etc til en sterkt redusert pris. HER!
IN OUR MAD AND FURIOUS CITY
Denne fredagens Superstars med Joddski og Don Martin på P13 var eklektiske greier, siden Sade var Ukas Superstar, og Martin hadde med seg noen gamle, skrukkete plater. Du hører den når som helst her. En annen ting vi gjorde var å spille britisk musikk fra Nines, Nao, Smoke Boys og D Double E. Det var fordi jeg akkurat har lest boka «In Our Mad and Furious City» av Guy Gunaratne. Boka tar for seg et par dager i livene til en gjeng ungdommer, og et par av deres foreldre, i en av de mange «Estates»/«Ends» som ligger rundt London som et lettantennelig teppe. En britisk soldat har akkurat blitt drept av en lokal ungdom, og SIAN-aktige grupperinger svarer med opptøyer og marsjer inn mot nabolaget. Det hele er i ferd med å ta fullstendig fyr.
Boka fortelles gjennom fem førstepersoner, som sammen ikke bare maler et bilde av dagens London, men også setter det i historisk perspektiv. Vi møter ei irsk dame som måtte flykte til London på grunn av hennes families delaktighet i IRA og medhørende strid. Sønnen hennes er en innesluttet gutt som drømmer om å bli kjent grime-rapper. Vi møter idrettsgutten Selvon, 0g faren hans Nelson, som var en del av den generasjonen med karibiske innvandrere som kom til London ikke lenge etter andre verdenskrig for å hjelpe til å bygge opp byen. Han endte opp i opptøyer selv, da hans generasjon ble nødt til å sloss mot Teddy Boys, og andre som ikke satte like stor pris på innvandringen fra tidligere britiske kolonier. Selvon selv spiller fotball sammen med nevnte rapper in spe og en pakistansk kid, hvis pappa var den tidligere Imamen i bydelen. Nå er menigheten tatt over av langt mer radikale krefter, og sammen gjør disse karakterene «In Our Mad and Furious City» til et intenst snapshot fra betongen. En britisk «Tante Ulrikkes vei», bare mange hakk mere hissig, og med grime, fotball, religion og britisk kolonimakt som bakteppe. Anbefales tungt!
NORSK SXE
Sist uke oppsummerte jeg tidenes Straight Edge-band, i etterkant av min iTromsø-artikkel om samme tema. I dag svipper vi innom hjemlige trakter. Norsk Straight Edge-kultur kom jeg i kontakt med via Bodø-bandet The Spectacle og Bodø Hardcorefestival sånn litt nærmere midten av 00-tallet.Det er vel neppe noen bombe at en rusfri og vegansk hverdag ikke var noe som sto øverst på agendaen i hiphop-miljøet i Bodø. Faktisk husker jeg at jeg ikke skjønte noen ting da en av skaterne i Bodø, som også var grobunnen for hardcore punk-scena på 90/00-tall, kom inn på Street Wear-sjappa jeg dreiv og skulle bestile «vegetarsko» fra Sheep.
Jo, forresten: siden A-Team og Tommy Tee og gjengen faktisk fronta hiphop som en slags rusfri greie, og godt hjulpet av at det var Ungdom mot narkotika og FMH -Folkeaksjonen mot hasj, som hjalp til med norsk hiphop mest i starten (blant annet sendte Tommy radio på deres frekvens), så hadde vi i Ørnes-crewet en liten periode som straight edgere, fra vi var 12 og et halvt til vi var 13.
The Spectacle spilte en heseblesende, argsint og lite tilgjengelig avart av hardcore/metal/jegvetdafaen, og nekta famøst å være med når jeg skulle ta med Lydverket for å vise fram musikkmiljøet i Bodø. Det var det ikke snakk om at de skulle være med på noe sånn sellout. Morsomt fra miljøet som vel egentlig kan sies å ha fostra Sirkus Eliassen, men The Spectacle og miljøet rundt dem er også bakgrunnen for alt av musikk som kommer fra Bodø i dag. Selve om edgen er glemt hos de fleste, og de har tatt seg jobb i«ordentlige» band.
Se doku om den flotte gjengen bak BHCF her.
PURIFIED IN BLOOD
Ja, det er ikke så mange som ikke har “breaka edge” (lol), men for et band! Et av mine råeste norske konsertøyeblikk var da jeg satt i Bylarm-juryen i 2005 (?) og så Purified for første gang, live på fritidsklubben Migrapolis i Stavanger. Straight Edge var noe jeg forbandt med litt puslete, bleike Refused-folk (haha, sorry Bodø Hardcore), og jeg var ikke klar over hva som skulle skje da to tatoverte, muskuløse GALNINGER hoppa opp og frem på hver sin monitor i vintage thrash metal-skjorter og starta en av de mest energiske konsertene jeg har sett. De siste ti årene har de vel vært mest kjent som et metalband, og har vært litt av og på, i stedet for å følge sine lillebrødre i Kvelertak inn i eliteserien. Det som er kjekt (som det heter på siddis) er at de er tilbake og spiller litt shows. Purified fortjener en internasjonal karriere på høyt nivå!
OBS: Sjekk ut spinoff-bandet Frynsete på nervene, det er helt hysterisk rått og morsomt.
ONWARD
Først ute, og med Amdam-brødrene i original-lineupen. Signerte, som resten av 90-tallsbandene fra Norge, på tyske Crucial Response Records. 7-tommeren fra 1991 inneholdt scratching (!!!), men denne 12-tommeren fra 1997 er kanskje den som er best å gå tilbake til. Torgny og hans fetter Peter er vel de aller viktigste personene i norsk SXE-kulturs historie.
SPORTSWEAR
Norsk Edge sine største legender, hvil i fred Peter Amdam. Også det bandet som er mest kjent utenfor landegrensene, ofte omtalt som Europas viktigste i sjangeren. Ga ut flere album, også de på Crucial Response, utenom «Building, Dwelling, Thinking», som var produsert og gitt ut av selveste Ray Cappo fra Youth of Today. Hvis du spiller Youth Crew-inspirert HC, så kan det vel egentlig ikke bli noe større enn det? Det blir mye likt i denne subsjangeren for meg, men Sportswear er virkelig blant de bedre, og nevnes alt for sjeldent. Ble seinere til For Pete´s Sake, som nettopp annonserte at de var klar til å gjøre comeback.
TIEBREAK
Disse har jeg ikke hørt mye på før, og det er rett og slett fordi at det er det nesten ingen utenfor SXE-miljøet som har. Igjen ute på Crucial Response, og treffer meg rett i kanutten, da de har et slags 80´s metalcore-preg over seg, 0g referanser som jeg forbinder med NYHC møter Speed Metal a la Whiplash. Det er en steike bra ting, se nå bare å få gjort den samleplata deres tilgjenglig på Spotify.
RECTIFY
Blei seinere til ikke fullt så edge Team Spirit, et band jeg hørte mye på rundt 2001-2. Klassisk Youth Crew-hardcore, og en av hjørnesteinene i norsk edge.
Shoutout Fredrik Bakkemo og Bodø Hardcore! Ja, og Christin Malen og Svela som holder edgen kvass!
NOEN GANGER VARER HELGA HELT TIL PÅSKE. Vi er på skoleturne oppi fjellheimen i Hedmark, så ting har tatt litt tid. Her er forrige søndags søndag på tirsdag-opplevelse!
Den største saken denne uka var vel at makkerillo Don Martin har gitt ut album! DET må jo feires: Litt lengre ned i posten spinner jeg mere rundt ukas sak i iTromsø (om STRAIGHT EDGE-MUSIKK), som du kan lese her, OG OBS HUSK ukas sending av Superstars med Joddski og Don Martin, som du kan høre for alltid her!
DON PRO ER PUBLIC ENEMIES!!!!!!
Altså, det at Don Martin og Promoe gir ut album sammen ville vært en sensasjon for bare få år siden. Hallo! Promoe og Looptroop Rockers er noe av det største til å komme fra Norden noensinne, og selv om de ikke selger ut Rockefeller lengre, har de fortsatt å levere kvalitet opp igjennom årene. Også på «Public Enemy». Det er vel ingen bombe at det blir mye politikk når de to rabulistene møtes til dyst, men i motsetning til mange som driver med den slags låter det dynamitt når de gjør det. Beatsarsenalet er forholdsvis oppdatert i forhold til hva man venter seg av rullator-rap som dette, og ikke minst: i disse pre-apokalyptiske dager trengs tung, tung politisk rap mere enn noensinne. Stolt co-programleder her!
VELDIG PARTISK TERNINGKAST FEM!
Ekstra gøyalt er det å se at tabloidene er helt enige med meg, og ikke minst at de vier dem velfortjent plass.
Først en innrømmelse: da jeg satte sammen lista mi over 12 essensielle utgivelser lagd i nykter tilstand, var det en artist som GLAPP. Rett og slett. Og da mener jeg ikke Ted Nugent, «Painkiller»med Judas Priest, noe av Angus Young, Dee Snider, Angus Young, Henry Rollins eller Lana Del Rey. De var alle med i kabalen, men nådde ikke helt opp. Jeg snakker heller ikke om flere Straight Edge Hardcore-band, for de nevner jeg under her. Jeg mener selvsagt purpurdvergen av Sexistan, Prince, som i følge relativt sikre (GJETT HVEM) kilder ikke rusa seg på noe som helst før etter 1988. Nesten ikke etter heller, men det etterlater egentlig brorparten av hans virkelige klassikere som mulige inkluderinger på listen: både «1999», «Controversy», «Purple Rain», «Parade», «Sign O The Times» og «Lovesexy» hadde alle sklidd rett inn på topp 10. Hjelp, for ei bra rekke han hadde på 80-tallet. For ikke å snakke om alle de andre artistene han jobba med (OBS: Få med deg Rick James og Morris Day-episodene av «Tales From The Tour Bus» på HBO, kjærlighetsymbolet er med begge steder).
Mange forbinder Straight Edge med livsstilen og subkulturen som stammer fra Hardcore, nærmere bestemt Minor Threats Ian MacKaye tidlig på 80-tallet. McKaye var selv med på lista mi med hans seinere band Fugazi. I tillegg var Gorilla Biscuits og Inside Out representert. Dette er ei høyst personlig liste over andre Straight Edge- band jeg liker. INGEN REKKEFØLGE, dette er bloggen, ikke tabloidene!
JUDGE
Joda, de er på førsteplass, og er de som var nærmest å komme med på lista. For de som trodde at folk som ikke drakk var puslinger: tenk igjen. «What it Meant: The Complete Discography» oppsummerer «alle» utgivelsene til det voldelige, metalliske bøllebandet fra NYHC, bygd på rester av Youth of Today. Se første delen av dokumentaren om Mike Judge under, og klikk deg videre (obs: han har ikke noe med Mike Judge fra Tales From The Tour Bus, Beavis & Butthead etc å gjøre).
TEEN IDLES/MINOR THREAT/EMBRACE
Alt kom herfra. Ian MacKaye er mannen bak hele straight edge-bevegelsen. Før MT hadde han også gitt ut album med Teen Idles, hvis cover hadde de ikoniske X-hendene. Bra skive, selv om Minor Threats korte, voldelige utbrudd av primal-hardcore er hakket hvassere. Låter som «Out of Step – With The World» og selvsagt «Straight Edge» er selve grunnsteinene. Embrace var et resultat av «Revolution Summer» (som egentlig var en «Summer of Love») i Washington i 1985, hvor Ian og hans Embrace sammen med folk som Rites of Spring og Dag Nasty skapte emo, på sett og vis (veldig oversimplifisert). Litt i overkant rett frem tekster i ettertid på den kanskje, men knallbra plate det og.
STALAG 13
Kanskje ikke det mest kjente bandet, men denne Oxnard, California-gruppens «In Control» er et herlig album, melodiøst og flott!
YOUTH OF TODAY
Da den første bølgen var over og glemt, var det Ray Cappo fra YOT, som fikk det til å suse i serken igjen, med sin tradisjonalistiske hardcore, og innføringen av den ennå kopierte «Youth Crew»-stilen med collegejakker, dyre, høye sneakers, Swatch-klokker og Champion-hoods. «Break Down The Walls» er den definitive klassikeren. Cappo står også bak Revelation Records, som ga ut brorparten av det som kom på den tida! Kjøtt var de heller ikke særlig glade i!
EARTH CRISIS
Altså, på 90-tallet kom det en sånn ekstra liten kink inn i straight edge-kulturen blant såkalte hardlinere, der veganisme og dyrevern bikka over i Pro-Life holdninger og mye annet rart. EC var blant disse, men også trendsettere når det kom til metallisk hardcore, med et nesten hiphop´sk tilsnitt. HØR PÅ DET HER DA FOR FAEN.
Neste gang: 3-4 norske edge-band til glede for gamle lesere, britisk bok og PUBLIC ENEMY!
DÆVEN DETTE ER EN LANG POST. MEN: Du har jo fette fri, og å ligge med Mac-en på magen og surfe seg gjennom masse rockestas er en HERLIG måte å tilbringe årets første/største hangover på!!!
Denne uka på Superstars tok vi for oss året 1978, året både jeg og Don Martin ble født. Lengre ned hyller jeg litt av den beste rocken som kom ut da. På sendinga, som du hører i reprise i kveld klokka 2200, eller her bestandig, er full av artister som ble født samme år som Martin og meg, og soul, funk og disco fra samme år.
Men først:
ÅRETS ROCK ROCK ROCK 2018
Jeg har holdt meg til utenlandske plater her, norske kommer sikkert seinere. Dette er et lite utvalg metallplater som har fulgt meg mer eller mindre dette året. Som metallentusiast er jeg nærmere konsument enn synser, men jeg vet djevelsk (høhø) godt hva jeg liker. Det er sånt som dette. Jeg har på ingen måte fullstendig oversikt over alt som rører på seg -og et par av disse oppdaga jeg ikke før årslistene begynte å komme. DET GJØR DE IKKE MINDRE KULE!
12. ZEAL & ARDOR «Stranger Fruit»
Visst faen er det en gimmick, men den holder seg bra! Knall gig på Pstereo i sommer og.
11. HERE LIES MAN «You Will Know Nothing»
GØY! Eh, jammete afrobeat-inspirert psychrock med skumle undertoner, kan det være en slags label? Sabbath på syretripp med Fela Kuti og Cream? Vet ikke, men det er herlige saker.
10. IVAR BJØRNSON & EINAR SELVIK «Hugsjá»
Ikke metall, men vikingegroove-sideprosjektet til Enslaved-gitaristen er faen så jævlig deilig.
9. UNCLE ACID & THE DEADBEATS «Wasteland»
Vi har vent oss til Norgesvennene, men jaggu leverer de varene igjen.
8. CLUTCH «Book Of Bad Descicions»
Når skal egentlig Clutch gi ut ei dårlig plate? Kan de komme til Rockefeller snart?
7. IMPERIAL TRIUMPHANT «Vile Luxury»
Usikker på om det kanskje egentlig bare er masete, men denne blandingen av jazz og ekstrem metall er så original og morsom at jeg i det minste anbefaler alle å la den spinne en runde eller to.
Noen band blir bare bedre med årene, Voivod er et av disse. Jeg falt pladask for den uortodokse gjengen da jeg som liten gutt ble bitt av thrash-basillen (ca rundt bildet øverst i saken). Voivod ble plassert i denne boksen, men de har vel egentlig aldri spilt thrash. Nærmest kom de kanskje på den tekniske klassikeren «Killing Technology». Jeg er fristet til å kalle de thrashens Nomeansno, for likhet med sine canadiske landsmenn har de laget sin egen sjanger. Hardcore og punk har alltid vært en del av det store bildet, sammen med en god dose skitten og underfundig prog. Deres største crossover-hit er også en cover av Pink Floyd. Da gitarist Piggy døde for noen år siden trodde man ikke de skulle kunne fortsette. På samme måte som Jane´s Addiction, Led Zeppelin eller Life But How To Live It var Voivod et band som var skapt av musikere som alle var helt særegne. Og Spesielt Piggy. «The Wake» tar et steg litt av gårde fra Sonic Youth-lallingen (positivt ment) forrige gang, og legger til litt litt, tja, funky spillopper som høres ut som et voksent Primus, eller litt Gang of Four? Og DET er mye kulere enn du skulle tro. Postpunk, prog, poppete toner: alt man kan ønske seg!
5. WINDHAND «Eternal Return»
Dette her, dette er skikkelig hipstermetall. Indierock og Sonic Youth-tendenser blandet med black metal er det nye store i USA, såkalt «treehugger»-black metal. Windhand er vel i utgangspunktet et doomband (jeg kjenner de ikke så godt), men på deres fjerde album beveger de seg langt inn i en slags grunga indieverden. Ser helt feil ut på papiret, som smør i ørene. Produsert av Jack Endino, kjent fra blant annet Nirvanas herlige debut «Bleach». Hei, du bloggemann som gjorde meg oppmerksom på dette bandet, jeg skylder deg en hasj. En skikkelig stor hasj. I USA, så klart, der det er lov. Og beklager på forhånd om jeg har misforstått noe.
4. BEHEMOTH «I Loved You At Your Darkest»
Polske Behemoth er noe for seg selv. Hvor høyt opp går det an å dra ekstremmetall? Sånn uten å måtte droppe ekstrem-prefikset? Så langt. Kanskje ikke like gjennomført gåsehud som «The Satanist», men det betyr ingenting. Konseptuelt, mørkt som faen, og i en egen liga. Spiller på Rockefeller i Januar, sammen med hipsterne Wolves in the Throne Room og svenske At The Gates.
3. HIGH ON FIRE «Electric Messiah», SLEEP «The Sciences»
Matt Pike er en maskin. Ikke bare slapp han comebackalbumet til stonerlegendene i Sleep, rett etter slo han oss i hodet med det åttende studioalbumet til primaltrioen High On Fire. Et av deres beste album, og et must for fans av klassisk metal og hardrock. High On Fire er et superpotent brygg basert på Motörhead, Black Sabbath, Venom, Sodom, tidlig Slayer, litt Clutch og et par heftige doser sludge og doom. Alltid kvalitet, og om du får sjansen til å se de live, ikke nøl! Produsert av Converges Kurt Ballou, noe som kan se ut som et litt merkelig valg, men det funker fjell! Sleep på sin side: 15 år siden «Dopesmoker», 10 år til siden «Holy Mountain», begge klassiske stonerskiver. Selv om Pike visstnok er på vannvogna har det ikke gjort noe med følelsen av å bli nedrent av et helt kobbel med rusa elefanter i sakte film.
2. YOB «Our Raw Heart»
Når det kommer til doomete sludge som er tyngre enn hele Boo Yaa-T.R.I.B.E. etter julemiddagen, kan du ikke gjøre det bedre enn Yob. Vokalist Mike Scheidt gikk gjennom en nær døden-opplevelse med en skummel sykdom, og kom ut på andre siden med sitt mest inderlige, suggerende og blytunge album til nå. Oregon-gjengen er synonymt med seig, seig, seig kvalitet.
1. NECROS CHRISTOS «Domedon Doxomedon» Å, som jeg krysser fingrene for at ikke disse gutta her har noe nazisympatier. De er nemlig verdens tøffeste metallband. Jeg har hørt på «Nine Graves», det forrige albumet til Berlin-gjengen, til jeg kunne den utenat, og ventet forgjeves på nytt album i fire år. Dette skal visstnok være deres siste utgivelse, flaks da at det er 112 minutter med messende, repetitiv og mørk, mørk, mørk ondskap.
1978:
Denne uka på Superstars feira vi som sagt 40-årsjublieumene til oss selv, og andre artister som ble født i 1978. Vi gikk også inn i litt reggae, disco og soul/funk som kom ut i det herrens året. Men jammen var det ikke et herlig år for god, gammeldags rock!
Hvis vi begynner på den tradisjonelle delen av skalaen:
VAN HALEN «Van Halen»
Debutplata til Los Angeles-bandet er bindeleddet mellom Aerosmith og hårrocken som tok over noen år seinere, og er et av de mest livsglade rockealbumene noensinne. Både David Lee Roth og gitaren til Eddie Van Halen høres ut som de holder på å le seg i hjel!
RAINBOW «Long Live Rock´n´Roll»
Da Ritchie Blackmore stakk av fra Deep Purple, og hentet inn den tidlige Elf-sangeren Ronnie James Dio for å starte Rainbow, kom det er par klassiske album på rappen. «Rising» er kanskje aller sterkest, men denne, den siste med Dio før han skulle gi Black Sabbath et helt nytt liv, er også knallsterkt! «Lady Of The Lake» etterfulgt av tittelsporet, hallo for ei åpning.
RUSH «Hemispheres»
Det minst kule bandet å like om du skulle ha noen som helst form for kred da jeg vokste opp var Rush. Heldigvis hadde jeg en storebror som visste bedre. Da deres sjette album «Hemispheres» kom i 1978 var det alt som punkerne syntes var galt med rocken. Pompøst, selvhøytidelig og kvasi-intellektuelt. Men denne perioden mellom deres første virkelige prog-epos «2112» og den mer poppete og synthbaserte 80-tallsutgaven av bandet er kanskje deres beste.
ROSE TATTOO «Rose Tattoo»
Bøllerock med store bokstaver hele veien. Rose Tattoo tok AC/DC-formelen (inkludert produsentene deres), kokte kraft på den og gjorde den farlig. Angry Anderson og gjengen ser virkelig ut som feil jævla jævler å jævles med, og med låter som «Rock´n´Roll Outlaw» og «Nice Boys» satte de standarden for tatovert bikerrock fra helvete.
De to albumene som kom rett før var kanskje mer monumentale når det kom til å etablere Judas Priest som de ultimate forløperne til NWOBHM, og de to-tre som kom etterpå vil for alltid være selve symbolet på HEAVY METAL, men 1978 var et jævla bra år for Halford og hans våpendragere. «Hell Bent For Leather», og deres fantastiske versjon av Spooky Tooths «Better By You, Better Than Me», for eksempel. Og «Exciter», herre jemini. Velge ett album? «Stained Class».
«POSTPUNK»
Hvis man regner britisk punk som starten på punken, så varte punken i circa fire uker, etter et par klassikere fra The Damned, The Clash, The Buzzcocks og Sex Pistols. Det var imidlertid umiddelbart etter denne første bølgen at den virkelig interessante musikken oppsto, og vi fikk det de kalte postpunk, som seinere splitta seg inn i oi, hardcore, goth og så videre.
SHAM 69 «Tell Us the Truth»
Så, punk i England var en relativ hipstergreie, helt til Jimmy Pursey og gjengen hans entra bransjen med hele arbeiderklassens bøllefraksjon i ryggen. «Borstal Breakout», «They Got A Fight» og «Hey Little Rich Boy» er perfekt musikk å demontere borgerskapet til, noe som også førte til at Sham 69-konserter var noe man gikk til på helt eget ansvar.
DEVO: «Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!»
40 år senere er det ennå ingen som har tangert galskapen på denne, en av de mest unike debutplatene i historien.
SIOUXSIE & THE BANSHEES «The Scream»
Mitt store idol Siouxsie debuterte også i året jeg ble født, med et illsint, besk og mørkesvart album som sparker deg rett i solar plexus. Seinere skulle de disharmoniske ariene hennes ta mer sofistikerte former, men her er det ennå punk i en eller annen variant. Hun slapp også den karrieredefinerende kurvballen «Hong Kong Garden», en start på en perlerad av singler vi ikke har sett maken til hverken før eller seinere.
X-RAY SPEX «Germfree Adolescents»
På den motsatte siden av spekteret fra Siouxsie sto gladjenta Poly Styrene, og 15 år gamle Lora Logic, som akkurat hadde lært seg å «mestre» djevelens instrument, saksofonen. Deres mest ikoniske låt «Oh Bondage, Up Yours» er egentlig ikke med på plata, men kan telles med, siden de kun fullførte dette albumet og et par singler, og de kommer i en pakke nå. For noen sjukt herlig, irriterende fengende låter, alle som en.
PATTI SMITH GROUP «Easter»
Ah, det var mye fint som rørte seg i området rundt såkalt punk i 1978, shoutout til Public Image Ltd, The Stranglers, The Adverts, Talking Heads og Buzzcocks. Punkegudmora Smith, derimot, var klar for sitt kommersielle gjennombrudd, godt hjelpet av Bruce Springsteen-låta «Because The Night». MEN ER DET PUNK!? Neida.
DOBLE LIVE ALBUM!
Ingenting er mer 1978 enn dualiteten mellom punken, hvis foretrukne format i stor grad var 7-tommeren, og «dinosaurene», som trivdes best jo flere 12-tommersider de hadde å boltre seg på. Alt var ikke progg av den grunn. Her er tre klassiske doble livealbum, fra livealbumenes definitive gullalder!
TED NUGENT «Double Live Gonzo»
Vanskelig å se for seg hvor stor Nugent var på 70-tallet, hvis du bare kjenner han som riflefektende NRA-supporter og jaktentusiast. Denne plata presenterer The Nuge i all sin prakt. Når fyrverkeriet går av mot slutten av «Cat Scratch Fever» er ikke et øye tørt.
THIN LIZZY «Live & Dangerous»
Tidenes livealbum? «Any girls got a little irish in them?».
BLUE OYSTER CULT «Some Enchanted Evening»
Det andre (doble) livealbumet til dette kriminelt undervurderte 70-tallsbandet er deres mestselgende plate. Siden forrige livealbum hadde de kommet med kjenningsmelodiene sine, «Godzilla» og «Don´t Fear Thr Reaper», men på dette tidspunktet hadde BöC en såpass saftig katalog at det er litt merkelig så at de så seg nødt til å ta med MC5 og The Animals-coverlåter for å fylle opp: den viser likevel hvor strålende østerskulten var i sine glansdager
ENDELIG JUL, mine damer og herrer!!!! Denne uka har vi avslutta konsertåret med UTSOLGT Sinus, og en herlig aften i hjemkommunen min Meløy (dog “på feil side av høllet”), nærmere bestemt Halsa. Bilder kommer i egen post. Bodø gikk jo “greit”, Eivind Skau i Avisa Nordland oppsummerer her. Tusen takk til Sinus og Parken -for en fin gjeng! Takk også til gjestene Tore Ruus, Mats Dawg, Odrik (Fredrik Olsen), Deif, Vegard Leite og selvsagt Skrullipop & De Nådeløse -for en ellevill oppvarming! Til squaden min: Steigen, Albert Haugen, Anne Rindahl, Salvador Sanchez, Buddy Pitch & Kristina Ringvold: <3 !! Satan for en gjeng. Kevin Kildal var koko på Halsa i går. Mer om det senere men han drepte det helt fullstendig. Rått å være i Sørbygda, Oss Ørnes-væringers absolutte nemesis-land!
JULESTARS
Jeg og Don Martin spilte også enorme mengder julerap på Superstars, og gossa oss med ribbe og pepperkaker på sendinga som du kan høre i kveld 2200 mens du pynter treet, eller når som helst her. Forresten: vil du ha mere julerap, sjekk oversikten min fra iTromsø i fjor!
ÅRSOPPSUMMERING DEL 1 OG 2.
Fredag trykte samme avis min topp 10 over årets rap/r&b-utgivelser. Jeg kan ærlig talt ikke huske at dette har vært så djevelsk vanskelig før. Jeg satt med ei liste over fuckings 50 plater, som alle var knall. Det er jo aldeles ingen ting å klage over! Under her finner du min topp 11-25. OBS disse er på ingen måte rangert! Neste uke kommer jeg tilbake med diverse andre årsoppsummeringer her på bloggen. I mellomtiden:
GOD JUL MOTHERFOLKENS, OG HO HO HO – her er mye snacks å sjekke ut i jula!
EDIT: The Dream slapp et voldsverk av et album på fredag: 40 (!!!!!) spor tunge “Menáge à Trois: Sextape 1,2,3” lyder jævla bra med første anledning, men hvordan er det muuuuulig å fordøye det her. Men det er The Dream, og han er et geni, så vi får se.
MAC MILLER «Swimming»
Trasig at det måtte hans egen bortgang til for at mange, inkludert undertegnede, skulle få øynene opp for Mac Millers storhet. Et av årets mest musikalsk gjennomførte album, og tar igjen det som mangler i smarte formuleringer i stemninger og toner.
12. SABA «Care for Me»
Det er helt umulig å holde oversikt over alt som kommer av musikk i dagens utmattende strømmingshverdag, så da en artist jeg aldri hadde hørt om begynte å toppe diverse årsoppsummeringer var det ingen overraskelse. Kompisen til Chance the Rapper har levert et voldsverk av et album, hans, tredje, kan det stemme? Kommer til Norge i mars!
JAQUEES «4275»
Cash Money-sangeren ødela kanskje litt for seg selv med å slenge med leppa mot alt og alle, da han kalte seg «King of R&B», og er også mest kjent for å covre andres hits, men den offisielle debutplaten hans er sterk!
J. STALIN & DJ FRESH «Miracle & Nightmare on 10th Street pt 2»
På «Tears of Joy 2» og «Avatar» var Stalin litt for mye ute i dameland, et sted han ikke hører hjemme, så da er det opp til dette 20 spor lange eposet å gi oss vår tiltrengte dose med verdens mest undervurderte rapper. DJ Fresh er greit undervurdert selv og.
MEEK MILL «Championships»
Vi visste han hadde det i seg hele veien, snakk om å snu ulykka i sin egen favør. Går som en champion, låter som en champion, si.
H.E.R. «i Used To Know Her -The Prelude & Part 2»
X antall Grammy-nominasjoner ut av det blå for en såpass fersk artist er ganske kaxige greier altså. Er H.E.R. den nye Lauryn Hill, og klarer hun å stå ut presset?
ANDERSON.PAAK «Oxnard»
Det å endelig få gi ut plate med Dr. Dre kan nesten ikke bli noe annet enn en nedtur, siden lista blir lagt så umenneskelig høyt. Også Mr. Paak erfarte dette, selv om «Oxnard» rager høyt over det meste av musikk der ute.
03 GREEDO «God Level»
Los Angeles-rapperen rakk akkurat gi ut dette kaotiske overflodsprosjektet, før han ble satt inn på en kjempelang dom. Nok en rapper fra den nye generasjonen som ikke får innfridd sitt potensiale, og 03 Greedo sitt var større enn de fleste.
LIL WAYNE «The Carter 6»
«Uproar» var en av årets låter, og om Wayne hadde stramma inn grepet litt, hadde dette vært et av årets album, på ordentlig. All konkurransen han har fått fra Wayne-kloninger som Young Thug, Kodak Black og Lil det ene og det andre har gjort han inspirert til å kanalisere sin indre rap-gud.
KODAK BLACK «Dying To Live»
Mumlerapens enfant terrible (vent litt, der er det knivskarp konkurranse), og den neste i arverekken etter Pimp C og Lil Boosie, kom ut fra fengsel full av faen, og med sitt skip lastet med et album som burde være nok til å få kritikere til å holde sin kjeft.
BLACK THOUGHT, SALAAM REMI «Streams Of Thought vol. 2»
Å eldes med stil er mer trendy enn noe annet i dagens rapklima, og Black Thought befester seg som en av de største når det kommer til smart, kontant hiphop, med en av de mest undervurderte storkanonene på beats. Kort, konsist, og til saken.
Griselda gjør det igjen. Hvis Westside Gunn er Ghostface Killah, så er Benny Inspecta Deck. Rap, rap, rap.
KEVIN GATES «Luca Brasi 3»
Fikk ingen med seg at Baton Rouges nest fineste slapp en juvel av et album i år?
BLOCBOY JB «Simi»
Hvis du ikke får lyst til å velte biler av Blocboy, så er du sannsynligvis på rehab.
J. COLE «K.I.D.»
Cole har for meg alltid fremstått som velmenende og dyktig, men usigelig kjedelig. Dette har han tydeligvis tatt til etterretning og på «K.I.D.» har musikken tatt en litt mer engasjerende vending, samtidig som Cole har tatt steget opp i den desiderte førstedivisjonen.
Neste uker: 25-50/Sleepers 2018, beste metall, serier og slikt! Nå stikker jeg over dammen og feirer jul i Los Angeles, snallais!
Puhhhhh. Det baller på seg frem mot jul. Den berømte kjerringa, møt julekvelden. Denne uka har jeg for alvor begynt å høre meg opp på musikkåret 2020, mer om det kommer mot slutten av denne uka, men kan bare si: FOR et år. Vi legger i disse dager siste hand på artwork etc på “Glasshuset: Morgengry”-albumet, som nå har fått slippdato 15. mars, på min 41-årsdag. Gleder oss til å dele dette med dere, men først.
I fredagens iTromsø/Feedback skreiv jeg om skivene til XXXtentacion og Gucci Mane. Har allerede følelsen av at dette er solide album, som vi neppe kommer til å prate så mye om om et års tid. Du kan lese XXX her og Gucci her. Fikk du med deg Meek-anmeldelsen forrige uke?
Mine to forrige saker om XXXtentacion ble forresten plukka opp av VG, sjekk her og her.
Vi snakka om både dette, og masse mer -spesielt The D.O.C., som var Martins valg for Ukas Superstars. Hør sendinga i kveld 2200, eller for alltid her. Se hva vi spilte nederst i posten!
VESTKYST KJÆRLIGHET.
Nest siste konserthelg i år er over. Tusen takk til alle som kom og hengte og festa og alt det der i både Stavanger og Bergen. Shoutout til VATR som spilte før oss på Sportscafeen i Stavanger, og Martin som alltid får oss til å føle oss velkommen! Både denne og Bergens-gigen ble legendariske intimkonserter for vår del. I Bergen hadde vi med oss Angelo Reira og Super-G gjengen som support. Om du ikke har kjørt deg opp ennå, er det på tide å sjekke Angelo Reira nå, en av de aller feteste fra den nye generasjonen rappere. Helt totalt naturlig og ærlig flyt og tilstedeværelse på scene og låter! Shoutout Kyrre Krunk, Tæng/Mathilde, Syl, Kokken og ikke minst Mr. Hansa som trakk i tråder. Bilder av Albert Haugen, Hansa etc!
DON MARTIN OG PROMOE GREATEST HITS!
Min programleder-kollega Don Martin, skal gi ut plate med legenden Promoe, kjent fra pionerene LoopTroop Rockers. Nok en gang, dette er et rimelig legendarisk samarbeid. Gutta har (hvem kan ha gitt de den geniale ideen) julekalender på gang sammen med YLTV, og i den forbindelse har jeg laga ei lite spilleliste med mine favoritter, som ei lita oppkjøring fram til slipp av plata deres 25.12. Sjekk/følg spillelista mi her!
Dette spilte vi på SUPERSTARS 15:
Nina Simone & Lauryn Hill «Feeling Good»
Nina Simone & Lauryn Hill «Ready or Not»
Buju Banton «Not An Easy Road»
Gucci Mane «Father´s Day»
Meek Mill feat. Rick Ross & Jay Z «What´s Free»
Meek Mill «Trauma»
Children of Zeus ft Black Milk «It Wont End Well”
The D.O.C «Its Funky Enough»
The D.O.C «Mind Blowin»
The D.O.C «D.O.C and the doctor»
Ras Demo «Dreader Than Dread»
Reason «Drive Slow»
Ice Cube «The New Funkadelic»
Spice «Mama Man»
Jo Mersa Marley feat. Damian Marley – Point Of View
The Alchemist «Roman candles» feat. Black Thought, Roc Marciano
Denne uka har jeg vært på metalkonsert, hatt Norges største raplegende med meg på radio, og anmeldt Meek Mill.
Fredag hadde vi besøk av Leo Fossen aka Jayski aka The Kwan aka Floyd 1 +++ i Superstars med Joddski og Don Martin. Hør sendinga her, eller sjekke 2200 når den går i reprise. For de som ikke vet (seriøst???) hvem Leo er, kan du starte med forrige ukes blogpost. Vi hadde egentlig planlagt å spille mye mere musikk, men det var rett og slett så mye å prate om at det nesten ble som en podcast i stedet. Men: det er ikke ofte Leo kommer til orde for å fortelle historien sin, så det er bare på sin plass. Ekstra gøy for min del var det å prate om jungle, som på mange måter kan kobles sammen med den britcore-stilen som B.O.L.T. Warhead representerte. Om du bare skal høre en eneste Superstars-sending…
Vi var også inne på folk fra Leos generasjon som fortsatt holder på: DJ Supreme fra Hijack er, i motsatt til sin ex-makker og Sure-Jonas Kamanchi Sly, aldeles oppadgående, og har sluppet noen fantastiske låter de siste årene. Sjekke “RIP” her, hvor QRoc, som starta i Gunshot før han starta Son of Noise på tidlig 90-tall. Etter det “Arctic II” med UK-veteran Icepick og Ice-T, som signa Hijack til sitt Rhyme Syndicate rundt 1990.
Fredag var også anmeldelsen min av Meek Mill på trykk i iTromsø. Jeg trilla 5 på terningen og var stort sett jævlig fornøyd. Neste uke i iTromsø anmelder jeg Gucci Mane og XXXtentacion.
foto: Stjernefotograf
ARBEIDSKUK I SPEKTRUM
Torsdag var det duket for “årets metallbegivenhet” i Oslo Spektrum, og som gammal thrash-fan hadde jeg ikke noe annet valg enn å troppe opp! Det de fleste bandene hadde til felles var at de hver for seg er en skikkelig god arbeidskuk. Hverken Slayer, Lamb of God eller Obituary utfordrer hverken seg selv eller publikum, men det er vel neppe det som er meningen. Vi fikk det vi ville ha: groovebasert thrashmetall med riff herifra til Dronning Mauds Land.
foto: Stjernefotograf
Obituary har aldri vært favorittbandet mitt. De spiller vel egentlig en slags thrash metal med death/growlevokal? Eventuelt er de dødsmetallens Motörhead. Det er rimelig enkle saker i alle fall (IKKE AT DET ER NOE GALT I DET), men effektivt som ville helvete i en livesetting. Derfor tok jeg også turen til Spektrum allerede halv 7 en torsdags ettermiddag, og trodde jeg kanskje skulle være nesten alene om det. Der tok jeg feil, for publikummet i kveld var ikke der bare for Slayer, de var der i stor grad for hele pakka. Jeg overdriver neppe om jeg sier at over halve salen besto av bønder som meg, som hadde flydd/kjørt/toget inn for anledningen, og så på dette som årets juleblot. Mange av disse tipper jeg ikke husker stort lengre enn Lamb of God, men det er jo sånn det er på blot! Alle utenom Slayer hadde fått utdelt rimelig lite spilletid, så Obituary var over nesten før det hadde begynt, seff med “Slowly We Rot” som største allsangøyeblikk.
Mine favoritter i kveld var blasfemisk nok Anthrax, og det av reint nostalgiske årsaker. Da jeg var 9 år, i 1987, var jeg sykelig opptatt av både rap, som LL Cool J og Run-D.M.C., og thrash metal, som Metallica og Celtic Frost. Da “Among The Living” dumpa ned i postkassa på Ørnes, var det en aldri så liten revolusjon. Sammen med sideprosjektet S.O.D. ble Anthrax mine ledestjerner. Scott Ian spilte i Public Enemy-skjorte, de gjorde rap-pastisjen “I´m The Man”, og selv om vokalen til Joey Belladonna var mere klassisk rock og metal, hadde de islett av NYHC i de mere rappete delene av vokalen. Tekster mot rasisme, inspirert av Stephen King, eller om å moshe gjorde det ikke mindre perfekt. Selv om jeg seinere solgte S.O.D.-plata mi i harnisk over det jeg trodde var et rasistisk tittelspor. Anthrax blir ofte avfeid som lettvekterne av de store thrashbandene, men vil alltid være mine favoritter. Da er det så jævlig rått å se at de er såpass i slaget som de er. Dette er tredje gang på kanskje fem år jeg ser dem live, og de har levert 110% hver gang. Med kun en halvtime til rådighet gikk det fort i svingene: de åpnet med “Caught In A Mosh”, og “Among The Living”-plata var hovedfokus. I tillegg fikk vi “Be All, End All” fra 30-åringen “State of Euphoria”, coverlåtene “Anti-Social” og “Got The Time” (som de begge har gjort til sine egne), samt “Fight ´Em Till You Can´t”, fra femåringen “Worship Music”. De gikk på til Iron Maidens “Number of the Beast” og lurte inn litt “Cowboys from Hell” for å hylle Dimebag. Joey Belladonna er i overlegen form, og Scott Ian hadde best publikumkontroll hele kvelden!
Lamb Of God var for kids å regne i forhold til resten av gjengen på scena, så jeg må innrømme at jeg var skeptisk til responsen deres: kom det til å bli røyke/pisse/ølpause for store deler av salen, som var godt voksne i det amerikanerne debuterte rundt årtusenskiftet? Jeg har ikke særlig stort forhold til dem selv, jeg har sjekket dem ut og konstatert at de er bra, men aldri kommet tilbake til dem. Men: i dag kom de virkelig til sin rett! Groovebasert thrashmetall med islett av death, av og til som et Pantera uten Satan selv som vokalist: publikum var med fra første note, og selv ble jeg stående å nikke diskre med hodet gjennom hele settet. LOG må være tidenes mest perfekte festivalband. Det har ikke noe å si om du har hørt låtene deres før, det kjennes ut som du har gjort det uansett. Randy Blythe var også i form, og er nok ekstra glad for å være på Europaturne med den forferdelige tiden i Tsjekkia bak seg.
Foto: Stjernefotograf.
Det var jo likevel Slayer sin kveld. Føltes det vemodig at dette var avskjedsturneen deres, og at dette var siste gang man fikk høre “Mandatory Suicide” og “South of Heaven” i Osl0? Ja, definitivt, selv om jeg ikke tror helt på at de kommer til å gi seg (Vi kan jo håpe på Tons of Rock?). Det vil være trist, fordi Slayer er et av de eneste klassiske bandene igjen, etter at Motörhead avgikk med Lemmy. Slayer er alltid Slayer. Verden forandrer seg, klesmote går i sirkler, politikken får nye vendinger, men Slayer er og forblir Slayer. Selv om det ikke var Dave Lombardo som slo trommer (virker ganske smålig den måten han ble skvisa ut på dog): Paul Bostaph har jo spilt et “par” ganger med Slayer før, og har også fartstid tilbake til 80-tallsthrasherne i Forbidden -som var forløperen til Machine Head, og noe jeg var glad i som liten.
Og ikke minst, selv om Jeff Hannemann ikke er med oss lengre. Dessverre var faen ikke Gary Holt med oss en gang, han måtte hoppe av turneen et par dager i forkant grunnet sykdom. Holt føltes alltid som den perfekte erstatteren for Hannemann, han står tross alt bak Exodus, og har like lang fartstid som resten av bandet i thrashens noble sak. Phil Demme, ex-Machine Head, hoppet inn på kort varsel, og ærlig talt gjorde han en like god jobb. Slayer slo på stortromma, både med et 90 min. langt sett, som utenom at vi gæmliser kunne ønska oss et par til fra tiden “Show No Mercy”/”Hell Awaits” inneholdt absolutt alt man kan ønske seg av en Slayer-parade. Slayer har klassikere fra stort sett alle periodene sine, og låter fra “Repentless” (2015) sklei rett inn i kanonen. Slayer hadde også investert ekstra i det mest ekstravagante sceneshowet undertegnede har sett fra dem. Fire backdropskifter (den første spesielt rå) og masse sprutende flammer gjorde det til en verdig visuell avslutning også, sett i forhold til de oftest asketiske produksjonene deres. Og da “Hannemann”-logoen kom opp til tonene av “Angel of Death” var det ikke mange tørre øyekroker i salen!
Foto: STJERNEFOTOGRAF RUNE RULLINGS. D-Nice og meg.
D-NICE
Noen ganger, ja da varer helga helt til tirsdag. Så da kommer forrige ukes Saklig Søndag i dag. Sånn er det. Tid er uansett ikke lineær, hvis du trodde det. Full sirkel, baby. Kjenner du til D-Nice? Ikke? En vaskekte renessansemann, der. I helga var han og spilte sammen med Juicy-gutta på deres 14-årsjubileum på Blå. Partyet var visstnok off the heezy, og jeg fikk tatt ikke bare en -men to prater med legenden. Den ene hører du på Superstars med Joddski og Don Martin på P13 i løpet av året. Da snakka vi om hvordan han de siste 15 årene har gått fra å ha ingenting, etter å ha gitt opp rapkarrieren sin på tidlig 90-tall, til å sakte men sikkert bygge seg opp som stjernefotograf for kjente rappere og artister, samt en av de mest etterspurte Dj-ene i verden. Han spilte fast for Barrack Obama (ja, det er sant), og kom til Oslo rett fra en fest for selveste Jerry Seinfeld. Historien hans er en rags to riches to rags to riches!
Den andre praten kommer nok i en annen form seinere, og der prater vi gamle dager. D-Nice fikk sin start som en del av Boogie Down Productions-crewet til KRS-One allerede tidlig i tenåra. Han var i kulissene da de lagde den klassiske debuten “Criminal Minded”, og etter at Scott La Rock ble skutt og drept (da han forsøkte å være mekler mot noen som var ute etter D-Nice på grunn av en misforståelse), ble han gruppas DJ. Han står også bak en del av de mest ikoniske BDP-beatsene, som “Still #1” og “Jack of Spades”. Debuten sin som rapper fikk han på “Self Destruction”, en posse cut med alt som kunne krype og gå av NYC-rappere. Den kom til etter at en fan ble drept under en turne BDP var en del av, og var ment for å sette fokus på volden tilknyttet hiphop. D-Nice endte opp med å produsere den, ikke verst for en 17 år gammel gutt fra Bronx.
I 1990 ga han ut det klassiske debutalbumet sitt “Call me D-Nice”, som han i stor grad produserte selv. “My Name is D-Nice” og “Crumbs on the Table” kan man ennå høre ute på klassiske hiphop-kvelder.
På oppfølgeren “To Tha Rescue” jobba han med blant andre Naughty By Nature og Too $hort. Etter denne ble det stille fra han i lengre tid. Tune inn på Superstars i løpet av jula så får du høre den historien.
B.O.L.T. WARHEAD 25 ÅR!!!!!!
Den ikoniske rapgruppa B.O.L.T. Warhead sin klassiker “The Re-Enforcement” fyller 25 år i år, men det er et faktum som har vært forbigått i media ellers. Selvsagt tar vi i Superstars på oss oppgaven å feire dette på riktig vis.
Førstkommende fredag kommer gruppas hovedrapper og frontfigur og mimrer sammen med oss live på lufta, og vi har også gitt han i oppgave å velge denne ukas Ukas Superstar. Med andre ord er det duket for et dypdykk av de sjeldne!!
Det hadde neppe vært Don Martin eller Joddski uten disse banebrytende pionerene. Under navnet A-Team ga Leo Fossen Mlonyeni aka Jayski aka The Kwan aka Floyd 1 (i B.O.L.T. Warhead) og Pål Espen Johannessen aka Cut Dominator aka Pee Jay det første norske rapalbumet “Rage” i 1991. Samtidig gikk den ikoniske hiphop-dokumentaren Vandaler Vrenger Plater på NRK, med A-Team, Tommy Tee og graffiti-legenden Raide i fokus. Denne kan på mange måter sees som startskuddet for store deler av norsk hiphop. Jeg vet i alle fall at det var da, da jeg så at det gikk an å lage hiphop i Norge, at jeg tok steget fullt ut fra fan til å prøve å ville gjøre noe selv. Og, ja Joddski-navnet er en hyllest til Jayski. Les utdrag fra Øyvind Holens bok “Hiphop Hoder” her.
Da visste vi ikke at Leo allerede hadde lang fartstid fra gruppa L.A.W., som vi ennå krysser fingrene at for skal bli tilgjengelig. I følge han selv var disse demoene nærmere det uttrykket han strevde mot, enn det A-Team var. Men hei, vi ELSKA A-Team!!!
Selv om låter som “Megatron” viste vei fremover, var det få som var forberedte på hva som kom da duoen fikk med seg Tommy Tee, samt Alien-1 og Rocket i et utvida konsept, strammet grepet og slapp en dystopisk og futuristisk tolkning av det knallharde britiske rapsoundet som seinere er blitt kjent som britcore. INGEN lød som B.O.L.T. Banebrytende er bare forbokstaven. Jeg tenker vi ikke sier så mye mer her og nå -bare legger til de her videoene, og sier TUNE INN PÅ FREDAG!!!!!!!!
Min makker Martin slipper plate sammen med den svenske legenden Promoe, kjent fra LoopTroop Rockers 25. desember. Skjønner ikke hvorfor ikke folk synes at dette er en sjukt stor deal??? Hvorfor deler og prater dere ikke mere om dette? Selv er jeg sjukt jättepeppad og stokad for dette her. Det er Martin også, og sammen med YLTV har han satt i gang en aldri så liten adventskalender, med masse snacks. Følg med på den hos Martin på facern, hos YLTV eller på bloggen hans. Og sjekk ut låta “Geni”, som er låt nummer 3 ut fra albumet, og en litt mer moderne twist på soundet deres! Her er “Vafan” med en skikkelig Hollywood-produksjon av en video!
Denne uka har jeg gått igjennom et personlig lite Dantes inferno. Jeg har nemlig lyttet meg igjennom tonnevis med rockerap, altså rappere som enten har samarbeidet med, eller jobba med rockere -og ikke de av det hyggelige slaget. Resultatet er en lett PTSD, og en rockefot som foreløpig har gått i koma. Resultatet av dette kunne du lese i fredagens iTromsø/Feedback -OG HER- det var ikke en lett jobb, altså, så denne gangen har jeg spart dere for Spotify-liste. Ingen trenger å høre alt dette. Et par klarer vi, dog. Disse kom ikke med på lista, men lå rett under, og fortjener ingen videre kommentar.
KORN & NAS.
SWIZZ BEATZ, JA RULE & METALLICA
CYPRESS HILL & MIKE SHINODA
SUPERSTARS
I ukas utgave, Superstars med Joddski & Don Martin #9, på P13, som du alltid kan høre på denne linken, eller i reprise i kveld fra 22 til midnatt, tok vi for oss tung, tung politisk rap i forbindelse med at amerikanerne har mid-term elections til uka. Vi overrasket selv oss selv med president-kunnskapene våre, og spilte president-relaterte favoritter, fra The Honey Drippers sin “Impeach the President” (som handlet om Richard Nixon) til Mike Deans “Grab ´Em By The Pussy”.
Vi kunne jo ikke akkurat gå gjennom amerikanske presidenter og musikk om dem uten å komme inn på Don Martins gamle band Gatas Parlament, og deres Kill Bush-kampanje, som gjorde at Martin selv ble etterlyst av PST. Hør Martins versjon på sendinga, og les om den her, hentet fra Gatas-boka fra noen år tilbake.
Martin er jo ikke snauere enn at han lagde en avskjeds Fuck You-tape til Georger´n, da han gikk av for ti år siden. Sjekk den ut her.
WESTSIDE GUNN OG CONWAY
Neste uke skal vi kun spille ny musikk. Vi tar gjerne i mot tips, for det er jo nesten kul umulig å få med seg alt som kommer. Noe som har gjort at jeg har sovet, og sovet tungt på rapperen Westside Gunn, frem til nå nylig. Det er jo helt krise, jeg vet, men man kan da ikke få med seg alt. Westside Gunn og broren Conway har sakte men sikte bygd seg opp til superstjernestatus, og signa med Eminems Shady Records i fjor.
WG selv høres ganske Ghostface Killah ut, men det har jo funket for andre rappere før, og han har en særegen stemme og en nerve i den som gjør han til den mest interessante gaterapperen fra østkysten i manns minne. Broren Conway, som er lam i halve ansiktet etter å ha blitt skutt i det, er kanskje bedre på punchlines og sånt, men WG er min mann. De rapper utelukkende over skranglete og skitne soulsamples, a la det Ghostface har gjort til sitt varemerke, og rapper stort sett om krim, gateliv, merkeklær og totalt jævla mørker. Det er mye i den sjelfylte gangsterrapen som minner meg om mine favorittrappere The Jacka og J. Stalin fra vestkysten. Tenkende manns G shit, liksom, med Scarface som gudfar.
Du kan si at dette er arvtakerne til nevnte spøkelsesfjes, Raekwon og Mobb Deep. De har også kjørt gamet sitt 100% independent og kompromissløst fram til de signa med Shady, og det er så jævla digg å se noen som ikke firer en tomme på noen ting. Griselda Records, med brødrene og rapperen Benny The Butcher i sentrum, er synonymt med kvalitet.
Shady-signeringen har garantert gitt dem mere økonomisk stabilitet i bunnen til å gjøre som de vil, men det høres ikke på musikken, eller vises på videoene. Det er fortsatt 3000 prosent knallhardt. Westside Gunn slapp “Hitler Wears Hermes 6” nå på fredag, og den er om mulig enda mindre tilgjengelig enn sommerens nær perfekte “Supreme Blientele”. Sjekk også ut “Hitler´s Dead”, ei samling av hans tidligere mixtapes, og debutalbumet “Flygod” fra 2016. Perfekt musikk nå som vinteren, mørket og kulda nærmer seg.
Angelo Reira / Meg på Vicc´en.
foto: Don Martin
foto: Stjernefotograf
foto: Stjernefotograf
Foto: Stjernefotograf.
